Den Europeiske Romfartsorganisasjonen

#OMDIRIGERING Den europeiske romfartsorganisasjon
Kategori:Omdirigeringer ved feilaktig bruk av stor bokstav

Europeiske romfartsorganisasjon

#OMDIRIGERING Den europeiske romfartsorganisasjon

Freden i Roskilde

Fil:Denmark-Norway in 1658, Treaty of Roskilde.GIF og Båhuslen.<br /><span style= "color:#E20E0E">Rødt</span>: Halland ble avstått for 30 år i 1645, men gjort permanent.<br /><span style= "color:#8622ff">Lilla</span>: Avståtte områder Trondhjems len og Bornholm som ble tilbakelevert i 1660 etter opprør gjennom Freden i København]]
Freden i Roskilde ble inngått i Roskilde. Fra dansk-norsk side var den et forsøk på å forhindre et totalt nederlag i Karl Gustav-krigene hvor de svenske tropper beleiret København. Den dansk-norske konge, Frederik III av Danmark og Norge, avstod de danske landskapene Skåne, Halland og Blekinge, og de norske lenene Båhuslen og Trondhjems len (som også inkluderte Nordmøre og Romsdal). Dessuten skulle Danmark sperre Østersjøen for svenskfiendtlige flåter, bespise svenske tropper i landet, og tilbakelevere Corfitz Ulfeldts konfiskerte verdier. Den svenske kongen, Karl X Gustav av Sverige, var dog ikke tilfreds med avtalen og fortsatte krigen frem til sin død i 1660. Freden i København den stadfestet med enkelte endringer Roskilde-freden, blant annet hadde norske styrker under ledelse av Georg Reichwein (1593) gjenerobret hele Trondhjems len. Danmark fikk tilbake øya Bornholm.
I avtalens paragraf 9 ble innbyggerne i de avståtte danske og norske landsdeler garantert sine gamle rettigheter og lover, privilegier og friheter. Ikke desto mindre ble det omgående iverksatt en forsvenskning av de erobrede landsdelene, spesielt i Skåne og Blekinge.
Det er antatt at Sverige egentlig ønsket daværende Trondhjems stift som krigsbytte, og at begrepsforvirring gjorde at de endte med lenet i stedet for bispedømmet, som da innbefattet hele Nord-Norge.

Eksterne lenker


http://www.danmarkshistorien.dk/leksikon-og-kilder/vis/materiale/roskildefreden-1658/ Roskildefreden 1658 – Danmarkshistorien
wikisource:Freden i Roskilde (fredstraktaten i sin helhet)

Referanser


Kategori:Norges historie
Kategori:Danmarks historie
Kategori:Svenske fredsavtaler
Kategori:Fredsavtaler
Kategori:Roskilde
Kategori:Traktater i 1658
Kategori:1658 i Danmark
an:Tractato de Roskilde
az:Roskild müqaviləsi
be:Роскільскі мір
ca:Tractat de Roskilde
cs:Roskildský mír
da:Freden i Roskilde
de:Frieden von Roskilde
en:Treaty of Roskilde
es:Tratado de Roskilde
eo:Traktato de Roskilde
fr:Traité de Roskilde
ko:로스킬레 조약
is:Hróarskeldusáttmálinn
it:Trattato di Roskilde
hu:Roskildei béke
mk:Роскилдски мировен договор
nl:Vrede van Roskilde
nn:Freden i Roskilde
pl:Traktat z Roskilde
pt:Tratado de Roskilde
ru:Роскилльский мир
sr:Роскилдски мир
fi:Roskilden rauha
sv:Freden i Roskilde
tr:Roskilde Antlaşması
uk:Роскільський мир
vi:Hòa ước Roskilde
zh:罗斯基勒条约

Kalmarkrigen

Fil:Wojna Kalmarska 1611 ubt.jpeg
Kalmarkrigen var en krig som ble utkjempet mellom Danmark-Norge og Sverige i årene 1611–1613 på grunn av Sveriges forsøk på å bryte Danmarks monopol på handelen med Russland samt uenigheter om Finnmarks fremtidige statlige tilhørsforhold.

Bakgrunn


Siden Sveriges uttreden av Kalmarunionen i 1523, hadde landet ligget klemt av Danmark-Norge og hadde kun adgang til Nordsjøen via munningen av Göta älv. Her lå Älvsborg festning (i nærheten av det nåværende Göteborg), hvor Danmark, Norge og Sverige støtte sammen. Sverige hadde derfor bruk for adgang til havet via det nordlige Norge.
Sverige og Russland hadde ligget i krig siden 1590, og ved freden i 1595 ble landene enige om, at Sverige skulle ha adgang til kysten og havet mellom Titisfjord (Tysfjorden) og Varangerfjorden, selv om området var en del av Danmark-Norge. Christian IV av Danmark og Norge avviste de svenske kravene og forbød samene i området å betale skatt til de svenske fogder.
En annen konflikt som bidro til Kalmarkrigen, var handelen i Østersjøen. Ved anleggingen av Älvsborg, mistet den danske kongen plutselig store tollinntekter ved at handelen gikk utenom Øresund.
Det eneste store slaget ble utkjempet i juni 1611, og der ble den svenske hæren beseiret ved Kalmar av kong Christian IV. I 1612 kom Älvsborg i dansk besittelse. Det kom også til kamper i den danske provinsen Halland, hvor svenskene angrep og brente Varberg.
Samme år satte den svenske kong Gustav II Adolf av Sverige i gang et fryktelig hærtog i Skåne, som gjengjeld for danske troppers herging i Småland og Västergotland. Ikke mindre enn 24 kirkesogn ble plyndret og brent ned. Kong Christian oppfordret de overlevende fra byen Væ til å bosette seg i den planlagte festningsbyen Christianstad, som skulle bli en «lås for Skåne».
I januar 1613 underskrev Danmark og Sverige en Freden i Knærød. Resultatet av krigen ble at Danmarks stilling som den førende nasjon i Norden ble slått fast, og svenskene måtte betale en stor krigsskadeerstatning til Danmark-Norge. Til gjengjeld slapp de for å betale Øresundstoll. Krigens mest varige politiske konsekvens var at Nord-Norge ble anerkjent som den dansk-norske konges arveland, noe som inntil da hadde vært bestridt av den svenske kongemakten.

Se også


Svenskekrigene

Eksterne lenker


http://www.sydsverige.dk/?pageID=317 Kalmarkrigen på Sydsverige
http://books.google.com/books?vid=0WE_xDuDxtHRneaI&id=Ep0BAAAAQAAJ&pg=PA1#PRA1-PA41,M1 Nye Bidrag til Kalmar-Krigens Historie (fra ''Norske Samlinger'', bd. 2)
Kategori:Kalmarkrigen
Kategori:Konflikter i 1611
Kategori:Konflikter i 1612
Kategori:Konflikter i 1613
ca:Guerra de Kalmar
da:Kalmarkrigen
de:Kalmarkrieg
en:Kalmar War
es:Guerra de Kalmar
eo:Milito de Kalmar
fr:Guerre de Kalmar
is:Kalmarófriðurinn
it:Guerra di Kalmar
lt:Kalmaro karas
nl:Kalmaroorlog
ja:カルマル戦争
pl:Wojna kalmarska
pt:Guerra de Kalmar
ru:Кальмарская война
fi:Kalmarin sota
sv:Kalmarkriget
tr:Kalmar Savaşı
zh:卡爾馬戰爭

Bohuslen

#redirect Bohuslän

Båhuslen


:''Som Sverige landskap, se Bohuslän''.
Båhuslen var en norsk provins (len) som stakte seg langs kysten fra midt på øya Hisingen i utløpet av Gøta elv i sør til Iddefjorden i nord. Det måtte avstås til Sverige etter freden i Roskilde i 1658. Det tilsvarer dagens Sverige landskap Bohuslän. Båhuslen var en del av Oslo bispedømme. Viktige byer i Båhuslen var Marstrand, Uddevalla og Konghelle.
Båhuslen ble styrt fra Båhus festning. Det var et såkalt hovedlen, men omfattet ingen underlen.
Over en lang strekning utgjorde Gøtelv, eller bare ''Elven'', riksgrensen mellom Norge og Sverige, og så sent som på 1950-tallet skal uttrykkene ''norske'' og ''svenske'' siden ha vært brukt om elvebreddene. Unntatt fra dette var enklaven Skårdal som av strategiske grunner var etablert på østsiden av Gøtelv overfor Båhus. Trafikken på elva kunne dermed skattlegges fra festningen.

Historie


Båhuslen omtales indirekte som dansk landskap da Ottar fra Hålogaland i 880-årene seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby. I tre dager hadde Ottar og hans menn Danmark til venstre for seg, hvilket kan tyde på at store deler av Østfold og Båhuslen var dansk land. Ifølge Snorre Sturlason gikk da landskapet under navnet Alvheim.
Under konger som Magnus I og Harald Hårdråde var Norge en tid på 1000-tallet på offensiven overfor grannerikene. Norsk riksterritorium ble sikret sørover gjennom Båhuslen like til Göta älv.
Frem til midten av 1200-tallet grenset det norske og det danske kongedømmet til hverandre gjennom Båhuslen og Halland. Mellom disse landskapene fikk Sveariket, som Sverige ble kalt den gang, på midten av 1200-tallet ved Birger jarl, kontroll over et lite landområde omtalt som utlandet, (Askim, Vättle og Sävedal herad), som ga dem kontakt med Kattegat.
Nærmeste svenske by til munningen av Gøta elv var den gang Lödöse, 4 mil nordøst for dagens Göteborg, (senere benevnt som Gamla Lödöse).
Viktigste by i middelalderen var Konghelle, som den ble kalt den gang, som lå ved borgen Ragnhildsholm, som i begynnelsen av 1300-talet ble erstattet av festningen Båhus.
Båhus ble på 15-og 1600-tallet bygd ut til et rikt utsmykket renessanseslott.
Etter freden i Roskilde i 1658 måtte hele provinsen med unntak av Enningdalen avstås til Sverige.

Avståelsen


Etter freden i Roskilde i 1658 måtte hele lenet med unntak av Enningdalen avstås til Sverige. Norsk jurisdiksjon ble imidlertid ikke avskaffet før i 1680 (kirkeloven inkludert). Enningdalen ble værende norsk etter forhandlinger på grunn av tømmerfløtingen i Enningdalselva ned til Halden.
Opprinnelig var det en del av fredstraktaten at både norsk (dvs dansk) språk og lov skulle tillempes. Denne ordningen var ikke uvanlig i det store svenske riket, jfr Finland. Etter stadige forsøk på gjenerobring fra Norge utover 1700-tallet ble imidlertid dette sett på som en trussel mot lojaliteten til Sverige og en radikal forsvensking ble gjennomført, til dels med tvangsmidler.

Se også


Krabbefeiden
Bohuslän
Kategori:Len i Norge
Kategori:Tidligere norske territorier

Bohuslän

:''Som Norge len, se Båhuslen''.
Fil:Nordkoster, Strömstad.jpg
Bohuslän (dansk og norsk: Båhuslen) er Sveriges vestligste Landskap i Sverige, ved Skagerrak, med Uddevalla som største by. Bohuslän grenser i øst til Dalsland og Västergötland. Det er kjent for sitt fiske, salte bad og svaberg. Bohuslän har 20&nbsp;000 registrerte fornminner. Bohuslän er oppkalt etter den norske middelalderborgen Båhus festning. Fra omtrent 1050 til 1658 var Båhuslen et av Norges slottslen og en del av Oslo bispedømme. Se også ''Ranrike''.

Historie


Båhuslen omtales indirekte som dansk landskap da Ottar fra Hålogaland i 880-årene seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby. I tre dager hadde Ottar og hans menn Danmark til venstre for seg, hvilket kan tyde på at store deler av Østfold og Båhuslen var dansk land. Ifølge Snorre Sturlason gikk da landskapet under navnet Alvheim.
Under konger som Magnus I og Harald Hårdråde var Norge en tid på 1000-tallet på offensiven overfor grannerikene. Norsk riksterritorium ble sikret sørover gjennom Båhuslen like til Göta älv.
Frem til midten av 1200-tallet grenset det norske og det danske kongedømmet til hverandre gjennom Båhuslen og Halland. Mellom disse landskapene fikk Sveariket, som Sverige ble kalt den gang, på midten av 1200-tallet ved Birger jarl, kontroll over et lite landområde omtalt som utlandet, (Askim, Vättle og Sävedal herad), som ga dem kontakt med Kattegat.
Nærmeste svenske by til munningen av Göta älv var den gang Lödöse, 4 mil nordøst for dagens Göteborg, (senere benevnt som Gamla Lödöse).
Viktigste by i middelalderen var Konghelle, som den ble kalt den gang, som lå ved borgen Ragnhildsholm, som i begynnelsen av 1300-talet ble erstattet av festningen Båhus.
Etter freden i Roskilde i 1658 måtte hele provinsen med unntak av Enningdalen avstås til Sverige.
Fil:FC-Bohuslän, Sweden.png

Øyer i Bohuslän


Hönö
Koster
Malmön
Orust
Tjörn
Öckerö (øy)

Steder/Byer i Bohuslän


Göteborg (ligger till viss del i Bohuslän)
Kungälv
Ljungskile
Lysekil
Lödöse (frem til 1646)
Marstrand
Munkedal
Skärhamn
Smögen
Stenungsund
Strömstad
Tanumshede
Uddevalla
Öckerö

Kommuner i Bohuslän


Göteborg kommune (delvis)
Lilla Edet kommune (delvis)
Lysekil kommune
Kungälv kommune
Munkedal kommune
Orust kommune
Sotenäs kommune
Stenungsund kommune
Strömstad kommune
Tanum kommune
Tjörn kommune
Uddevalla kommune
Öckerö kommune

Eksterne lenker


http://www.bohusmus.se/bohusmus/wwwbohusmus/ekologi/html/symboler.htm Bohusläns landskapssymboler (svensk)
http://hem.fyristorg.com/bohusgen/kartabohus.htm Kart over Bohuslän (svensk)
http://www.envicat.com/website/snaxk6/viewer.htm?Layers=11111&ActiveLayer=0&TITLE=Porten%20mot%20väster%20-%20kusten&TEXT=http://www.sna.se/webbatlas/kartor/text.cgi?lang=sv&vt1=OK&temaband=X&karta=x_porten.gif&RETURN=http://friatlasgis.sna.se/sna/webb.atlas?book=X&page=X_1_2.html&key=X190342696&title=V%E4stra+G%F6tland Historisk kart over Gränsområdet Göta älv (svensk)
http://swedia.ling.umu.se/Gotaland/Bohuslan/index.html Lytt til noen av Bohusläns dialekter (svensk)
http://svenhgullman.nu/oevrigt/surte1.htm Ligger Surte i Bohuslän? (svensk)
http://www.granskommitten.org/ Gränskommitténs hemsida (svensk)
Kategori:Bohuslän
Kategori:Svenske landskap
Kategori:Tidligere norske territorier
bs:Bohuslän
br:Bohuslän
da:Bohuslän
de:Bohuslän
en:Bohuslän
es:Bohuslän
eo:Bohuslän
fa:بوهوسلن
fr:Bohuslän
ko:보후슬렌
hy:Բուհուսլեն
hr:Bohuslän
it:Bohuslän
la:Bahusia
hu:Bohuslän tartomány
mk:Бохуслен
nl:Bohuslän
ja:ブーヒュースレーン地方
nn:Bohuslän
pnb:بوہسلان
pl:Bohuslän
pt:Bohuslän
ro:Bohuslän
ru:Бохуслен
fi:Bohuslän
sv:Bohuslän
vi:Bohuslän
vo:Bohusläniän
zh:布胡斯

Akershus slott og festning


Fil:OSLO-NO-02 05 ubt.jpeg
Fil:Akershus_castle.jpg
Akershus slott og festning (ofte bare Akershus festning) er en av de mest betydningsfulle festningene i Norgeshistorien. Den ble opprinnelig bygget som en middelaldersk kongeborg med sete for kongens representanter, strategisk beliggende på Akersneset i Oslo. På 1600-tallet ble den bygget om til et renessansen omgitt av en bastionfestning. Den over 700 år gamle borgen har overlevd flere beleiringer, men har aldri blitt inntatt med makt av en fiendtlig, utenlandsk hær. Den ble først lagt ned som militært anlegg i 1815, men reetablert i perioden 1820–1850. Den gikk endelig ut av operativ militær drift i perioden 1850–1900 og ble da et militært hovedkvarter, skole og depot- og forlegningsområde. Deler av anlegget ble også benyttet som fengsel og straffarbeidsanstalt fra 1820.
Festningen har navn etter gården Aker som eide neset hvor borgen ble bygget. Navnet er sammensatt av gårdsnavnet (fra norrønt ''Akr'', åker), og ''hús'' i betydningen borg eller kastell. Borgen har så gitt navn til lenet, amtet og fylket Akershus. Gården Aker lå midt i Osloherad og ble valgt til kirkested (Gamle Aker kirke) og dermed fikk sognet og senere herredet også navnet Aker.
Området er fortsatt militært og det daglige vaktholdet ivaretas av Hans Majestet Kongens Garde. Forsvarsmuseet, Norges Hjemmefrontmuseum og den nye integrerte ledelsen av Forsvaret har lokaler på Akershus festning.

Dagens festningsområde


Festningsområdet utgjør et areal på rundt 170 daa og har en bygningsmasse på til sammen 91&nbsp;000 m². Det indre festningsområdet er det muromkransede området, med den opprinnelige middelalderborgen og de utenforliggende bastionene. Dette er de områdene som har de best bevarte festningselementene, både når det gjelder fortifikasjonene og bygninger. Dette skyldes omfattende restaureringsarbeider i første halvdel av 1900-tallet. Det ytre festningsområdet er resten av anlegget, med Festningsplassen (Oslo), området rundt Forsvardepartementet og kvartalet i Myntgata (Oslo). Dette består vesentlig av militær bebyggelse på 1800-tallet og ble oppført etter at festningen hadde gått ut av bruk som operativt militært anlegg og delvis på tomter til tidligere forsvarsverker. Denne bebyggelsen er tilpasset den øvrige bebyggelsen i Kvadraturen (Oslo). Enkelte strukturer fra før 1814 er bevart rundt Festningsplassen, dels supplert med rekonstruksjoner.

Historie

Middelalderen fra 1287 til 1527


I 1287 ble Oslo angrepet av den opprørske adelsmannen Alv Erlingsson (yngre), men den gamle kongsgården kunne ikke forsvare byen effektivt. Behovet for et sterkere forsvarsanlegg ble dermed tydelig.
Man vet ikke sikkert når borgen ble påbegynt, men man antar at det var i 1290-årene under kong Håkon V, (som også anla Båhus festning og Vardøhus festning). Første gang Akershus er nevnt i skriftlige kilder er i 1300, i et brev fra kong Håkon til Mariakirken i Oslo. Brevet sier ikke noe om hvor langt byggearbeidene da var kommet. Akershus ble etter flere utbygginger en sterk festning, kanskje en av de sterkeste i Norden. I 1308 motsto borgen for første gang en beleiring. Det var den svenske hertug Erik Magnusson av Södermanland som beleiret borgen sammen med en rekke norske stormenn, men Beleiringen av Akersborg ble etter hvert brutt av en lokal norsk bondehær i et Slaget ved Oslo 1308 . I 1330-årene gjorde mange norske stormenn opprør mot kongefellesskapet med Sverige og tok blant annet kontroll over Akershus i perioder. Svartedauden fikk ingen umiddelbar virkning for Akershus festning. I 1360-årene og 1370-årene bodde Håkon VI på Akershus, og han beordret store byggearbeider på festningen.
Først i 1449–1450 ble Akershus beleiret igjen, denne gangen av den svenske kongen Karl Knutsson Bonde, men han måtte heve beleiringen etter en tid. Borgen ble ikke beleiret igjen før i 1502, da den norske adelsmannen Knut Alvsson reiste en hær fra grensestrøkene mot Sverige, inntok Akershus (og Tunsberghus) og avsatte den danske høvedsmannen Peder Griis. Samme år beleiret Skottland leiesoldater i den Danmark kongens tjeneste Akershus. Denne beleiringen mislyktes, men etter å ha utskrevet hver tredje mann på Sørøstlandet forsøkte kongen å gjenvinne kontrollen over Akershus. På vei til fredsforhandlinger ble Knut drept av kongens menn, og på denne måten gjenvant kongen kontrollen over Akershus.
Borgen ble på nytt beleiret i 1523, denne gangen av svenske soldater. Under dekke av grevefeiden i Danmark forsøkte Gustav Vasa å sikre seg kontrollen over Norge. For å nekte fienden husvære brente Oslos befolkning sine hus og de svenske soldatene måtte kort tid etter vende hjem med uforrettet sak.

Renessanseslott 1527 til 1653


Fil:De Svenskes Beleiring af Akershus Slot 1567.png ses nede til venstre. Relieff på Fredrik IIs sarkofag i Roskilde domkirke.]]
I 1527 slo lynet ned og forårsaket store skader på borgen, spesielt det indre borgområdet. Det var en svak borg som skulle motstå den avsatte kong Christian IIs beleiring fra 1531 til 1532. Store deler av mannskapet var ute på annen tjeneste, og bare 20-30 mann var tilbake i borgen da beleiringen startet. Dette visste imidlertid ikke den tallmessig overlegne Christian II da han inngikk våpenhvile med borgens høvedsmann Mogens Gyldenstjerne. I mars året etter ble beleiringen hevet av styrker fra Danmark og Lübeck. Etter denne beleiringen ble borgen utbedret og forsterket.
Om kvelden søndag 21. januar 1532 angrep Gyldenstjerne med sine soldater Hovedøya#Hovedøya kloster, tok abbeden til fange og plyndret klosteret før de satte fyr på bygningene. Klosterets leilendingsbønder ble leilendinger under lensherren på Akershus slott og stein fra klosterruinene ble brukt til byggematerialer på Akershus festning under utbedringene og forsterkningene etter Christian IIs beleiring.
Under den nordiske syvårskrigen ble borgen igjen beleiret, denne gang i 1567 av svenske styrker, men lensherrren Christen Munk hadde brent ned byen slik at de svenske troppene ble stående uten forsyninger og muligheter til å befeste seg, og måtte trekke seg tilbake.
Det var først med den dyktige, energiske og Norgesorienterte Christian IV (født 1577, konge 1588–1648) at byggeaktiviteten for alvor ble satt i gang igjen. Kongens politikk baserte seg på en sterk militærmakt, og i 1593 begynte han en omfattende utbygging for å holde følge med den militærtekniske utviklingen, særlig av kanonenes ildkraft. Byggingen ble dels finansiert med en årelang ekstraskatt på Østlandet og i Agder, og dels ved pliktarbeid, også for kvinner som særlig ble satt til å bære teglstein. I 1604 sto første byggetrinn ferdig, med borgen omgitt av nye befestninger (Øvrevoll) bygget etter det italienske bastionsystem med steinkledde jordvoller. Videre utbygging foregikk i årene 1616–1646.
Men det var særlig den radikale ombyggingen av den gamle middelalderborgen til et renessanseslott som ga borgen den nye silhuetten vi kjenner i dag. Restene av det gamle hovedtårnet ''Vågehals'' ble revet, og trappetårnene ''Blåtårn'' og ''Romerikstårnet'' ble reist. Bygningene rundt borggården ble gjort sammenhengende ved ombygginger og tilbygg. Det gamle kruttkammeret under slottskirken ble ominnredet til fire fangehull, hvorav to fortsatt eksisterer. Kongens og stattholderens rom ble utbedret og rikt innredet. Den nye borgen og slottet framsto i sin samtid som en by i byen.
Christian IV ønsket å knytte byen (som fortsatt hadde samme plassering som den gamle middelalderbyen) og borgen nærmere sammen. Da Oslo brant i 1624 beordret han at byen skulle gjenreises inntil festningsmurene. Den nye byen fikk navnet Oslo og ble en festningsby omgitt av voller, med Akershus festning som citadell.

Festning 1653 til 1820-årene


Fil:Castle of Aggerhus (JW Edy plate 53).jpg]]
Fil:Akershus1657.jpgVed freden i Brömsebro etter Hannibalfeiden i 1643–1645 måtte Danmark-Norge avstå de gamle norske landskapene Jemtland og Härjedalen, og etter krigene 1657–1660 også Båhuslen. Disse tapene og grenseendringene gjorde Akershus festning enda viktigere som nasjonal befestning. Festningen ble derfor videre utbygget under ledelse av Nederland Isaac van Geelkerck.
Som tidligere ble festningen fortsatt brukt som sted for kongehyllinger, stenderforsamling og leilighetsvis som kongebolig, i tillegg til å ivareta militære funksjoner. Men etter hvert ble de representative oppgavene mindre viktige, særlig etter at Norge mistet de fleste av sine egne riksinstitusjoner ved innføringen av eneveldet i 1660. Utover på 1600- og 1700-tallet ble de representative bygningene stadig mer umoderne og vedlikeholdet ble forsømt. Festningens preg av å være utelukkende en militær installasjon ble tydeligere. Det eneste sivile innslaget gjennom 1700-årene var Overhoffretten. De militære anleggene ble opprustet mot slutten av 1600-tallet og fram mot 1750, da de ytre forsvarsverkene ble forsterket. Etter en bybrann i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt, mens Akershus til gjengjeld ble utvidet på bekostning av bybebyggelsen. Store og mektige steinkledde voller med fremskytende bastioner gikk rundt hele festningen som opptok et nesten like stort areal som hele byen Christiania.
8. mars 1716 ble det utvidete anlegget angrepet for første gang. Den Sverige kong Karl XII angrep overraskende med 10&nbsp;000 mann. Kommandanten, oberst Jørgen Christopher von Klenow, samlet 3&nbsp;000 forsvarere og holdt ut en langvarig beleiring før svenskene til slutt måtte trekke seg tilbake. At beleiringen av Akershus festning ikke førte til overtakelse av den, bidro til at Karl XIIs Det første Norgesfelttoget ble ansett som mislykket.
Fortifikasjonen (festningen) var umoderne rundt 1750, og fra denne tiden hadde ikke anlegget lenger noen særlig militær betydning. Etter Sverige-Norge med Sverige i 1814 ble den deaktivert som festning og deler av de ytre murene revet.

Slaveri og nedbygging fra 1820-årene til 1900


Fil:Wergelands kontor Akershus.JPG
Den nye hovedstaden fikk nye byggebehov, og festningen fikk en annen funksjon etter 1814. Som følge av at den militære verdien var borte, forfalt anlegget. De ytre delene ble frigitt til byggetomter for offentlige og private formål, bl. a. til nybygg for Børsen, Christiania Theater, Norges Bank og St. Johanneslogen St. Olaus til den hvide Leopard. Festningens voller og omgivelser ble tatt i bruk av byens borgere som rekreasjonsområde for promenader og rusleturer, og Akershusstranden ble et populært sted for bading og fiske om sommeren og for skøyteløp om vinteren. Bygningene på Øvre festning ble brukt til mange formål, blant annet som lager. Riksarkivet holdt til der inntil 1866, med Henrik Wergeland som første sjef.

Slaveriet


En stor del av festningen ble brukt til fengsel, omtalt som ''Slaveriet''. Den tids kriminalomsorg var en blanding av oppbevaring – for å beskytte samfunnet – og «moralsk oppbyggelse» gjennom hardt arbeid. I stedet for å henrettelse kriminelle, ble de satt i tvangsarbeid. Slavene kunne settes til alle slags offentlige arbeider eller leies ut til private. Blant de innsatte var kjente størrelser som utbryterkongen Gjest Baardsen og mestertyven Ole Høiland.
Etter det læstadianere samer Kautokeino-opprøret i 1852 havnet alle menn unntatt lederne Aslak Jacobsen Hætta og Mons Somby (som ble halshugget i Alta) på Akershus - kvinnene ble satt på Tukthuset i Trondheim. Både blant kvinnene og mennene døde flere i fangenskap. Blant de som døde i fangenskap var Peder Olsen Kautokeino, Ellen Jacobsdatter Hætta, Aslak Pedersen Rist og Henrik Aslaksen Skum. Blant de overlevende var Lars Jacobsen Hætta (18 år ved fengsling) som ble gitt anledning under oppholdet til å skrive den første oversettelsen av Bibelen til nordsamisk.

Nedbygging


Utover på 1800-tallet ble det reist flere militære bygninger i områdene ved Kontraskjæret og Festningsplassen (Oslo) blant annet Høymagasin, Ridehus, Kommandantbolig, militære depoter og kaserner, gymnastikksal, verksteder og kontorbygninger for Forsvarsdepartementet og andre formål. De viktigste arkitektene i denne perioden var de innvandrede Tyskland kompanjongene Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno.
Som følge av det økende forfallet og byens behov for nye tomter, ble ønsket om å rive anlegget stadig tydeligere uttalt. Maleren og forfatteren Christian Krohg var blant rivningstalsmennene. Men mot slutten av 1800-tallet våknet forståelsen for Akershus som historisk minnesmerke og motkrefter mot forfall og rivning ble omsider mobilisert.

Restaurering og nybygging fra 1900 til i dag


Restaureringsarbeidene ble omfattende og varte fra århundreskiftet og helt fram til 1960. Med bakgrunn i historiske undersøkelser av professor Gustav Storm fremla arkitekt Peter Blix i 1896 det første utkastet. Dette utløste en bevilgning fra Stortinget i 1897. Debatten gikk høyt, både om prinsipper for restaureringen (hvilke tidsepoker man skulle ta vare på og hvordan), og om hvor mye areal det restaurerte anlegget skulle legge beslag på. Blant dem som fikk gjennomslag i den faglige diskusjonen var ikke overraskende kunsthistorikeren og den senere riksantikvar Harry Fett, som mente at alle tidsaldres bidrag fortjente å bli vurdert med tanke på kulturminnevern, ikke bare de eldste delene fra middelalderen.
De første årene måtte restaureringen konsentrere seg om å rette opp grunnleggende skader i Murverk, Kjeller (arkitektur), gulv og takkonstruksjoner, med andre ord arbeider som ikke var så synlige for befolkningen. Her spilte arkitekt Holger Sinding-Larsen en sentral rolle fra 1905 til 1925. I 1929 overtok Arnstein Arneberg oppdraget som utførende restaureringsarkitekt, i samarbeid med bl.a. arkitekt Gerhard Fischer. Store fornyelser og vedlikeholdsarbeider fortsatte fram til sluttførelsen i 1960, bare avbrutt av krigsårene 1940–1945. Fra 1960 ble det faglige ansvaret overtatt av anleggets konservator, Stephan Tschudi-Madsen.
En større restaurering sommeren 2010 har avdekket at den tidligere restaureringen, blant annet bruk av sement og fjerningen av den tidligere hvite kalkpussen som tidligere dekket slottet, har ført til en sterkere nedbryting av slottets vegger. Dette har medført at det vurderes om veggene igjen skal kalkes eller slemmes. Under restaureringen har en blant annet funnet at slottet tidligere også har hatt okerfarget kalkslemming.

Statens representasjonsted


Fil:Hovedvakten Akershus.jpg er ansvarlig for vaktholdet, her foran ''Hovedvakten'' som ble bygget i 1724, og som nå har en utforming som stammer fra 1855 ]]
Den første som i nyere tid brukte Akershus som ramme om offisielle statlige begivenheter, var Vidkun Quisling. 1. februar 1942 lot han seg utrope til «ministerpresident» ved «Statsakten» på Akershus. Han ble henrettet på festningen 24. oktober 1945, etter å vært holdt som fange der siden mai samme år.
Etter krigen ble Akershus innviet til festlokale i forbindelse med feiringen av kong Haakon VIIs 75-årsdag i 1947. I kjelleren under sørfløyen ble Det kongelige gravkapell innredet, og her er dronning Maud, kronprinsesse Märtha og kongene Haakon VII og Olav V bisettelse. Det meste av restaureringsarbeidet ble avsluttet i 1962, mens ''Olavshallen'' i nordfløyen først ble fullført i 1976.
Anlegget har etter restaureringen vært regjeringens fremste representasjonsted, hvor større jubileer blir markert og offisielle middager avholdt ved statsbesøk og andre viktige begivenheter.
Parallelt med restaureringen og bruken som representasjonsted har det vært et kontinuerlig militært nærvær på Akershus festning gjennom hele 1900-tallet, i forlengelsen av en tradisjon helt tilbake til middelalderen. Anlegget har huset militære kontorer, skolevirksomhet, lagre, verksteder og lignende.
I området mot Festningskaia og Bjørvika ble det i juni 2006 ferdigstilt et nybygg som føyer sammen en del av den eksisterende bygningsmassen fra slutten av 1800-tallet. Her ble Forsvarsdepartementet og den nye integrerte ledelsen av Forsvaret samlokalisert. De eksisterende bygninger som inngår i komplekset er den såkalte Skolebygningen (bygning 49), Verkstedbygningen (bygning 52) og Artilleriets kontorbygning (bygning 53).
Det ble av Stortinget forutsatt at de gamle bygningene skulle rehabiliteres og delvis tilbakeføres til opprinnelig tilstand. Behandlingen av interiører og fasader skulle følge antikvariske prinsipper. Artilleriets kontorbygning ble rehabilitert utvendig og utgjør inngangen til Ledelsesbygget. Samlet ga dette 560 nye kontorarbeidsplasser innen festningsområdet.
Fil:Retterstedet, Akershus 7jun2005.jpget]]

Retterstedet


På eksekusjonsplassen på Akershus ble 42 nordmenn henrettet av den Tyskland okkupasjon 9. februar og 10. februar og 17. mars 1945. De første henrettelsene, den 9. februar, var av ti nordmenn som ble henrettet som represalier etter drapet på politisjef Karl Marthinsen to dager før.

Hjemmefrontmuseet


Norges Hjemmefrontmuseum er et museum som dekker historien om okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig, med særlig oppmerksomhet på Hjemmefrontens virksomhet og vilkår. Museet holder til i bygningen «Det dobbelte batteri og bindingsverkshus» fra 1600- og 1700-tallet.

Bygningshistorikk


På bakgrunn av den restaureringsfilosofi som vant fram, kan man i dagens anlegg lese de ulike historiske epokene slik Harry Fett uttrykket i debatten: «Bygningenes forskjellige dele har jo ogsaa havt aarhundreder til at vænne sig til hverandre. Akershus har smeltet sammen til et hele, det er udtryk for generationers historie ...».
Også i bygningshistorikken kommer de anleggets hovedfaser fram: Håkon V middelalderborg, Christian IVs renessanseslott, festning opp mot vår tid og til slutt restaurering og administrative funksjoner. Både selve slottet og i alt 50 bygninger er fredet både interiør- og eksteriørmessig. I tillegg er elleve bygninger erklært vernerverdige eksteriørmessig, mens syv bygninger uten spesiell verneverdi (relativt nye støttefunksjoner) omfattes av de generelle vernebestemmelsene for kulturmiljøet.
Nedenfor følger en omtale av enkelte av bygningene:

Middelalderborg


Fil:Jomfrutaarnet Akershus.jpg
Preget av middelalderborg er i dag stort sett borte, men store deler av det indre festningsområdet stammer fra denne tiden og er stein- og teglkonstruksjoner som foruten en del forbindelsesmurer inkluderer:
''Jomfrutårnet'' var den befestede, ytre porten og hvor slisse for fallgitter og rester av vindebroen fortsatt eksisterer.
''Våghalsen'' var borgens dominerende sentraltårn. Revet, men markeringer i grunnen i borggården etter fundamentet.
''Kanniktårnet'' (fra senmiddelalderen kalt ''Knutstårnet'' etter Knut Alvsson) var et flankeringstårn mot nord. Tårnet var plassert til høyre for angriperen etter det åpne skjolds prinsipp. Dagens tårn er delvis gjenreist på de gamle murene.
''Nordfløyen'' var hovedbygningen med offisielle rom som hall og kongefamiliens private værelser.
''Sørfløyen'' med kirke fra senmiddelalderen.
''Romeriksfløyen'' huset støttefunksjoner som kjøkken etc.
Etter et lynnedslag og en omfattende brann i 1527 ble store deler av anlegget nord for Våghalsen sterkt skadet, men motstod allikevel Christian IIs beleiring tre år etter.
Den svenske beleiringen i 1567 viste imidlertid at den militærteknologiske utvikling var i ferd med å løpe fra den gamle borgkonstruksjonen som i stor grad bygget på prinsippet å befinne seg ''høyere'' enn en angriper. Særlig artilleriets utvikling krevde andre konstruksjoner som hindret en angriper å nærme seg anlegget.

Renessanseslott


Fil:Akershus castle Oslo.jpg på Nordfløyen. Romeriksfløyen til venstre.]]
Den tiltaksrike Christian IV grep fatt i de store utviklingsbehovene og gav det indre festningsområdet mye av dagens utseende. Også nå ble det benyttet kalkstein og teglstein, ikke minst i videreutviklingen av bygningene fra middelalderborgen. Særlig ved at man blant annet rev både ''Våghalsen'' og det noe mindre forsvarstårnet ''Fuglesang'' ble hele slottet mer åpent og lysere. Videre ble hele festningsområdet sterkt utvidet, ved at militærteknologien krevet bastioner og voller. Her ble det såkalte Italia bastionssystem med steinkledde jordvoller bygget i årene 1593–1604 og 1616–1646 på det øvre festningsanlegget.
Blant de bygninger som ble tilført anlegget i den kommende perioden var:
''Munktårnet'' (etter lensherre og stattholder Christen Munk) ble oppført i 1559 som kombinert kruttårn og porttårn, til erstatning for det tidligere porttårnet Jomfrutårnet.
''Blåtårnet'' (i tegl) i borggården fra 1623 som ble et trappehus for Sørfløyen og som kirketårn. Tårnhetten er tekket i bly.
''Romeriksfløyen'' fikk en ekstra etasje i 1633 til blant annet kontorer til stattholderen. Tårnbygningen ''Romerikstårnet'' kom samtidig.
''Sørfløyen'' ble restaurert utover på 1600-tallet og fikk da flere representasjonsrom i stedet for den gamle hallen i Nordfløyen. Flere av rommene i Sørfløyen fikk gulvfliser, utskårede paneler, kaminer med ornamentikk, og takhimlinger med stukkatur. Rommene fikk nye møbler, malerier og veggtepper.
''Slottskirken'' i Sørfløyen ble ominnredet først i 1620-årene av Christian IV, og senere i årene 1738–1742. Kong Christian VI ga altertavlen som er tegnet av generalbyggmester E. D. Haüsser.
''Festningsporten'' fra 1653 med bro over dagens Kongens gate (Oslo) til dagens ytre festningsområde.
''Skarpenords kruttårn'' fra 1657, også kalt Store kruttårn, oppført i bruddsteinsmur og tegl i tre etasjer og valmet tak.

Festning mot vår tid


Fil:Hjemmefrontmuseet Akershus 7jun2005.jpg
Fil:Fengselskirka Akershus.jpg. Arkitekter: Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno. I dag en del av Forsvarets skolesenter]]
Tidlig på 1800-tallet ble det bestemt at nedre festningsområde ikke skulle ha noen operativ militær verdi, med ble bebygget med støttebygninger, som:
''Det dobbelte batteri'' fra ca 1692 i en bastion med panelt bindingsverk (som kunne fjernes i krigstid) med kanonstillinger og kasematt. Senere bygget om til dagens utseende, med teglstein og åpent bindingsverk.
''Hovedvakten'' fra 1724 på nedre festningsområde. Dagens utseende er fra 1855.
''Brakker'' fra 1747 på nedre festningsområde.
''Corps de Garde'' fra 1751, vaktstue i barokk stil, pusset Murverk.
''Artilleribygningen'' eller ''Det lange, røde hus'' i tegl og åpent bindingsverk fra 1774 på det nedre festningsområdet (i dag informasjonssenter).
''Depotbygningen'' fra 1774.
''Gamle kommandantbolig'' fra 1780, i vertikalt panelt tømmer.
''Gamle ridehus'' eller ''Det kgl. ridehus'' fra 1828 mot Kontraskjæret. Arkitekt Michael Smith Arentz i pusset tegl i empirestil.
''Armeens depot'' fra 1832 mot Kirkegata (Oslo).
''Sortieporten'' i murt stein fra 1834, mot Kontraskjæret.
''Laboratoriekjøkkenet'' fra 1836.
''Generalintendanturens kontorbygning''.
''Kommandantboligen'' fra 1844, senere kalt ''General Glads bolig''. Tegnet av Johan Henrik Nebelong. Borgaktig oppført i pusset tegl med hjørnetårn.
''Vindebroen'' over dagens Kongens gate (Oslo).
''Skolebygningen'' fra 1858 (i dag Forsvarets integrerte ledelse).
''Arsenalet'' fra årene 1859–1866, arkitekter er Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno.
''Gymnastikksalen'' fra 1861, arkitekter er Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno (i dag Forsvarsmuseet).
''Halmlageret'' fra 1861.
''Verkstedsbygningen'' fra 1861, arkitekter er Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno (i dag Forsvarets integrerte ledelse).
Div staller, kaserner og andre støttebygg fra 1890-årene.
''Artilleriets kontorbygning'' fra 1891 (i dag Forsvarets integrerte ledelse).
''Materialskur'' fra 1897.
''Nye ridehus'' fra 1900 på ytre festningsområde.
''Ridehuset'' på Kontraskjæret fra 1900.

Nyere tilføyelser


Fil:Det kongelige mausoleum.jpg. I den hvite sarkofagen hviler Haakon VII og Maud av Norge, i den grønne hviler Olav V og Märtha av Norge]]
Festningsbroen over Kongensgate, ny fra 1921.
Tyskerbrakken fra 1940.
Tilbygg til Oslo Militære Samfunn fra 1940.
''Det kongelige mausoleum'' fra 1948 mellom ''Jomfrutårnet'' og Slottskirken i ''Sørfløyen''.
Tilbygg Ingeniørstallen fra 1949.
Garasje fra 1970.
Hovedportens vakt fra 1989.
Bygg for Forsvarets integrerte ledelse fra 2006.

Bygningsmateriale


Fil:Retterstedet memorial plate.jpg
Anlegget er i sin helhet utført i stein fra lokale steinbrudd i tillegg til at det ble brutt kalkstein fra klosteret på Hovedøya. Mørtel til muring er produsert ved kalkbrenning i Bærum. Bygging og utbedring av anlegget har i det hele tatt medført betydelig industrivirksomhet som har gitt mange arbeidsplasser.
Den eldste delen av festningen består av ortocerkalk, mens ved utbedringsarbeider er det også brukt mange andre lokale bergarter og tegl i de indre festningsdeler.

Kommandanter

Høvedsmenn (utdrag)


1497-1498 Knut Alvsson
1499-1502 Peder Griis
1527-1533 Mogens Gyldenstjerne
1556-1572 Christen Munk
Fra 1572 var Liste_over_Norges_statsministre#Stattholdere_i_dansketiden også øverstkommanderende på Akershus festning

Militære kommandanter


Årstall angir utnevnelsesår.
1629 Ove Gjedde
1654 Georg Reichwein (1593)
1662 Hans Jacob Schort
1670 Michael Opitz
1676 Frants Eberhard von Speckhan
1679 Ejler Jensen Visborg
1680 Hans Brostrup Schort
1687 Anthony Coucheron
1690 Nikolaj de Seve
1706 Hans Frederik Legel
1708 Ernst Bugislav Waldau
1709 Johan Frederik Münnich
1711 Nikolaj Sibbern
1712 Jørgen Christopher von Klenow
1719 Georg von Bertouch
1740 Johan Frederik Leben
1744 Jonas Bjørnsen
1762 Frans Grabow
1772 Christopher Frederik Ingenhaeff
1774 Hans Jacob Henning Hesselberg
1806 Friedrich Gotchalk Maximilian von Haxthausen

Kulturminne


Akershus slott og festning er et kulturminne og har nummer http://www.kulturminnesok.no/kulturminnesok/kulturminne/?LOK_ID=86131 86131 i Riksantikvarens kulturminnebase.
Anlegget forvaltes av Nasjonale Festningsverk.

Se også


Stiftelsen Akershus Festning for Kunst og Kultur
Liste over fengsler og fangeleirer i Norge under andre verdenskrig

Litteraturliste


''50 år for Akershus 1951-2001 : Akershus slotts venners jubileumsskrift : med akershusbibliografi 1300-2001'' / Stephan Tschudi-Madsen (red.). A&B, 2001 ISBN 82-7694-091-9
Forsvarets Bygningstjeneste, Eiendomsavdelingen. ''Landsverneplan for Forsvaret, Katalog Østlandet''. 2000. ISBN 82-7972-004-9
''Guide til Akershus festning''. Oslo, Forsvarets bygningstjeneste, 1999. 100 sider. ISBN 82-7972-002-2. Inneholder gode kart over festningsområdet og omtale av de enkelte festningsverk og bygninger.
Ingulstad, Frid. ''Fra kongshall til fangehull : livet på Akershus slott''. Gyldendal, 1995. (''For barn og ungdom'') ISBN 82-05-22771-3
''Oslo bys historie'', Cappelen, 1991. ISBN 82-02-09146-2
Rasch-Engh, Rolf. ''Akershus : borg, festning og beleiringer : livet på Akershus''. Snarøya, 2001. ISBN 82-995878-0-8
Schulerud, Mentz. ''Akershus i dikterens speil''. Aventura, 1991. ISBN 82-588-0808-7
Stangeland, Gro og Valebrokk, Eva: ''Norges bedste Værn og Fæste'', Wigestrand, 2001 ISBN 82-91370-35-4
Tschudi-Madsen, Stephan. ''Akershus : vårt riksklenodium 700 år''. Aschehoug, 1999. ISBN 82-03-22355-9
Ustvedt, Yngvar. ''Slavene på Akershus : historien om vårt strengeste fengsel''. Cappelen, 1999. ISBN 82-02-18464-9
Magnussen, Kjeld. «Middelalderborgen Akershus» I: ''Årbok / Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring'' (2002)
Akershus slotts venner. ''Årsskrift''. Utgitt 1965-
''Byminner'', tidsskrift fra Oslo Bymuseum. Temanr 2, 1999. http://nabo.nb.no/trip?_b=NORART&issn=0007-7631&ccl=%22nr+2%22&aar=1999 innhold

Referanser og fotnoter

Eksterne lenker


http://www.forsvarsbygg.no/festningene/Festningene/Akershus-festning/ Forsvarsbygg om Akershus festning
http://www.visitoslo.com/no/produkt/?TLp=14900 Akershus festning hos VisitOslo
http://www.slottsvenn.no Akershus Slotts Venner
Kategori:Festninger i Norge
Kategori:Museer i Oslo
Kategori:Norge under andre verdenskrig
Kategori:Kulturminner i Oslo
Kategori:Arkitektur i 1290-årene
be:Крэпасць Акерсхус
cs:Akershus (hrad)
da:Akershus slot
de:Festung Akershus
et:Akershusi kindlus
en:Akershus Fortress
es:Fortaleza de Akershus
eo:Fortikaĵo Akershus
eu:Akershus gotorlekua
fr:Citadelle d'Akershus
it:Fortezza di Akershus
ka:აკერსჰუსი (ციხესიმაგრე)
lb:Festung Akershus
ms:Kubu Akershus
nl:Akershus (vesting)
ja:アーケシュフース城
nn:Akershus festning
pl:Twierdza Akershus
pt:Fortaleza de Akershus
ru:Акерсхус (крепость)
sk:Pevnosť Akershus
fi:Akershusin linna
sv:Akershus fästning
zh:阿克斯胡斯城堡

Quisling

Quisling, også skrevet ''Qvisling'', ''Quislin'', ''Qvislin'' og ''Quislinus'', er en norsk Telemarksslekt som kan føres tilbake til den danske presten Laurits Ibsøn Quislinus (også skrevet ''Lars Ibsen Qvislin'', 1634-1700), som kom til Oslo som slottsprest i 1665. Navnet er en latinisering av Kvislemark som ligger sør på Sjælland i Danmark. Slekten er særlig knyttet til Fyresdal i Telemark, og dens medlemmer har gjennom mange hundre år vært prester, offiserer og gårdbrukere. Kjente medlemmer inkluderer prosten og telemarksforfatteren Jon Lauritz Qvisling (1844–1930) og sønnen Vidkun Quisling (1887–1945), leder for det fascistiske partiet Nasjonal Samling (NS) og den tyskvennlige regjeringa i Norge under andre verdenskrig.
Leddet «kvisle» i ordet kvislemark skal henge sammen med «todelt (elv)» eller «elvedele» og er i slekt med ordet «kvist».

Quisling som skjellsord


Fil:QuislingOslo1942.jpg (1887–1945) ledet det nasjonalsosialistiske partiet Nasjonal Samling (NS) og den tyskvennlige regjeringa i Norge under andre verdenskrig. Hans upopulære samarbeid med okkupasjonsmakten gjorde ''quisling'' til et verdenskjent skjellsord for «landssviker»]]
Under andre verdenskrig gjorde den nasjonalsosialistiske politikeren Vidkun Quislings upopulære samarbeid med de tyske okkupasjonsmyndighetene navnet «quisling» til et skjellsord. Ordet ble synonymt med «landssviker» og «forræderi» i flere europeiske språk. «Quisling» har siden særlig blitt brukt om en person som samarbeider med en okkupasjonsmakt, gjerne i en marionetteregjering. Avisen The Times brukte Quisling i betydningen «landsforræder» første gang 19. april 1940 og fikk følge av Daily Mail fire dager senere. Via det statlige radioselskapet British Broadcasting Corporation (BBC) ble uttrykket spredt utover verden.
29. januar 1944 hadde Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning en karikaturtegning av Quisling på trykk, utført av den norske avistegneren Ragnvald Blix. Tegningen, som senere er blitt klassisk, viser Quisling på vei til audiens hos Hitler. Quisling strekker ut armen til nazihilsen og sier: «Jeg er Quisling», hvorpå vaktsoldaten svarer: «Og navnet?». Tegningen bidro etter krigen til å forsterke begrepet quisling som ensbetydende med forræder.
Ordet «quisling» ble under krigen også brukt som skjellsord om folk som var medlemmer av Nasjonal Samling (NS), eller som på annet vis samarbeidet med okkupasjonsmakten. En som var «god nordmann» kunne bli kalt en «jøssing». I 1940&ndash;41 prøvde myndighetene å vende den negative betydningen av ordet, og «quisling» ble forsøkt brukt som en hedersbetegnelse av NS selv. Blant annet brukte forsyningsminister Albert Viljam Hagelin begrepet under en tale i Colosseum kino i Oslo i mars 1941: «Ja, jeg er en quisling, og jeg er stolt over å være en quisling!». Forsøket mislyktes.
En «quisling» kunne på folkemunne dessuten bety en norske pengesedler. Det ble sagt at det gikk to uslinger på en quisling. En «usling» var da en enkroneseddel.

Referanser

Se også


Vidkun Quisling
Kategori:Norske slekter
Kategori:Norske ord og uttrykk
Kategori:Skjellsord
da:Quisling
et:Kvisling
en:Quisling
hr:Kvisling
mk:Квислинг
nn:Quisling
pnb:قوئزلنگ
sq:Kuisling
sl:Kvizling
sr:Квислинг
sh:Kvisling
sv:Quisling
ur:قوئزلنگ

Wikipedia:Underprosjekter/Norgeshistorien


Norgeshistorien er et hittil forholdsvis uskrevet kapittel på den norske wikipedia.
foreslår å dele opp i kronologiske områder som kan lenkes til hverandre ved bruk av en sidetabell.

Liste over under-underprosjekter (føy inn mer)

Felttoget i Norge


Få med alle de viktigste treffningene; Midtskogen gård, Hegra, Slaget om Narvik, Senkingen av Blücher, Dombås, bombingen av Molde, Namsos og Elverum.
Bakgrunnshistorie for den norske hæren,
Utstyr ibruk i den norske hæren på denne tiden.
Krag-Jørgensen, Madsens maskingevær, Colt og Hotchkiss mitraliøsene, M-1901 kanonene. Gloster Gladiator
Utstyr ibruk i den tyske hæren
Mauser, Ju 52
Kategori:Underprosjekter

Rød Ungdom


</ref>
| endcomment = <sup>a</sup>Alle partipolitiske ungdomsorganisasjoner i Norge har opplevd en betydelig medlemsvekst etter terrorangrepene i Norge 2011, som først vil bli tallfestet når årsberetningene for 2011 gis ut.
| medlemstallår = 2011
| comcat =
}}
Rød Ungdom (RU) er ungdomsorganisasjonen til partiet Rødt.
Organisasjonen har tidligere gått under navnene Sosialistisk Ungdomsforbund og Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninistene), men fikk sitt nåværende navn da Arbeidernes Kommunistparti ble dannet i 1973.
Rød Ungdom hadde inntil 2007 to moderpartier: Rød Valgallianse og Arbeidernes kommunistparti. Partiene opprettet sammen med Rød Ungdom og andre partiløse mennesker på venstresiden det nye partiet Rødt den 11. mars 2007. Rød Ungdom er nå ungdomspartiet til Rødt, og holder til i samme bygg.

Ideologisk plattform


Rød Ungdom definerer seg som en radikal, revolusjonær og feministisk organisasjon som organiserer ungdom til kamp for et sosialistisk folkestyre der arbeiderklassen styrer samfunnet. For å unngå at sosialismen utvikler seg til et diktatur mener Rød Ungdom at samfunnet konstant må utvikles i retning av et klasseløst samfunn, kommunisme.
Økonomisk sett favoriserer Rød Ungdom planøkonomi, som ifølge dem selv vil innebære at økonomien blir underlagt demokratiet.

Kapitalisme


Rød Ungdom mener at kapitalismen er hovedansvarlig for undertrykking, klasseskiller og sult. Ifølge RU fører markedsøkonomi til at et mindretall får retten til å eie samfunnets viktigste ressurser, noe som resulterer i at privat profitt settes framfor menneskelige behov.
Det at økonomien er unntatt demokratisk styring mener de gjør at viktige avgjørelser i økonomisk politikk blir overlatt til markedet, og ikke til de folkevalgte. Rød Ungdom mener at et kapitalistisk samfunn fører til at stemmeseddelen må bøye seg for pengeseddelen og folkestyret vike for pengestyret.

Kommunisme


For Rød ungdom er kommunisme en samfunnsform med mål om å avskaffe både stat og privateiendom til
fordel for fellesskapet. Organisasjonen ser på kommunisme som et samfunn der klasser og sosiale kjønn er unødvendige. Deres visjon er at samfunnet organiseres som et fellesskap av frie interesser, som sammen avgjør hvordan menneskehetens skaperkraft kan brukes på best mulig måte.
Som uttrykket i prinsipprogrammet deres mener de at et slikt samfunn ikke vil være uten motsetninger og problemer. De mener at kommunisme ikke nødvendigvis vil bety at kvinneundertrykking, rasisme og sløsing av naturressurser forsvinner, men at forutsetningene for de strukturene som undertrykker folk i dag vil forsvinne. Rød Ungdom tror ikke at et kommunistisk samfunn vil være slutten på menneskehetens utvikling, men slutten på undertrykking basert på sosial rang og økonomisk ståsted.

Historie

SUF og SUF(m-l)


Rød Ungdoms forløper SUF ble stiftet 27. september 1963 av ungdomsgrupper som var knyttet til Sosialistisk Folkeparti under navnet Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF). Til å begynne med lå SUFs synspunkter nær SFs, og SUF fungerte som dette partiets ungdomsorganisasjon.
Fra 1966 oppsto en opposisjon påvirket av krigen i Vietnam og ikke minst utviklingen i Kina under Mao Zedong. Medlemmene satte i gang solidaritetsarbeid for Vietnam og støttekomiteer for palestinerne. Samtidig avviste de Sovjetunionen som modell for sosialismen, og rekkte fokuset mot Folkerepublikken Kina. De mente at Maos kulturrevolusjon var et håndfast bevis på at sosialismen ikke nødvendigvis måtte drukne i byråkrati og sentralisme.
På SUFs første sommerleir i 1967 stod spørsmålet om «reform eller revolusjon» i høysetet. Samme år fikk den revolusjonære delen av SUF flertall. Organisasjonen begynte å studere Karl Marx, Friedrich Engels, Lenin, Josef Stalin og Mao Zedong.
Bruddet mellom SF og SUF kom på landsmøtet til SF i februar 1969 da forslaget om konkurrerende ungdomsgrupper ble lagt frem. Dette medførte at store deler av landsmøtet forflyttet seg til et annet lokale og satte seg som mål å bygge et nytt kommunistisk parti. På sommarleiren same år fortsette diskusjonene under parola «Sett Mao Tsetungs tenking i leiinga på alle område». På landsmøtet samme høst skiftet organisasjonen navn, og het fra 28. september 1969 SUF(m-l).

Navnskifte og fremvekst


Da Arbeidernes Kommunistparti ble dannet i 1973 skiftet SUF(m-l) navn til Rød Ungdom.
Rød Ungdom var i denne perioden ment å være en kommunistisk masseorganisasjon for ungdom og en rekrutteringsstasjon for moderpartiet. Iløpet av tiåret organiserte RU elevstreiker, husokkupasjoner og studiesirkler. RU var også med på å etablere ''Klassekampen'', forlag og plateselskap. Medlemmene var også med å organisere ulovlige streiker, kasta stein på den amerikanske ambassaden og mobiliserte til 1. maitog «på klassekampens grunn».

Disiplin og hemmelighold


Gjennom 70-tallet ble imidlertid disiplinen og hemmeligholdet sterkere, til tider sterkere enn i moderpartiet. Da AKP kjempet mot det såkalte «høyreavviket», kjørte Rød Ungdom en tilsvarende kampanje der gymnasiaster ble stemplet som småborgerskap som ikke valgte å gå yrkesskolen.
«Selvproletarisering» ble fremholdt som et sentralt ideal både av AKP(m-l) og SUF(m-l)/Rød Ungdom: Det å gjøre seg til proletar ved å forlate et ofte akademisk, borgerlig miljø eller akademisk løpebane og gå ut i arbeidslivet i fabrikker, skipsverft og andre av arbeiderklassens klassiske arbeidsplasser: Et sentralt mål var å «bevisstgjøre» arbeiderklassen og lede sine arbeidskamerater som deres tillitsvalgte, blant annet med å lede streiker mot kapitalkreftene.
Rød Ungdom ble i enda større grad enn AKP rammet av nedgangen i den norske ml-bevegelsen, og var gjennom hele 1980-tallet preget av interne kamper. I 1991 meldte lederen ( ? ), flertallet av sentralstyret og svært mange medlemmer seg ut i protest. Utover midten av nittitallet gjorde Rød Ungdom seg igjen viktig som politisk aktør gjennom blant annet «sjøltillitskurs» for jenter (bøllekurs) og deltakelse i antirasistisk kamp. Rød Ungdom reviderte utover 90-tallet sin forståelse av sosialisme, på samme måte som AKP og RV gjorde det ti år tidligere.

Etablering av Rødt


Til organisasjonens landsmøte våren 2006 var det stilt flere forslag som enten direkte eller indirekte ville være et brudd med AKP. Forslaget til vedtektsendring som innebar at RU med umiddelbar virkning ikke lenger var AKPs ungdomsorganisasjon, fikk 49&ndash;% av stemmene. Et forslag om å bryte med AKP fra 1. januar 2007 manglet én stemme for å få det nødvendige 2/3-flertall. Derimot vedtok landsmøtet i stedet at AKP ikke har noe levedyktig partiprosjekt, og distanserte seg dermed i praksis fra partiet. I etterkant av landsmøtet tok flere ledende personligheter i RU til orde for å jobbe aktivt som en fraksjon i RV, for å påvirke sammenslåingen av RV og AKP.
Sammenslåingen av RV og AKP ble et faktum i april 2007, etter at AKPs ekstraordinære landsmøte vedtok å legge ned partiet. Partiet Rødt ble kort tid etter stiftet. Rød Ungdoms medlemmer hadde delegatstatus på lik linje med medlemmer fra RV og AKP. Stiftelsen av Rødt ble vedtatt mot en avholdende stemme; det var rundt 200 personer med delegatstatus på møtet. I september 2007 sluttet også Internasjonale Sosialister seg til partiprosjektet.

Ekskludering av Tjen Folket


Våren 2008 ble tolv medlemmer ekskludert fra Rød Ungdom. Disse ble ekskludert på grunn av det Rød Ungdoms ledelse mente var tilknytning til organisasjonen Tjen folket (norsk politisk gruppe), noe de så på som deltakelse i konkurrerende partipolitisk virksomhet. I realiteten har dette berørt flere enn de tolv ekskluderte medlemmene, da flere protestutmeldinger fulgte. Dette førte til en fullstendig utradering av organisasjonen noen steder, mens den ble kraftig svekket på steder som Trondheim og Bergen.
Etter eksklusjonene startet mange av de ekskluderte, sammen med enkelte andre ungdommer, organisasjonen Revolusjonær Kommunistisk Ungdom (RKU). De erklærte seg fra starten av som Tjen Folkets ungdomsorganisasjon. Hele Rød Ungdoms lokallag i Eiker og Drammen vedtok da en uttalelse hvor de meldte overgang til RKU. Her stod det blant annet følgende: "Når ledelsen i Rød Ungdom snur ryggen til arbeiderklassens og de undertrykte folkenes viktige og dyrekjøpte erfaringer så ønker vi ikke å være med videre på denne rutsjebanen ned i den sosialdemokratiske myra. Det er nok sosialdemokratiske organisasjoner i Norge, og det trengs ingen flere". Senere gikk samme lokallaget ut på bloggen sin og forklarte at overgangen var sterkt overdrevet. På bloggen skrev de blant annet at det ikke var stort annet enn et "vellykket mediestunt fremstilt av et fåtall medlemmer i EDRU som så sin sjanse til å skape storm i et vannglass når laget ble redusert".

Nyere tid


Fil:Rod Ungdom likelonn 2010.jpg
Siden milleniumsskiftet har Rød Ungdom frontet en rekke saker, blant annet som motstandere av all oljeboring i Barentshavet, nei til norsk militært engasjement i Afghanistan, støtte til motstandskampen mot de amerikanske styrkene og de nye myndighetene i Irak, nei til bygging av gasskraftverk i Norge, vern om folketrygden, for skattefinansiert kollektivtrafikk, støtte til boikottaksjonene mot nasjonale skoleprøver, for bedre fritidstilbud for ungdom, og med støtte til feministiske, antirasistiske og pro-palestinske anliggender.
I forbindelse med tariffoppgjøret i 2008 dannet ledende personer i Rød Ungdom frontorganisasjonen ''Ungdom for Avtalefestet Pensjon'', som var aktive i å kritisere LO-ledelsen for å ha solgt ut arbeidstagernes pensjonsrettigheter.
I 2010 lanserte Rød Ungdom en kampanje der de hadde som mål å samle inn 100 000 kroner til Siv Jensen, i bytte mot at hun forlot landet. Denne kampanjen var en respons til FrPs forslag om å gi innvandrere samme sum for å returnere til sitt eget hjemland.

Internasjonalt

Palestina


I 2009 gikk Rød Ungdom offentlig ut med at de på årets sommerleir hadde samlet inn penger til den Palestinere marxistiske organisasjonen Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP), som står på både EUs og USAs liste over terrororganisasjoner, men som ikke er definert som terrorister av norske myndigheter. På hjemmesiden deres skrev Rød Ungdom at pengene de samlet inn gikk til helsearbeid blant den utarmede palestinske befolkninga. Rød Ungdom donerte også penger til samme organisasjon under deres sommersamling 2011.

Skole

Gratis skolebøker


Slutten av nittitallet og begynnelsen av 2000-tallet ble preget av Rød Ungdoms kampanje for gratis skolebøker. Høsten 2001 la Rød Ungdom ut 14 skolebøker på internett til fri nedlasting. RU mente at undervisningsminister Kristin Clemet brøt loven ved ikke å sørge for gratis skolebøker, fordi det i Opplæringsloven het at ''«Opplæringa i offentleg vidaregåande skole eller i lærebedrift er gratis.»'' Undervisningsdepartementet hevdet at Rød Ungdom ikke tok hensyn til at det i samme avsnitt i loven sto at elevene kunne bli pålagt å holde skolemateriell selv, og at fylkeskommunen kunne kreve betaling for skolemateriell.
Saken ble anmeldt av Den norske Forleggerforening for brudd på Åndsverkloven og gikk til domstolene. I 2003 ble RU dømt til å betale erstatning, og kjennelsen ble opprettholdt av etter anke til Norges Høyesterett i 2004. Selv om Rød Ungdom ble idømt bot, betalte de aldri. Rød Ungdom aksjonerte rundt om kring i landet, hvor de ba om å bli arresterte for å slippe å betale bot. Også daværende leder i Rød Ungdom, Marijke Berdahl, ba om å bli satt i fengsel.

Leksefri skole


I september 2009 erklærte Rød Ungdom sin støtte til en nasjonal leksestreik satt i gang av to vgs-elever fra Oslo. Leksestreiken ble arrangert via et Facebook-arrangement med navnet ”Leksestreik over hele landet”, hvor over 12 000 personer sto som deltakende. Rød Ungdom håpte på at leksestreiken ville få støtte fra Elevorganisasjonen, og at det ville sette i gang en større bevegelse rundt kravet om å fjerne leksene.
I 2011 fikk Rød Ungdom stor mediaoppmerksomhet da de erklærte at de skulle arrangere en nasjonal leksestreik 26. til 30. september. Organisasjonen oppfordret elever til å boikotte leksene sine, arrangere demonstrasjoner og konserter for å støtte oppom saken.
På Facebook-arrangementet for streiken oppførte over 48 000 personer seg som deltagende. Tre dager før leksestreik startet, hadde elever fra nesten 700 skoler registrert at de ville arrangere leksestreik på sin skole.
Også i 2012 planlegger Rød Ungdom å arrangerer en nasjonal leksestreik. Ifølge den offisielle nettsiden for leksestreiken arrangerer de 17. oktober demonstrasjoner i de største byene. Samtidig ønsker de at elever som er enig med skal lage demonstrasjoner på deres skoler også.

Publikasjoner


Helt fra starten av har Rød Ungdom stått for en rekke publikasjoner.

Klassekampen


I forbindelse med løsrivelsen fra SF lanserte SUF det første nummeret av Klassekampen. Sentrale personer bak initiativet var Tron Øgrim og Pål Steigan. Siden den gang har avisen blitt en norsk riksdekkende dagsavis, der Rødt eier 20%.

Rebell


Rebell er Rød Ungdoms eksterne magasin. Bladet ble utgitt i 1963 under navnet Ungsosialisten, og var da tidsskriftet til SUF.
I 1970 byttet bladet navnet til Røde Garde. Midt på 1970-tallet lå opplaget nær 10&nbsp;000. I denne perioden ble bladet utgitt 8 – 10 ganger årlig.
Bladet fikk fra nr. 2 1980 det nye navnet Rute 80, og ble utgitt 4 – 6 utgaver i året.
Rebell gikk midlertidig inn i 2004, da det ble lagt ned av landsstyret, men startet opp igjen med et prøvenummer i august 2009 i anledning stortingsvalget. Redaktør for dette nummeret var Karna Buggeland Sælebakke. I dag er Fredrik V. Sand redaktør.

Andre utgivelser


Tidlig på 1970-tallet utga organisasjonen bladet ''Til kamp'', en liten A5-trykksak utgitt som «SUF(m-l)s skoleavis». På slutten av dette tiåret utga Rød Ungdom bladet ''Uredd'', også dette rettet mot ungdomsskoleelever.
Internbladet til Rød Ungdom het ''Komintern'', men ble lagt ned etter landsmøtevedtak i 2010. Fra organisasjonen hadde navnet SUF(m-l) og helt fram til 2004 het internbladet ''Bolsjevik''.

Skolevalgresultater


I felt merket med
ble det ikke stilt. Rød Ungdom representerte RV i skolevalgene til og med 2007. 2009 representerte Rød Ungdom Rødt.

Ledere i Rød Ungdom, SUF og SUF(m-l)


Listen er ufulstendig

Referanser

Kilder


http://sosialisme.no/politikk/sosialisme/politisk_plattform/ Politisk plattform vedtatt på Rød Ungdoms 21. landsmøte i 1998

Eksterne lenker


http://www.rødungdom.no Rød Ungdoms hjemmeside
http://sosialisme.no/ymse/historie/ 40 år i kamp for eit revolusjonært alternativ Rød Ungdoms historie, slik Jørgen Strickert, tidligere sentralstyremedlem 1998–2002), vurderer den.
http://arkiv.yeye.no/Nyhet/308343/Kastes+ut+etter+kuppfors%C3%B8k.html Eksklusjonene av de 12.
http://sosialisme.no/nyheter/2008/06/uttalelse_tjen_folket_ekskludert/ RUs interne utsagn angående eksklusjonene av de 12.

Referanser


Kategori:Rød Ungdom
Kategori:Rødt
Kategori:Politiske partier etablert i 1963
Kategori:Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner
Kategori:Kommunisme i Norge
en:Red Youth (Norway)
nn:Raud Ungdom
pt:Rød Ungdom

Tredveårskrigen


Tredveårskrigen eller trettiårskrigen var en serie militære konflikter utkjempet mellom Europas stater på de tysktalende småstatenes jord. Konflikten tidfestes offisielt fra 1618 til 1648, selv om den var en fortsettelse av tidligere kriger, og snart kom til å bli etterfulgt av nye konflikter mellom de samme aktørene. Krigen var tilsynelatende en religionskrig mellom protestantismen og den katolske kirke land, men kan bedre forstås som et oppgjør mellom en allianse dominert av Habsburg-keiseren og den franske kongemakten.
Krigen og dertilhørende epidemier og hungersnøder førte til at befolkningen i store deler av de tysktalende smårikene nærmest ble halvert. Den franske kongemaktens villighet til å alliere seg med enhver hær &ndash; uansett religion &ndash; som var villig til å plyndre og ødelegge rivalene i øst, førte til at tysklandene forble politisk og religiøst splittet i ca. 1500 småland i 222 år etter krigen. Freden i Westfalen, som ble proklamert den 25. oktober 1648 fra rådhusene i de to forhandlingsbyene Osnabrück og i den westfalske by Münster, kom til å danne grunnlaget for statssystemet i Europa frem til Napoleonskrigene.
<div style="float:right;margin-right:5px;margin-left:10px;">
Fil:Battle_of_Lutzen.jpg (1810) som viser slaget ved Lützen, 16. november 1632, der den svenske kongen Gustav II Adolf av Sverige falt]]
</div>

Årsaker til krigen


For å forstå årsakene til tredveårskrigen må de rådende forholdene i denne perioden betraktes. Europa var hardt rammet av religionskriger og protestantismens rotfeste hos befolkningen og fyrstene førte med seg en konflikt med den rådende og vel etablerte katolisismen.
Hovedaktørene i konfliktene var Frankrike, som var den største katolske staten, og Habsburgriket, den største og fremste beskytter av katolisismen. Habsburgdynastiet var meget omfattende. Det hadde posisjoner i Spania, Østerrike, Burgund, Italia og Nederlandene. Disse konfliktene endte med at det ble inngått en fredsavtale i Augsburg i 1555. Her ble det fastslått at fyrstene kunne bestemme hvilken konfesjon (katolisisme eller lutherdom) deres fyrstedømmer skulle ha (Latin: «Cius regis eius religo», dvs. «Den som styrer, hans tro skal gjelde»), og befolkningen måtte innrette seg deretter.
Det tysk-romerske riket var et Konglomeratstat av 300 fyrstedømmer. På toppen satt en keiser som var uten noen særlig utøvende makt fordi de ulike fyrstedømmene styrte seg selv. Det var trolig flere protestanter enn katolikker i det tysk-romerske riket på 1600-tallet og mange av de 300 statene var protestantiske. I tillegg var store deler av befolkningen i de katolske statene også protestantiske, særlig i Böhmen, som ligger i dagens Tsjekkia. Dette førte med seg en sterkere protestantisk makt.
Spania var interessert i tyske stater, fordi de kontrollerte områder som hørte til Spania-Nederland i den vestlige delen av det tyske riket.
Frankrike var interessert i de tyske statene fordi de ønsket å forhindre at Habsburgerne fikk så mye kontroll over det tyske riket at de kunne omringe Frankrike.
Sverige og Danmark var interessert i å få kontroll over de nordlige tyske statene i det Baltikum området.
Den religiøse spenningen mellom katolikkene og protestantene ble ytterligere forsterket etter freden i Augsburg. I tillegg spredte en tredje trosretning seg i befolkningen, kalvinismen, som ikke bidro til å gjøre situasjonen bedre. Dette skjedde samtidig som lederne av de østeuropeiske statene og Spania prøvde å opprettholde katolisismen.

Krigen


Det er vanlig å dele inn tredveårskrigen i fire faser, den bøhmiske (1618–1625), den danske (1625–1629), den svenske (1630–1635) og den svensk-franske (1635–1648).
<div style="float:right;margin-right:5px;margin-left:10px;">
Fil:Joseph_Heintz_d._Ä._003.jpg Hans intoleranse overfor protestantismen var en umiddelbar årsak til tredveårskrigen.]]
</div>

Den bøhmiske fasen (1618&ndash;1625)


Selve gnisten som fikk krigen i gang, skjedde i Praha (Prag) i datidens Böhmen. Der var de redd for at keiseren skulle undergrave protestantismen, og dermed fjerne det protestantiske maktgrunnlaget. Da to emissærer for den habsburgske, tysk-romerske keiseren Matthias, var på besøk viste de bøhmiske protestantene mangel på gjestfrihet ved å kaste dem ut av vinduet.
Fil:Hans_Bocksberger_der_Aeltere_001.jpg, tysk-romersk keiser]]
Denne hendelsen, som er kjent som den ''andre defenestrasjonen av Praha'', startet det bøhmiske opprøret. Snart spredte det seg over hele det bøhmiske området. Hadde det bøhmiske opprøret bare vært en sentraleuropeisk konflikt, hadde krigen vart bare i tre år, men dødsfallet til Matthias av det tysk-romerske rike i 1619, forsterket opprørstemingen blant de protestantiske lederne, som hadde vært nær ved å komme til enighet om en fredsslutning. Svakheten til både Ferdinand II av det tysk-romerske rike (som nå besteg tronen etter keiser Matthias) og bøhmerne, førte til at krigen spredte seg til Vest-Tyskland. Ferdinand ble nødt til å be sitt søskenbarn, kong Filip IV av Spania om hjelp.
Keiseren, som fungerte som konge for det bøhmiske folk, svarte med å sende soldater for gjenopprette ro og orden. Bøhmerne, som nektet å la seg avvæpne, avsatte i stedet keiseren som sin konge og valgte en ny, Fredrik V av Bøhmen.
Den nye Liste over tysk-romerske keisere, Ferdinand II av det tysk-romerske rike, fikk pengestøtte fra paven og militær assistanse fra Spania og Bayern. Med det klarte han å slå Fredrik i slaget ved Hvitefjell i 1620.
Etter slaget i 1620 begynte spanjolene å etablere seg i traktene rundt Rhinen, dette for å mobilisere seg mot Frankrike og Nederlandene. Böhmen ble igjen en katolsk stat under Ferdinand, som innsatte seg som konge igjen.

Den danske fasen (1625&ndash;1629)


Protestantene så nå ut til å ta tape. Den som nå skulle føre an for protestantismen var kongen av Danmark, Christian IV. I tillegg til å være konge over Danmark-Norge, var han også hertug av Holstein, en liten provins i det tysk-romerske riket. Om Christian gikk inn i krigen kun av religiøse grunner er vel heller tvilsomt, for det var også mye politikk med i bildet. Ved å invadere Tyskland kunne han skaffe seg flere provinser og bispeseter og skape et kongedømme til sin yngste sønn. En annen teori er at kongen var redd for at Sverige skulle stå i spissen i alliansen mot den tysk-romerske keiser.
<div style="float:right;margin-right:5px;margin-left:10px;">
Fil:Gerard_van_Honthorst_006.jpg, malt av Gerrit von Honthorst i 1634. Frederik blir kalt «vinterkongen», fordi hans regjeringstid bare varte i tre måneder i 1620.]]
</div>
Med litt hjelp fra Nederlandene og England invaderte danskene Tyskland med en hær på 20.000 mann. For å hindre at Christian skulle invadere Tyskland, ansatte Ferdinand II den bøhmiske adelsmannen, Albrecht von Wallenstein. Wallenstein takket ja til å lede keiserens styrker da han fikk løfte om at han skulle få plyndre de områdene han okkuperte. Christian, som ikke visste om Wallenstein, ble nødt til å trekke seg tilbake før Wallenstein og Tillys hær ville utrydde hele den danske armé. Nederlaget ble ytterligere forsterket da danskenes allierte, England, som var internt splittet, trakk seg ut. Frankrike var i borgerkrig, og Sverige var i krig mot Polen. Tilly slo danskene i slaget ved Lutter i 1626.
Wallensteins hær marsjerte mot nord, og okkuperte Mecklenburg, Pommern og til slutt Jylland. Han klarte ikke å innta hovedstaden, København, for han kunne ikke innta Sjælland uten en flåte, og hverken Hanseatene eller Polen ville godta at en keiserlig flåte ble bygd i Østersjøen. Han beleiret derimot Straslund, i et forsøk på å få kontroll over en havneby som var stor nok for en slagkraftig flåte, men kostnadene ble for høye til at en krig mot Danmark i hele tatt kunne bli lønnsom.
Det spredte seg nå frykt blant protestantene i Tyskland. Det så ut til at protestantismen, som til nå hadde hatt god oppslutning og et godt grep rundt de sentrale makthaverne i det tysk-romerske riket, var på vei mot undergangen. Til og med de nordlige lutherske statene var på randen til å bli katolske igjen. Frykten spredde seg ikke bare innad i riket, men også til nabolandene. Sverige og Frankrike gikk nå til aksjon.
Dette førte til Traktaten i Lübeck (1629), der Christian IV avga sin støtte til protestantene til fordel for å få kontroll over Danmark. I de påfølgende årene ble enda flere områder underlagt katolisismen.
Krigen var nå i praksis avgjort, men de katolske lederne overtalte Ferdinand II til å gjenerobre de lutherske (protestantiske) områdene, som etter Augsburgavtalen, var katolsk.

Den svenske fasen (1630&ndash;1634)


Fil:Gustavus_Adolphus_at_the_Battle_at_Breitenfeld.jpg
Først ut var Sverige. De var under ledelse av den evnerike kong Gustav II Adolf av Sverige, som hadde samlet alle de svenske partiene under seg. Han hadde dermed et godt utgangspunkt for å gå til krig, i tillegg hadde han også politiske motiv til å invadere Tyskland. Samtidig som svenskene fryktet et alt for sterkt tysk-romersk rike, var de også interessert i å skaffe seg land og økonomisk innflytelse i det tyskkontrollerte Baltikum.
Ved hjelp av Nederland og andre militære eksperter, hadde Gustav Adolf skaffet seg datidens mest moderne hær. Den var kjent for å ha høy disiplin, stort mot og et mobilt artilleri. Svenskene, med hjelp av Sachsen, slo den tyske keiseren ved salget ved Breitenfield i 1631 og ved slaget ved Lützen, der Gustav Adolf falt. Selv om svenskene hadde flere suksessrike seirer og kom seg langt inn i Tyskland (helt frem til Böhmen), var de betydelig svekket. Det samme var den tyske keiseren. Derfor endte det med en freden i Praha 1635, hvor disse avtalene ble inngått:
Man gikk tilbake til de avtalene som ble inngått i Augsburg i 1555. De protestantiske og de katolske landområdene, skulle være slik som de var i 1552.
Det ble inngått forbud mot private hærer. Det ble dannet en forent hær av alle de tyske statene til en Tysk-romersk hær.
Tyske fyrster fikk ikke ha allianser seg imellom.
Kalvinismen ble legalisert.
De religiøse konfliktene ble også rettet på i Praha. Det så nå ut som at tilstandene skulle bli roligere. Slik artet det seg ikke. I Frankrike så man med varsomme øyne på denne nye fredsavtalen. De mente at den førte til at Habsburgerne fikk for mye makt. Dermed brøt krigshandlingene ut igjen.

Den svensk-franske fasen (1635&ndash;1648)


Fil:Cardinal_Richelieu_%28Champaigne%29.jpgs sjefsmininister Armand-Jean du Plessis de Richelieu var katolikk, allierte han seg med protestantene]]
Krigen ble avsluttet med at Frankrike blandet seg inn i krigshandlingene. Frankrike var en stor katolsk stat, men på grunn av rivalisering med det tysk-romerske riket og det habsburgske Spania, allierte de seg med protestantene. Armand-Jean du Plessis de Richelieu, Ludvig XIII av Frankrike sjefsminister, mente at Habsburgerne var alt for mektig da de hadde områder i sørlige Frankrike og deler av Nederland.
Krigen artet seg som en internasjonal krig på tysk landjord. På den protestantiske siden befant Frankrike, Sverige og Nederland seg. På den andre siden var det Tyskland og Spania. Spania var som kjent under Habsburgernes kontroll, og var katolisismens fremste beskytter. Spania benyttet sjansen til å invaderte Frankrike. De plyndret områdene Champagne og Burgund, og kom så langt at de truet selve hjertet av Frankrike, Paris. De ble imidlertid stoppet før de kom så langt. I slaget ved Compiegne klarte hertugen av Weimar å stoppe de spanske styrkene, og spanjolene måtte trekke seg tilbake til grensen mellom Spania og Frankrike. Der fortsatte kampene uten at noen av sidene fikk et særlig overtak.
I 1642 døde Richelieu, etterfulgt av Ludvig XIII året etter. Den franske tronen ble overtatt av den fem år gamle Ludvig XIV av Frankrike. Den nye kongens regent, Jules Raymond Mazarin, begynte arbeidet med å få i gang en fredsavtale.
I 1645 klarte den svenske marskalken, Lennart Torstenson, å slå den tysk-romerske hæren i slaget ved Jankau, i nærheten av Praha. Ludvig II av Borboun slo den Bayern hæren i det andre slaget ved Nordlingen, der den siste store kommandanten på den katolske siden døde.
Krigen endte med freden i Westfalen i 1648.

Sosiale og politiske aspekt ved krigen


Fil:Europe map 1648.PNG
Tredveårskrigen var ulik og nyskapende på flere områder. Først og fremst var det en svært blodig krig hvor mange ble drept. De religionskrigene som utspilte seg før 1618, var stort sett oppgjør mellom konger og fyrster, og berørte ikke lokalbefolkningene i like stor grad som denne krigen gjorde. Med tredveårskrigen kom et ny måte å føre krig på. I stedet for en nasjonal hær, eller en hær knyttet til et folk med politiske ambisjoner, var det nå private hærer som kunne leies. Disse private hærene var topptrente og kunne handle etter andre motiv enn det som kanskje var intensjonene til de som leide dem.
De private hærene var en blanding av flere folkeslag uten noen spesiell tilknytning til en region. Dermed ville ikke de, under en krig, få forsyninger fra makten. De måtte heller plyndre nærmeste landsby. Landsbyboerne som ikke ble drept, hadde ofte ikke noe annet å gjøre enn å følge hæren til neste plyndringssted. Dette førte til at flere landsbyer ble lagt øde, og sult og sykdommer var ofte en følge av dette igjen. Det finnes ikke noen eksakte tall, men et estimat tilsier at Tyskland hadde et befolkningstap rundt 40 % på landet og 33 % i byene.

Følgene av krigen


Freden i Westfalen er betraktet som starten på det moderne Europa med suverene småstater. To direkte følger var Nederland og Sveits. Det var også avslutningen på religionskrigene som hadde herjet Europa i flere tiår. Det var en protestantisk seier over katolikkene, samt en svensk og fransk seier over Habsburgdynastiet. En annen viktig beslutning som ble vedtatt i Westfalen, var forbudet mot private hærer. Dette faremomentet som hadde utsatt sivilbefolkningen for så mye nød og lidelse ble avskaffet og har ikke vært brukt siden.
Det som skjedde i Tyskland var at alle de rundt 300 statene fikk mer eller mindre egen suverenitet. De kunne selv gjøre avtaler med andre stater uten noen form for innblanding fra keisermakten. Det tysk-romerske riket var nå i praksis oppløst som et rike. Ingen lover kunne bli vedtatt av keisermakten, keiseren kunne heller ikke innkreve skatter. Tyskland gikk med dette tilbake til et føydalisme system uten noen form for sentralstyre, og hadde ingen spesiell politisk innflytelse på det nye Europa som oppstod etter krigen. Den Habsburgske drømmen om et forent tysk-romersk rike gikk dermed i vasken. Et annet utfall av freden i Westfalen var at Kalvinisme ble godkjent som tillatt tro i de tyske fyrstedømmene.

Liste over slag under tredveårskrigen


''Den bøhmiske fasen''
Slaget ved Pilsen (1618, 21. november)
Slaget ved Záblatí (1619, 10. juni)
Slaget ved Vestonice (1619, 5. august)
Slaget ved Hvitfjell (1620)
Slaget ved Wiesloch (1622, 25. april)
Slaget ved Wimpfen (1622, 6. mai)
Slaget ved Höchst (1622, 20. juni)
Slaget ved Fleurus (1622)
Slaget ved Stadtlohn (1623)
''Den danske fasen''
Slaget ved Dessau (1626)
Slaget ved Lutter am Barenberge (1626)
Slaget ved Stralsund (1628)
Slaget ved Wolgast (1628)
''Den svenske fasen''
Slaget ved Frankfurt (1631)
Slaget ved Magdeburg (1631)
Slaget ved Werben (1631)
Slaget ved Breitenfeld (1631)
Slaget ved Rain (1632)
Slaget ved Fürth (1632)
Slaget ved Lützen (1632)
Slaget ved Oldendorf (1633)
Slaget ved Nördlingen (1634)
''Den svensk-franske fasen''
Slaget ved Wittstock (1636)
Slaget ved Rheinfelden (1638)
Slaget ved Breisach (1638)
Slaget ved Guetaria (1638)
Slaget i Vadobukten (1638)
Slaget ved Chemnitz (1639)
Slaget ved Breitenfeld (1642)
Slaget ved Rocroi (1643)
Slaget ved Tuttlingen (1643)
Slaget ved Freiburg (1644)
Slaget ved Jüterbog (1644)
Slaget ved Jankau (1645)
Slaget ved Mergentheim (1645)
Slaget ved Nördlingen (1645)
Slaget ved Zusmarshausen (1648)
Slaget ved Praha (1648)
Slaget ved Lens (1648)
''Perioden etter Wesfalen''
Slaget ved Arras (1654)
Slaget ved Valenciennes (1656)
Slaget ved the Dunes (1658) (1658)

Bilder


<div class="center">
<gallery perrow="7">
Fil:War-Scene-xx-Sebastian-Vrancx.JPG|Krigsscene av Sebastian Vrancx
Fil:Schlacht von Zablat Hogenbersche Geschichtsblätter.JPG|Slaget ved Sablat, 10. juni 1619
Fil:Bautzen-nach1620-Merian.jpg|Bautzen ca. 1620, av Matthäus Merian
Fil:Hinrichtung auf dem Altstädter Ring.JPG|Henrettelsen av 27 bøhmiske opprørsledere i Praha, 21. juni 1621
Fil:Battle of wimpfen 1622.jpeg|Slaget ved Wimpfen, 6. mai 1622
Fil:Batalla Fleurus (1622).jpg|Slaget ved Fleurus i 1622 29. august 1622
Fil:The Battle of Stadtlohn by Sebastiaen Vrancx.jpg|Slaget ved Stadtlohn, 6. august 1623
Fil:Belagerung Stralsunds durch Wallenstein 3.jpg|Omleiringa av Stralsund, mai til 4. august 1628
Fil:Sack of Magdeburg 1631.jpg|Plyndringa av Magdeburg, 1631. Av 30&nbsp;000 innbyggere overlevde bare 5&nbsp;000.
Fil:Frankfurt-aOder1631.jpg|Slaget ved Frankfurt an der Oder, april 1631
Fil:Gustave_Adolphe_at_Breitenfeld-Johann_Walter-f3706497.jpg|Gustav II Adolf av Sverige, seierherre i slaget ved Breitenfeld i 1631, september 1631
Fil:La expugnación de Rheinfelden por Vicente Carducho.jpg|Erobringen av Rheinfelden av soldatane til Gómez Suárez de Figueroa, 3. hertug av Feria, 1633
Fil:Rocroi.jpg|Slaget ved Rocroi, 1643
Fil:Veduta z obléhání Brna Švédy v roce 1645.jpg|Den mislykkede svenske beleiringen av Brno i 1645
</gallery>
</div>

Referanser


Peter Englund: ''Ofredsår – om den svenska stormaktstiden och en man i dess mitt'' Dokumentarisk roman om 30-årskrigen fra Sveriges trolig fremste historiker. http://www.peterenglund.com/andrabocker_ofredsar.htm Utdrag av boken ISBN 91-7486-067-4
Finn Fuglestad: ''Fra svartedauden til Wienerkongressen: den vesterlandske kulturkretsens historie 1347-1815 i et globalt-sammenliknende perspektiv''. Cappelen 2004 (1.utg 1999) ISBN 82-02-23857-9
Kurt Ågren: ''Et nytt Europa 1500-1750'' Aschehougs Verdenshistorie bd. 8 Gammelmodig men oversiktlig politisk historie over skiftende kriger og allianser i Europa i denne tidsepoken. Oven-fra og nedperspektiv med kapittelindeling inndelt etter stater. 1. utg 1985, 2. rev utg ISBN 82-03-22364-8
Kategori:Tredveårskrigen
Kategori:Europas historie
Kategori:Kriger i Europa
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Kategori:Konflikter i 1618
Kategori:Konflikter i 1648
af:Dertigjarige Oorlog
als:Dreißigjähriger Krieg
ang:Þrittiȝȝēare Orleȝe
ar:حرب الثلاثين عاما
an:Guerra d'as Trenta Anyatas
bn:ত্রিশ বছরের যুদ্ধ
be:Трыццацігадовая вайна
be-x-old:Трыццацігадовая вайна
bg:Тридесетгодишна война
bar:Dreißigjähriger Krieg
bs:Tridesetogodišnji rat
br:Brezel Tregont Vloaz
ca:Guerra dels Trenta Anys
cs:Třicetiletá válka
cy:Rhyfel Deng Mlynedd ar Hugain
da:Trediveårskrigen
de:Dreißigjähriger Krieg
et:Kolmekümneaastane sõda
el:Τριακονταετής Πόλεμος
en:Thirty Years' War
es:Guerra de los Treinta Años
eo:Tridekjara milito
eu:Hogeita Hamar Urteko Gerra
fa:جنگ سی‌ساله
hif:Thirty Years War
fr:Guerre de Trente Ans
fy:Tritichjierrige Oarloch
ga:Cogadh Tríocha Bliain
gl:Guerra dos Trinta Anos
ko:30년 전쟁
hy:Երեսնամյա պատերազմ
hi:तीसवर्षीय युद्ध
hsb:Třicećilětna wójna
hr:Tridesetogodišnji rat
ilo:Gubat ti Tallopulo a Tawen
id:Perang Tiga Puluh Tahun
is:Þrjátíu ára stríðið
it:Guerra dei trent'anni
he:מלחמת שלושים השנים
ka:ოცდაათწლიანი ომი
kk:Отыз жылдық соғыс
sw:Vita ya miaka 30
la:Bellum tricennale
lv:Trīsdesmitgadu karš
lb:Drëssegjärege Krich
lt:Trisdešimtmetis karas
hu:Harmincéves háború
mk:Триесетгодишна војна
ml:മുപ്പതുവർഷ യുദ്ധം
mr:तीस वर्षांचे युद्ध
arz:حرب التلاتين سنه
ms:Peperangan Tiga Puluh Tahun
nl:Dertigjarige Oorlog
ne:३० वर्षे युद्ध
ja:三十年戦争
nn:Trettiårskrigen
oc:Guèrra de Trenta Ans
pnb:تی سالہ لڑائی
nds:Dartigjöhrigen Krieg
pl:Wojna trzydziestoletnia
pt:Guerra dos Trinta Anos
ro:Războiul de Treizeci de Ani
rue:Тридцятирочна война
ru:Тридцатилетняя война
simple:Thirty Years' War
sk:Tridsaťročná vojna
sl:Tridesetletna vojna
sr:Тридесетогодишњи рат
sh:Tridesetogodišnji rat
fi:Kolmikymmenvuotinen sota
sv:Trettioåriga kriget
tl:Digmaan ng Tatlumpung Taon
ta:முப்பதாண்டுப் போர்
th:สงครามสามสิบปี
tr:Otuz Yıl Savaşı
tk:Otuzýyllyk uruş
uk:Тридцятирічна війна
ur:جنگ سی سالہ
vi:Chiến tranh Ba mươi năm
wa:Guere di trinte ans
war:Katloan ka tuig nga gyera
yi:דרייסיג יעריגער קריג
zh-yue:三十年戰爭
bat-smg:Trėsdešimmetė vaina
zh:三十年戰爭

Freden i Westfalen

Fil:Europe map 1648.PNG
Freden i Westfalen var en fredsavtale som ble proklamert 25. oktober 1648 fra rådhusene i de to forhandlingsbyene Osnabrück og Münster i Westfalen, etter ca. åtte års forhandlinger om avslutningen av tredveårskrigen. Formelt består den av to hovedtraktater og en rekke protokoller inngått mellom på den ene side den tysk-romerske rike keiser og på den annen side Frankrike og Sverige med deres allierte.
Freden i Westfalen sørget også for å gjøre slutt på åttiårskrigen og anerkjente De forente Nederlandenes uavhengighet fra Spania.
Kategori:Tredveårskrigen
Kategori:Fredsavtaler
Kategori:Traktater i 1648
Kategori:Svenske fredsavtaler
als:Westfälischer Friede
ar:صلح وستفاليا
an:Paz de Westfalia
bg:Вестфалски мирен договор
ca:Pau de Westfàlia
cs:Vestfálský mír
da:Westfalske fred
de:Westfälischer Friede
et:Vestfaali rahu
el:Συνθήκη της Βεστφαλίας
en:Peace of Westphalia
es:Paz de Westfalia
eo:Vestfalia Paco
eu:Westfaliako bakea
fa:پیمان وستفالیا
fr:Traités de Westphalie
fy:Frede fan Westfalen
gl:Paz de Westfalia
ko:베스트팔렌 조약
hr:Westfalski mir
id:Perdamaian Westfalen
it:Pace di Vestfalia
he:שלום וסטפליה
ka:ვესტფალიის ზავი
sw:Amani ya Westfalia
la:Pax Westphalica
lv:Vestfālenes miera līgums
lt:Vestfalijos taika
nl:Vrede van Westfalen
ja:ヴェストファーレン条約
nn:Freden i Westfalen
pl:Pokój westfalski
pt:Paz de Vestfália
ro:Pacea Westfalică
ru:Вестфальский мир
simple:Peace of Westphalia
sk:Vestfálsky mier
sl:Vestfalski mir
sr:Вестфалски мир
fi:Westfalenin rauha
sv:Westfaliska freden
tl:Kapayapaan ng Westphalia
ta:வெஸ்ட்ஃபாலியா அமைதி ஒப்பந்தம்
th:สนธิสัญญาสันติภาพเวสต์ฟาเลีย
tr:Vestfalya Antlaşması
uk:Вестфальський мир
ur:ویسٹ فالن معاہدۂ امن
vi:Hòa ước Westfalen
zh:威斯特伐利亚和约

Keiserkrigen

Keiserkrigen refererer til Danmark-Norges deltagelse i Tredveårskrigen. Kong Christian IV av Danmark og Norge var egentlig mest interessert i å forhindre at den svenske konge kom til å stå i spissen for alliansen mot den tyske keiser.
Tross Riksrådets motstand brakte han Danmark-Norge inn i den Tyskland religionskrig mellom protestanter og katolikker, på protestantenes side. I 1626 led han et forsmedelig nederlag ved Slaget ved Lutter am Barenberg. Etter det første store slag hadde han kun 80 ryttere tilbake av en hær på 20&nbsp;000 mann. Året etter ble Jylland besatt og utplyndret av den tyske keisers tropper under general Wallenstein, og landet var på randen av ruin. Ved freden i Lübeck 1629 slapp kongen med skrekken; men måtte love ikke fremover å blande seg i de tyske forhold.
Kategori:Tredveårskrigen
Kategori:Danmark-Norge
Kategori:Kriger
Kategori:Konflikter i 1625
Kategori:Konflikter i 1627
Kategori:Konflikter i 1628
Kategori:Konflikter i 1629
da:Kejserkrigen
es:Etapa danesa de la Guerra de los Treinta Años

François Mitterrand


François Mitterrand (født 26. oktober 1916, død 8. januar 1996) var en fransk Parti Socialiste. Han var Frankrikes president fra 1981 til 1995.

Opphav og tiden til 1945


Mitterrand ble født i Jarnac, Charente som det femte av sju barn. Som hans foreldre var han sterkt konservativ og en ivrig katolikk i ungdommen. Han sluttet seg midlertidig til ultranasjonalistene Croix de Feu i 1934. Han studerte jus og litteratur ved Sorbonne i Paris og ble uteksaminert i 1939. Under studietiden ble han mer kritisk til sin nasjonale holdning og ble preget av å måtte beskytte en venn ''Georges Dayan'', jøde og sosialist, mot nasjonalistisk aggresjon. Han var innrullert i hæren under andre verdenskrig, ble tatt som krigsfange i 1940 og klarte å flykte året etter. Fra april 1942 begynte han å arbeide for Vichy-regimet, i organisasjoner som hadde ansvar for krigsfanger. Samtidig arbeidet han også med den franske undergrunnsmotstanden, og gav informasjoner til Charles de Gaulle i London. I 1943 ble hans spionasje kjent for Gestapo og Mitterand flyktet til London og ble del av de Gaulles eksilregjering.
Like til sin død la Mitterrand hvert år ned krans på graven til Vichy-regjeringens leder, Henri Philippe Pétain. Han skal ha mottatt ''Francisque-ordenen'', en av Vichy-regjeringens viktigste ordener, i 1943 (det kan ikke bevises, og han nektet for det siden).

Karriere til 1981


Etter krigen gikk han tidlig inn igjen i politikken, sluttet seg til et sentrum-venstre-parti og ble innvalgt i parlamentet for departementet Nièvre i 1946. Han hadde forskjellige poster i den fjerde republikken, før han trakk seg på grunn av Frankrikes politikk i Algerie. I 1958 var han en av de få som var imot at Charles de Gaulle ble valgt til president, og mistet sitt sete i valget samme år. I 1959 unngikk han såvidt et drapsforsøk. Dette ga ham mye oppmerksomhet og satte fart på den politiske karrièren. Kritikere hevder at han arrangerte drapsforsøket selv. Politiet etterforsket saken, men henla den senere.
I den femte republikken stilte han til valg som president i 1965, men tapte. Han ble medlem (fra 1971 leder) av Parti Socialiste og var president for venstrekoalisjonen av sosialister og liberale fra 1965 til 1968. Han stilte til valg som president igjen i 1974 mot Valéry Giscard d'Estaing, men tapte på nytt.

President 1981-1995


Fil:Bundesarchiv B 145 Bild-F076604-0021, Frankreich, Staatsbesuch Bundeskanzler Kohl.jpg (1987)]]
I 1981 ble han den første sosialisten som ble president i Den femte franske republikk. Hans første regjering inkluderte fire ministre fra det Parti communiste français selv om sosialistene hadde absolutt flertall. En av hans første beslutninger var å avskaffe dødsstraffen. En lang rekke reformer i sosialistisk ånd ble lansert og gjennomført, men etter to år hadde den forventede økonomiske oppgangen ikke kommet og arbeidsløsheten og inflasjon hadde økt. Mitterand skiftet derfor politikk og gikk inn for en Nyliberalisme økonomisk politikk fokusert på lav inflasjon og økende samarbeid i det europeiske monetære system.
Etter 1986 måtte han samarbeide med et parlament med konservativt flertall (fra 1986 til 1988, og 1993 til 1995). Han klarte å samarbeide godt med den konservative statsministeren Jacques Chirac. På den internasjonale arena spilte han en viktig rolle, særlig når det gjaldt utviklingen av EU. Han støttet utvidelsen av unionen til Spania og Portugal, og hadde et nært forhold til den tyske forbundskansleren Helmut Kohl i tradisjon med forgjengere Giscard d'Estaing og Helmut Schmidt. Mitterrand og Kohl var Maastricht-traktatens fedre.
Hans presidentperiode endte i mai 1995. Han ble etterfulgt av Jacques Chirac og døde av kreft seks måneder senere. Etter hans død offentliggjorde hans tidligere lege dr. Claude Gubler en bok kalt ''Le Grand Secret'', hvor han hevder at Mitterrand løy om at han hadde kreft allerede fra november 1981, til tross for at han under valgkampen hadde sagt at ''han'' ikke ville skjule sin helsetilstand for offentligheten. Mitterrand skal også ha spilt en rolle i Elf-skandalen og den ulovlige millionstøtten til det konservative partiet CDU i Tyskland.
Mitterand ble i 1984 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden.

Privatliv


I 1944 giftet han seg med ''Danielle Mitterrand'' (født Gouze), en militant venstreaktivist. De fikk tre barn: Pascal (født 1945, døde 3 måneder gammel), Jean-Christophe (født 1946) og Gilbert Mitterrand (1949). Han har også en datter, Mazarine Pingeot, født 1974, med elskerinnen ''Anne Pingeot''.
Kategori:Franske presidenter
Kategori:Franske sosialister
Kategori:Karlsprisen
Kategori:St. Olavs Orden
Kategori:Union démocratique et socialiste de la Résistance-politikere
Kategori:Convention des institutions républicaines-politikere
Kategori:Parti Socialiste-politikere (Frankrike)
Kategori:Personer fra departementet Charente
Kategori:Fødsler i 1916
Kategori:Dødsfall i 1996
am:ፍራንስዋ ሚቴራን
ar:فرنسوا ميتيران
frp:François Mitterrand
az:Fransua Mitteran
zh-min-nan:François Mitterrand
be:Франсуа Мітэран
bg:Франсоа Митеран
bs:François Mitterrand
br:François Mitterrand
ca:François Mitterrand
cs:François Mitterrand
cy:François Mitterrand
da:François Mitterrand
de:François Mitterrand
et:François Mitterrand
el:Φρανσουά Μιτεράν
en:François Mitterrand
es:François Mitterrand
eo:François Mitterrand
eu:François Mitterrand
fa:فرانسوا میتران
fr:François Mitterrand
ga:François Mitterrand
gl:François Mitterrand
ko:프랑수아 미테랑
hsb:François Mitterrand
hr:François Mitterrand
io:François Mitterrand
id:François Maurice Adrien Marie Mitterrand
it:François Mitterrand
he:פרנסואה מיטראן
ka:ფრანსუა მიტერანი
kk:Миттеран Франсуа
ku:François Mitterrand
la:Franciscus Mitterrand
lv:Fransuā Miterāns
lt:François Mitterrand
hu:François Mitterrand
mk:Франсоа Митеран
mr:फ्रांस्वा मित्तराँ
xmf:ფრანსუა მიტერანი
arz:فرانسوا ميتيران
nl:François Mitterrand
ja:フランソワ・ミッテラン
nn:François Mitterrand
oc:François Mitterrand
pl:François Mitterrand
pt:François Mitterrand
ro:François Mitterrand
rm:François Mitterrand
qu:François Mitterrand
ru:Миттеран, Франсуа
sq:François Mitterrand
scn:François Mitterrand
simple:François Mitterrand
sk:François Mitterrand
sl:François Mitterrand
sr:Франсоа Митеран
fi:François Mitterrand
sv:François Mitterrand
tl:François Mitterrand
th:ฟร็องซัว มีแตร็อง
tr:François Mitterrand
uk:Франсуа Міттеран
vi:François Mitterrand
war:François Mitterrand
yo:François Mitterrand
zh-yue:密特朗
bat-smg:François Mitterrand
zh:弗朗索瓦·密特朗

Jacques Chirac


Jacques René Chirac (født 29. november 1932) er en fransk, konservativ politiker (gaullisme).
Chirac var borgermester i Paris 1976&ndash;1995 og statsminister 1974&ndash;1976 og 1986&ndash;1988. Han var Frankrikes president fra 1995 til 2007. Han ble Presidentvalget i Frankrike 2002, da han møtte Jean-Marie Le Pen i andre valgomgang, etter at Parti Socialistes kandidat Lionel Jospin overraskende ble slått ut i første omgang. Som fransk president var han også samfyrste av Andorra.
President Chirac førte et nært samarbeid med Tysklands tidligere Tysklands kanslere Gerhard Schröder, særlig i EU-spørsmål.
Blant Chiracs ordener er også storkors St. Olavs orden og av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Chirac mottok i 1996 Den hvite ørns orden fra Polens president.
Chirac ble i 2011 dømt til to års betinget fengsel for korrupsjon. Korrpupsjonssaken stammer fra slutten av Chiracs tid som borgermester i Paris. Han ble sammen med ni andre anklaget for å ha fabrikkert 21 arbeidskontrakter for ikke-eksisterende jobber. Pengene skal ha gått til Chiracs parti Rassemblement pour la République (RPR) (forløperen til dagens regjeringsparti Union pour un Mouvement Populaire (UMP)). Chirac avviste anklagene og sa at kontraktene var reelle.

Referanser


Kategori:Franske presidenter
Kategori:Franske statsministere
Kategori:Rassemblement pour la République-politikere
Kategori:Union pour un mouvement populaire-politikere
Kategori:Union des démocrates pour la République-politikere
Kategori:St. Olavs Orden
Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden
Kategori:Den hvite ørns orden
Kategori:Personer fra Paris
Kategori:Fødsler i 1932
af:Jacques Chirac
am:ዣክ ሺራክ
ar:جاك شيراك
an:Jacques Chirac
frp:Jacques Chirac
ast:Jacques Chirac
az:Jak Şirak
bn:জাক শিরাক
zh-min-nan:Jacques Chirac
be:Жак Шырак
be-x-old:Жак Шырак
bg:Жак Ширак
bs:Jacques Chirac
br:Jacques Chirac
ca:Jacques Chirac
cv:Жак Ширак
cs:Jacques Chirac
co:Jacques Chirac
cy:Jacques Chirac
da:Jacques Chirac
de:Jacques Chirac
et:Jacques Chirac
el:Ζακ Σιράκ
en:Jacques Chirac
es:Jacques Chirac
eo:Jacques Chirac
eu:Jacques Chirac
fa:ژاک شیراک
fr:Jacques Chirac
fy:Jacques Chirac
ga:Jacques Chirac
gv:Jacques Chirac
gl:Jacques Chirac
ko:자크 시라크
hy:Ժակ Շիրակ
hi:ज़्याक शिराक
hsb:Jacques Chirac
hr:Jacques Chirac
io:Jacques Chirac
id:Jacques Chirac
ia:Jacques Chirac
is:Jacques Chirac
it:Jacques Chirac
he:ז'אק שיראק
jv:Jacques Chirac
ka:ჟაკ შირაკი
ku:Jacques Chirac
la:Iacobus Chirac
lv:Žaks Širaks
lt:Jacques Chirac
li:Jacques Chirac
hu:Jacques Chirac
mk:Жак Ширак
mr:जाक शिराक
xmf:ჟაკ შირაკი
arz:جاك شيراك
ms:Jacques Chirac
nl:Jacques Chirac
ja:ジャック・シラク
nn:Jacques Chirac
nrm:Jacques Chirac
oc:Jacques Chirac
nds:Jacques Chirac
pl:Jacques Chirac
pt:Jacques Chirac
ty:Jacques Chirac
ro:Jacques Chirac
rm:Jacques Chirac
ru:Ширак, Жак
sa:ज्याक शिराक
sco:Jacques Chirac
sq:Jacques Chirac
scn:Jacques Chirac
simple:Jacques Chirac
sk:Jacques Chirac
sl:Jacques Chirac
sr:Жак Ширак
sh:Jacques Chirac
fi:Jacques Chirac
sv:Jacques Chirac
tl:Jacques Chirac
ta:ஜாக் சிராக்
tt:Жак Ширак
th:ฌัก ชีรัก
tg:Жак Ширак
tr:Jacques Chirac
uk:Жак Ширак
vi:Jacques Chirac
fiu-vro:Chiraci Jacques
war:Jacques Chirac
yi:זשאק שיראק
yo:Jacques Chirac
zh-yue:希拉克
bat-smg:Žāks Širāks
zh:雅克·希拉克

Marlon Brando


Marlon Brando (født 3. april 1924 i Omaha i Nebraska i USA, død 1. juli 2004 i Los Angeles) var en USA skuespiller som gjennom sin karriere spilte en rekke minneverdige filmroller.
Hans mor, som elsket teater, introduserte sin sønn tidlig for skuespill. I løpet av årene som gikk, sank moren – som Marlon forgudet – mer og mer ned i alkoholisme, og hans forhold til faren ble dårligere og dårligere.
Etter noen års militærtjeneste, gjorde han alvor av drømmen om å bli skuespiller. Han hadde stor suksess på Broadway i New York som Stanley Kowalski i dramaet ''En sporvogn til begjær'' (orig. ''A Streetcar Named Desire'') på slutten av 1940-tallet.
I 1950 gikk han over til filmen som hovedrolleinnehaver i ''Mennene'' (orig. ''The Men''). Filmen ble ingen internasjonal suksess, men fikk gode kritikker og var vellykket i USA. Året etter – i 1951 – fikk han sitt internasjonale gjennombrudd i filmversjonen av ''En sporvogn til begjær'' (orig. ''A Streetcar Named Desire''). Filmen fikk glitrende kritikker og ble nominert til Oscar. Brando var den nye stjernen. Men ved siden av dette, var han også en meget begavet skuespiller.
Siden fulgte flere gode filmer: ''Viva Zapata!'' (1952) og ''Julius Cæsar'' (1953) fikk begge gode kritikker, og ble også nominert til Oscar, men i likhet med hva som hadde vært tilfelle for ''En sporvogn til begjær'', vant ingen av dem.
I sin femte film, som hadde premiere helt mot slutten av 1953, spilte han «Johnny», leder for motorsykkelgjengen «The Black Rebels» i ''Vill ungdom'' (orig. ''The Wild One''). Filmen fikk likegyldige kritikker og genererte heller ikke like store inntekter som de fire foregående filmene hans (mye skyldtes dette at den ble bannlyst i flere land, deriblant England, i flere år på grunn av redselen for at den skulle ha dårlig innflytelse på ungdom). Den blir likevel stående som en av Brandos mest berømte filmer, fordi den var den første i sin sjanger: Filmen tok opp hvor smertefullt det kunne være å være ung. Den var inspirasjonskilden til flere andre tenåringsfilmer utover på 1950-tallet, deriblant ''Rotløs ungdom'' (orig. ''Rebel Without a Cause'') (1955) med James Dean og ''Vend dem ikke ryggen'' (orig. ''Blackboard Jungle'') (1957) med Sidney Poitier.
Fil:Viva Zapata movie trailer screenshot (19).jpg i ''Viva Zapata!'' (1952)]]
I 1954 vant Brando sin første Oscar-statuett, for sin rolletolkning av «Terry Malloy» i Elia Kazan-produksjonen ''Storbyhavnen'' (orig. ''On the Waterfront''). Til alles store forbauselse stilte Brando opp i smoking og holdt en liten, beskjeden tale på utdelingskvelden. Brando hadde tidligere uhyre sjelden vært sett i annet enn fillete t-skjorter, jeans og joggesko, selv på de største arrangementene i Hollywood. Han hadde fått rykte for å være rebell også i virkeligheten. Han var rappkjeftet, sovnet under TV-intervjuer og havnet ofte i slåsskamper.
Etter ''Storbyhavnen'' fulgte det en del filmer som ikke passet Brando; ''Desierèe'' (1954), ''Typer og kjei'' (orig. Guys and Dolls) (1955) og ''Tehuset Augustmåne'' (orig. ''The Teahouse of the August Moon'') (1956). ''Typer og kjei'', som var en musikal med Frank Sinatra på rollelisten, ble en stor suksess økonomisk, men fikk likegyldige kritikker. Brando bestemte seg for å aldri mer spille i en musikal igjen.
Ikke før på begynnelsen av 1960-tallet hadde Brando igjen stor suksess. Filmen ''Mytteriet på Bounty''' (1962), som nærmest kostet Brando muligheten til å velge de rollene han selv ville ha. Brando nektet å ferdigerklære filminnspillingen før han hadde fått alle scener slik han ville ha dem. Dette gjorde at budsjettet steg i millioner av kroner. Brando var nå uønsket av Hollywood.
I løpet av de ti neste årene, spilte Brando i elleve filmer. To av disse – ''Den stygge amerikaneren'' (orig. ''The Ugly American'') (1963) og ''Reflekser i et gyllent øye'' (orig. ''Reflections in a Golden Eye'') (1967) – regnes allment sett som «gode filmer», og ''Grevinnen fra Hong Kong'' (orig. ''A Countess From Hong Kong'') huskes fordi den var Charles Chaplins siste film, men ellers var det B-filmer det gikk i.
Men hans stjerne steg på ny. Han hadde stor suksess som mafialederen «Don Vito Corleone» i ''Gudfaren'' (orig. ''The Godfather'') (1972), som trygt kan sies å være hans mest berømte film. For denne rolleprestasjonen vant han sin andre Oscar-statuett. Men han stilte ikke opp under utdelingen. I stedet sendte han en indianer kvinne, som på hans oppfordring leste opp noen ord. Dette gjorde han som protest mot Hollywoods behandling av amerikas urfolk. Folk buet og protesterte tilbake.
Samme året som ''Gudfaren'' hadde premiere, hadde han suksess i en helt annen film, det erotisk-psykologiske dramet ''Siste tango i Paris'' (orig. ''The Last Tango in Paris''). Noen år senere hadde han suksess i ''Apokalypse nå!'' (orig. ''Acopalypse Now'') (1979).
I sine senere år opptrådte Brando mer sporadisk på lerretet, og privat slet han hovedsakelig med tre ting – overvekt, utallige rettssaker og ikke minst dyp sorg over sin unge datters selvmord. I 1990 drepte hans sønn, Christopher Brando, sin søsters kjæreste – noe søsteren aldri kom over, hun tok sitt liv fem år senere.
Brando brukte flere millioner kroner på advokathjelp til sønnen. Familien til søsterens kjæreste krevde høy erstatning, og helt til sine aller siste måneder, da han var så fysisk ustabil at han måtte ha oksygen gjennom slanger for å holde seg i live, var han involvert i strid om penger.
Etter Brandos død verserte det rykter om at han hadde begått selvmord. Han ble Kremasjon, og asken hans ble spredt på Tetarios, en øy nær Tahiti som han kjøpte på 1960-tallet etter å ha spilt i ''Mytteriet på Bounty''. Begravelsesseremonien ble ledet av Brandos gode venn, Jack Nicholson. Brando har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Filmografi

Eksterne lenker


http://www.ibdb.com/person.asp?ID=32868 Marlon Brando hos Internet Broadway Database
http://www.tcm.com/tcmdb/participant/participant.jsp?participantId=21204 hos TCM
http://www.rottentomatoes.com/celebrity/marlon_brando/ Marlon Brando hos Rotten Tomatoes
Kategori:Skuespillere fra USA
Kategori:Oscar-vinnere (hovedrolle)
Kategori:Hollywood Walk of Fame
Kategori:Personer fra Omaha
Kategori:Personer fra Cook County i Illinois
Kategori:Fødsler i 1924
Kategori:Dødsfall i 2004
af:Marlon Brando
ar:مارلون براندو
an:Marlon Brando
az:Marlon Brando
bn:মার্লোন ব্রান্ডো
zh-min-nan:Marlon Brando
be:Марлан Бранда
be-x-old:Марлон Брандо
bg:Марлон Брандо
bs:Marlon Brando
br:Marlon Brando
ca:Marlon Brando
cs:Marlon Brando
cy:Marlon Brando
da:Marlon Brando
de:Marlon Brando
et:Marlon Brando
el:Μάρλον Μπράντο
en:Marlon Brando
es:Marlon Brando
eo:Marlon Brando
eu:Marlon Brando
fa:مارلون براندو
fr:Marlon Brando
fy:Marlon Brando
ga:Marlon Brando
gd:Marlon Brando
gl:Marlon Brando
ko:말런 브랜도
haw:Marlon Brando
hy:Մառլոն Բրանդո
hi:मार्लन ब्रैंडो
hr:Marlon Brando
io:Marlon Brando
ig:Marlon Brando
bpy:মার্লোন ব্র্যান্ডো
id:Marlon Brando
is:Marlon Brando
it:Marlon Brando
he:מרלון ברנדו
kn:ಮರ್ಲಾನ್ ಬ್ರಾಂಡೊ
pam:Marlon Brando
ka:მარლონ ბრანდო
kk:Марлон Брандо
sw:Marlon Brando
la:Marlon Brando
lv:Marlons Brando
lb:Marlon Brando
lt:Marlon Brando
hu:Marlon Brando
mk:Марлон Брандо
ml:മാർലൻ ബ്രാണ്ടോ
mr:मार्लन ब्रँडो
arz:مارلون براندو
mzn:مارلون براندو
mn:Марлон Брандо
nah:Marlon Brando
nl:Marlon Brando
new:म्यार्लन ब्रान्डो
ja:マーロン・ブランド
nn:Marlon Brando
nov:Marlon Brando
oc:Marlon Brando
pap:Marlon Brando
pl:Marlon Brando
pt:Marlon Brando
ro:Marlon Brando
qu:Marlon Brando
ru:Брандо, Марлон
sc:Marlon Brando
sq:Marlon Brando
simple:Marlon Brando
sk:Marlon Brando
sl:Marlon Brando
szl:Marlon Brando
srn:Marlon Brando
sr:Марлон Брандо
sh:Marlon Brando
fi:Marlon Brando
sv:Marlon Brando
tl:Marlon Brando
ta:மார்லன் பிராண்டோ
th:มาร์ลอน แบรนโด
tr:Marlon Brando
uk:Марлон Брандо
ur:مارلن برانڈو
vec:Marlon Brando
vi:Marlon Brando
vo:Marlon Brando
war:Marlon Brando
yi:מארלאן בראנדא
yo:Marlon Brando
zh-yue:馬龍白蘭度
diq:Marlon Brando
bat-smg:Marlon Brando
zh:马龙·白兰度

Verdensarven

<div style="float:right;clear:right;border:none 1px;width:200px;text-align:center;margin:0 0 1em 1em;padding:0">
Verdensarven i Norden
Fil:Bryggen, Bergen3.JPG]]
Fil:Helsingor Kronborg.jpg]]
Fil:Suomenlinna.jpg]]
Fil:Greenland Ilulissat-36.jpg]]
Fil:Visby stadtmauer.jpg]]
Fil:ThingvellirAlmanagjaClouds.jpg]]
Fil:Engelsberg-Huettenwerk-01.jpg]]
Verdensarven i Europa
Fil:Houding6.jpg]]
Fil:Pont du gard.jpg]]
Fil:Poland Bialowieza - BPN.jpg]]
Fil:VH zwischen HO.jpg]]
Fil:Ac.parthenon2.jpg]]
Fil:Skellig huts.jpg]]
Fil:New Lanark buildings 2009.jpg]]
Fil:Vesuvius from Pompeii.jpg]]
Fil:Stari Most22.jpg]]
Fil:Stonehenge Closeup.jpg]]
Fil:Aachener Dom.jpg]]
Fil:Wales blaenavon bigpit.jpg]]
Fil:Delta Dunarii 500.jpg ]]
Verdensarven i Asia
Fil:Vista general de Masada.jpg]]
Fil:Taj Mahal in March 2004.jpg]]
Fil:Itsukushima torii distance.jpg]]
Fil:Great Wall unrestored-2.jpg]]
Fil:Baalbek2.jpg]]
Fil:Aleppo citadel001.jpg]]
Fil:Ha long bay.jpg]]
Fil:MountNgauruhoe.jpg]]
Verdensarven i Oseania
Fil:Coral-reef-bioerosion.jpg]]
Verdensarven i Afrika
Fil:Axum northern stelea park.jpg]]
Fil:Zebra in the Serengeti Wildebeest Migration.jpg ]]
Fil:Great-Zimbabwe-2.jpg]]
Fil:Katharinenkloster Sinai BW 2.jpg]]
Fil:LakeTurkanaSouthIsland.jpg]]
Fil:Leptis Magna market place April 2004.jpg]]
Verdensarven i Amerika
Fil:Fernando de Noronha - dois Irmãos - praia do sancho.jpg]]
Fil:Everglades-airboat.jpg]]
Fil:Mexico.Mex.Teotihuacan.PyramidMoon.01.jpg]]
Fil:AhuAkivi.jpg]]
Fil:Huayna Picchu.jpg]]
Fil:Liberty-statue-from-front2.jpg]]
</div>
Fil:UNESCO World Heritage flag.jpg
«Verdensarven» (Liste over verdensarvsteder) er en liste over natur- og kultursteder som har særlig betydning for menneskeheten. For at et område skal regnes som del av verdensarven må det representere et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø som kan fortelle noe om jordens eller menneskenes historie. UNESCO fører listen, som stiller krav om at verdensarvområder skal vernes. UNESCOs liste over verdensarv er den mest utbredte miljøvernavtalen i verden.
Programmet ble startet 16. november 1972, da UNESCO vedtok en konvensjon om beskyttelse av kultur- og naturarven. 908 steder er pr juni 2011 med på listen, hvorav 725 er kulturarvsteder, 183 naturarvsteder og 28 en blanding av de to kategoriene. De er fordelt i 153 medlemsnasjoner.
De 187 nasjoner som har sluttet seg til FNs konvensjon for verdensarven, og dermed forpliktet seg til å ivareta den kulturelle og naturlige verdensarven, kan nominere kandidater til verdensarvlisten. Det er altså ikke slik at verdensarvsteder utvelges av utenforstående og objektive eksperter, det er de respektive medlemsland som fremmer kandidatene de selv ønsker utpekt som del av verdensarven. Først etter en slik nominasjon søker UNESCO uttalelser fra uavhengige eksperter om kriteriene for verdensarvstatus er oppfylt, og endelig status avgjøres på en av UNESCOs årlige sesjoner.
Verdensarvstedene er svært forskjellige, fra kulturlandskapet på Vegaøyan i Norge til Båtheisene på gamle Canal du Centre i Belgia til Pyramidekomplekset ved Giza og den kinesiske mur.
I følge verdensarvkonvensjonen er medlemslandene forpliktet til å ivareta og beskytte verdensarvstedene. Det er et paradoks at verdensarvstatus, med den oppmerksomhet og økte turisme som følger, i noen tilfeller har gjort verdensarvstedene mer sårbare. Steder som er med på listen kan under visse omstendigheter få midler fra Verdensarvfondet.

Verdensarvkonvensjonen


Verdensarvkonvensjonen (''konvensjonen om beskyttelse av verdens kultur- og naturarv'') er rammeverket for begrepet verdensarv, og har som formål å få land til å forplikte seg til å ivareta og beskytte steder av særlig stor kultur- eller naturmessig betydning gjennom å undertegne konvensjonen. Det første utkastet til denne konvensjonen ble presentert på FN-konferansen om menneskelig miljø i Stockholm i juni 1972 og den ble vedtatt 16. november samme år av UNESCOs generalforsamling på deres 17nde kongress i Paris.

Verdensarvkomiteen


Komiteens sammensetning


Verdensarvkomiteen (''World Heritage Committee'') er sammensatt av representanter fra 21 forskjellige land. I følge konvensjonen utnevnes disse for en periode av seks år. Mange medlemsland velger imidlertid frivillig å bare la seg velge for en periode på fire år, slik at rotasjonen kan bli større og flere land kan få mulighet til å delta i komiteen.
Alle medlemsland kan fritt stille kandidater til verdensarvkomiteen, også et land som har sittet i komiteen foregående periode. Vanligvis avstår imidlertid land fra å søke gjenvalg på denne måten. Representasjonen i komiteen skal være jevnt fordelt mellom ulike regioner og kulturer. Valg til komiteen skjer på generalforsamlingen for verdensarvkonvensjonens medlemsnasjoner, som finner sted annethvert år i forbindelse med UNESCOs generalforsamling.
I dag sitter det representanter for følgende land i komiteen
:
Valgt på den 13nde generalforsamlingen i 2001, for en periode av seks år (2001–2007)
India
Valgt på den 14nde generalforsamlingen i 2003, for en periode av fire år (2003–2007)
Benin, Chile, Japan, Kuwait, Litauen, New Zealand, Nederland, Norge
Valgt på den 15nde generalforsamlingen i 2005, for en periode av 4 år (2005–2009)
Canada, Cuba, Israel, Kenya, Madagaskar, Marokko, Mauritius, Peru, Spania, Sør-Korea, Tunisia, USA
Tradisjonelt har minst ett av medlemslandene som er representert i komiteen vært et land som ikke har hatt noe verdensarvsted. I dag gjelder dette for Kuwait.

Komiteens virksomhet og oppgaver


Verdensarvkomiteen møtes normalt en gang i året, men dersom minst to tredjedeler av medlemsstatene ber om det kan det holdes ekstraordinære møter. Dette har skjedd syv ganger, første gang i 1981 og foreløpig siste gang i 2004. De regulære komitémøtene finner sted i et av landene som har representant i komiteen, mens de ekstraordinære hittil har vært holdt ved UNESCOs hovedkvarter i Paris.
Komiteens oppgave er å implementere verdensarvkonvensjonen, bestemme bruken av verdensarvfondet og bevilge økonomisk støtte etter forespørsler fra medlemslandene. Det er også komiteen som endelig avgjør om et sted kan skrives inn på verdensarvlisten. Komiteen kan utsette slike avgjørelser og be om mer informasjon om stedene fra medlemslandet eller -landene som har fremmet nominasjonen. Komiteen går også gjennom rapporter om tilstanden til steder som allerede er innskrevet på verdensarvlisten, og ber medlemsnasjoner handle dersom steder som tilhører verdensarven ikke blir skikkelig ivaretatt. Komiteen avgjør også hvilke steder som skal innskrives eller fjernes fra listen over truede verdensarvsteder.
I flere tilfeller har verdensarvkomiteen utvidet eksisterende verdensarvsteder, også over landegrenser. Ved flere av disse anledningene har det tidligere verdensarvstedet fått et nytt navn som del av det utvidede. Komiteen kan også fjerne land fra verdensarvlisten, dette skjedde for første gang i 2007.

Tabell over møtene i komiteen

Verdensarvkomiteens underutvalg


Komiteen velger hvert år ved slutten av sitt ordinære møte et underutvalg som kalles ''Bureau of the World Heritage Committee''. Utvalget består av representanter fra sju av de 21 landene som er representert i komiteen, og konstitueres som en leder, fem nestledere og en sekretær. Underutvalgets oppgave er å følge med på hvordan eksisterende verdensarvsteder blir ivaretatt, godkjenne nye nominasjoner og legge til rette for verdensarvkomiteens møter.
Underutvalget består i perioden 2006-2007 av representanter fra Litauen, New Zealand, Benin, Chile, India, Kuwait og Nederland.

Verdensarvfondet


Hvert land som slutter seg til verdensarvkonvensjonen betaler annethvert år inn et bidrag som tilsvarer en viss prosentandel av den medlemsavgiften man betaler til UNESCO. Prosentandelen fastsettes på generalforsamlingen for konvensjonens medlemsland, og er i dag på 1&nbsp;%, vilket er det høyeste nivået som konvensjonen åpner for. Hvert land har anledning til å gi frivillige bidrag ut over dette.
Totalt mottar verdensarvkomiteen omkring fire millioner USD årlig. Disse pengene plasseres i de såkalte verdensarvfondet (engelsk: ''World Heritage Fund''). De bevilgede midlene brukes i hovedsak tiltak for å beskytte truede verdensarvsteder (som Dresden Elbedalen som trues av en planlagt motorvei), men kan også anvendes for å restaurere eller på annen måte bevare steder som helt eller delvis har blitt ødelagt (som Bamiyandalens kulturlandskap og fornminner som i stor grad ble sprengt av Taliban).

Den nordiske verdensarvstiftelsen


Hvert land oppmuntres også gjennom konvensjonen til å overveie å etablere offentlige eller private nasjonale stiftelser eller organisasjoner som kan arbeide for verdensarvkonvensjonens målsetninger og samle inn penger til verdensarvfondet.
I Norden finnes den nordiske verdensarvstiftelsen ''Nordic World Heritage Foundation''http://www.nwhf.no. Den ble etablert under navnet''Nordic World Heritage Office'' (nordisk verdensarvkontor) i 1996 som del av en avtale mellom UNESCO og regjeringen i Norge. I mars 2002 ble dette gjort om til en selvstendig stiftelse. Stiftelsen er en non-profit institusjon som har som formål å støtte verdensarvsenteret og gjennomføringen av verdensarvkonvensjonens mål. Den nordiske verdensarvstiftelsen er et samarbeid mellom UNESCO og de nordiske landene, og finansieres gjennom årlige bevilgninger fra det norske miljøverndepartementet. Kontoret ligger i Oslo.

Det afrikanske verdensarvfondet


Det afrikanske verdensarvfondet, ''African World Heritage Fund'', ble opprettet etter et initiativ fra Sør-Afrika 5. mai 2006. Det fremste målet for dette fondet er å beskytte truede verdensarvsteder i Afrika, og på sikt fjerne disse fra listen over truede verdensarvsteder. Afrika er i dag den verdensdelen som har klart størst andel av truede verdensarvsteder, hele 16 av 33. Et annet mål for dette fondet er å øke antallet steder med verdensarvstatus i Afrika, siden kontinentet i dag er klart underrepresentert på verdensarvlisten.

Verdensarvsenteret


Ettersom antallet verdensarvsteder økte ble det også behov for å skape et ressurssenter som kontinuerlig kunne overvåke og bidra til å bevare verdensarven. Derfor ble verdensarvsenteret, ''World Heritage Centre'' etablert i Paris i 1992. I tillegg til å holde rede på verdensarvens status har senteret hovedansvaret for å organisere komiteens møter, bistå medlemslandene i nomineringsprosesser, publisere undervisningsmateriell og mye annet.

Nominering av nye verdensarvsteder


Oppretting av forhåndsliste


Hvert land skal i følge konvensjonen utarbeide en forhåndsliste (engelsk ''tentative list'') over steder som man kan tenke seg å nominere i løpet av de nærmeste fem til ti år. Forslagslisten kan kompletteres når som helst, og ikke alle steder som blir forhåndslistet blir endelig nominert. Forhåndslisten er imidlertid første skritt på veien til nominasjon, og ingen steder kan nomineres dersom de ikke har vært på forhåndslisten.
Pr juli 2007 har 158 av de 184 medlemsnasjonene levert inn slike foreløpige lister, på tilsammen 1&nbsp;393 mulige verdensarvsteder.
På Norges tentative liste står følgende steder:
Rjukan/Notodden og Odda/Tyssedal, vannkraftbasert tungindustri, transportsystem og stedsdannelse (2009)
Jan Mayen og Bouvetøya som del av en flernasjonal nominasjon av Atlanterhavet (2007)
Svalbard (2007)
Det Lulesamer området Tysfjord, Hellemobotn og Rago nasjonalpark (2002)
Lofotenøyene (2002)
I 2010 nominerte Norge fire steder til verdensarvlisten: Borrehaugene i Horten, Oseberghaugen i Tønsberg, Gokstadhaugen i Sandefjord og Kvernsteinsbruddet i Hyllestad. Nominasjonen er et samarbeid med fem andre land om en klynge vikingrelaterte verdensarvpunkter

Nominasjon


Hvert land som har undertegnet verdensarvkonvensjonen oppmuntres til å levere inn nomineringer av nye verdensarvsted. Ut fra forhåndslisten kan en medlemsnasjon gjøre en formell nominasjon ved å levere inn en såkalt «nominasjonsmappe» (''Nomination File''). Verdensarvsenteret gir hjelp til å lage slike nominasjonsmapper, og det stiller forholdsvis omfattende krav til hvilken dokumentasjon en slik mappe skal inneholde. Nominasjonsmappen oversendes så verdensarvsenteret som kontrollerer at nødvendig dokumentasjon foreligger, før nominasjonen blir videresendt til utredning.

Utredning og endelig beslutning


Det er tre organer som har offisiell status som rådgivere for verdensarvkomiteens. Disse organene er:
IUCN – Internatonal Union for the Conservation of Nature (Verdens naturvernunion)
ICOMOS – International Council on Monuments and Sites
ICCROM – International Centre for the Study of the Preservation and Restoration of Cultural Property (Romasenteret)
Et sted som er nominert skal utredes av ICOMOS dersom det er nominert som kulturarv og IUCN dersom der er nominert som naturarv, og det er deres uttalelser som ligger til grunn for den endelige komitebehandlingen.
Ved siden av disse utredningsorganene finnes ICCROM som er et overstatlig internasjonalt forsknings- og utdanningssenter, som blant annet tilbyr ekspertise og rådgivning om bevaring av kulturarv.
Når et sted er nominert og utredet er det opp til den flernasjonale verdensarvkomiteen å ta den endelige beslutningen. Dette skjer på komiteens årlige møte. Komiteen kan velge å utsette en endelig avgjørelse og be om ytterligere dokumentasjon eller videre utredning. Det som er avgjørende for om et sted kan skrives inn på verdensarvlisten er om det oppfyller ett eller flere av de ti fastsatte ''kriteriene''

Kriterier


Fram til og med 2004 var kriteriene for utvelgelse av verdensarven delt i to lister &ndash; en liste med seks kulturarv-kriterier og en med fire naturarv-kriterier. Fra og med 2005 er disse slått sammen til en felles liste bestående av ti punkter. For at et sted skal listeføres som verdensarv må det oppfylle minst ett av disse kriteriene, med et unntak for kriterium (''vi''), som ikke alene kvalifiserer for verdensarvstatus selv om det er oppfylt.

Verdensarvlisten


:''Se: Liste over verdensarvsteder''
Det finnes etter verdensarvkomiteens møte i 2007 851 verdensarvsteder fordelt på 141 tilsluttede land, av disse er 660 kulturarvsteder, 166 naturarvsteder og 25 steder er definert både som natur- og kulturarv. Hvert år siden opprettelsen har det tilkommet i gjennomsnitt 28 nye verdensarvsteder, det største antallet var 61 og det minste var sju. Første gang et sted ble fjernet fra listen var i 2007 da det Arabiske Antilopereservatet i Oman mistet sin status som verdensarv.

Global fordeling av verdensarven


<br clear=left>
<sup>*</sup> Storbritannia har en verdensarv på øyene Gough og Inaccessible. Denne er her regnet inn under Afrika.<br />
<sup>
</sup> Danmark har en verdensarv på Grønland, Storbritannia har en verdensarv på Bermuda og Nederland har en verdensarv på De nederlandske Antillene. Disse er her regnet inn under Nord-Amerika.<br />
<sup>
</sup> Storbritannia har en verdensarv på Hendersonøya ved Pitcairn. Denne er her regnet inn under Oseania.

De første verdensarvstedene


I 1978 valgte verdensarvkomiteen ut de første tolv verdensarvstedene.

Særlig kjente verdensarvsteder


Blant de mest kjente verdensarvstedene finner vi Frihetsgudinnen i New York, Den kinesiske mur, Påskeøya, Stonehenge, Great Barrier Reef og Taj Mahal.

Truede verdensarvsteder


Som en underliste av verdensarvlisten finnes også en egen liste over truede verdensarvsteder. I dag er det 30 verdensarvsteder på denne listen, hvorav hele 16 fra Afrika (mens bare to fra Europa regnes som truede). Truslene kan være mange, fra krig og naturkatastrofer til erosjon, utbyggingsplaner, ren vandalisme eller masseturisme.

Se også


Verdensarven i Norge


Bryggen i Bergen («''Tyskebryggen''»)
Røros
Helleristningene i Alta
Urnes stavkirke
Vega kommune i Nordland
Geirangerfjorden
Nærøyfjorden
Struves meridianbue, med Meridianstøtten på Fugleneset i Hammerfest

Annet


Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Verdensminne
Biosfærereservat

Litteratur


''Verdensarv i Norden : forslag til nye områder på Verdensarvlisten 1996'', (Nordisk råd (rapport 1996:30/31), 1996), ISBN 92-9120-937-6

Referanser


Eksterne lenker


http://whc.unesco.org/pg.cfm?cid=31 UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv
http://www.unesco.no/generelt/unesco/instrumenter/v-arv-konv.html UNESCOs konvensjon om vern av verdens kultur- og naturarv
http://whc.unesco.org/pg.cfm?cid=166 Komiteen for verdensarven
http://worldheritage-forum.net/ Weblog about World Heritage topics
http://www.verdensarvenialta.no/ Nettsted om norsk verdensarv
http://www.miljostatus.no/Tema/Kulturminner/Verdensarven/ Miljøstatus i Norge: Verdensarven
http://www.unesco.no/arrangement/22-generelt/190-verdensarvkomiteen-motes-i-sevilla Forslag til nye verdensarvsteder i 2009
http://whc.unesco.org/en/tentativelists/state=no Norges forhåndsliste
Kategori:FN
Kategori:Verdensarven
af:Wêrelderfenisgebied
als:UNESCO-Weltkulturerbe
ar:مواقع التراث العالمي
ast:Patrimoniu de la Humanidá
gn:Tembiejakue Yvypóra rekogui
az:Ümumdünya irsi
bn:বিশ্ব ঐতিহ্যবাহী স্থান
zh-min-nan:UNESCO Sè-kài Ûi-sán
be:Сусветная спадчына
be-x-old:Сусьветная спадчына ЮНЭСКО
bg:Списък на световното културно и природно наследство на ЮНЕСКО
bar:UNESCO-Wödeabe
bs:Svjetska baština
br:Glad bedel
ca:Patrimoni de la Humanitat
cv:Пĕтĕм тĕнче кăнарлăхĕ
cs:Světové dědictví
cy:Safle Treftadaeth y Byd
da:UNESCOs Verdensarvsliste
de:UNESCO-Welterbe
et:UNESCO maailmapärandi nimistu
el:Μνημείο Παγκόσμιας Πολιτιστικής Κληρονομιάς
en:World Heritage Site
es:Patrimonio de la Humanidad
eo:Monda heredaĵo de Unesko
ext:Patrimoñu la Umaniá
eu:Gizateriaren ondare
fa:میراث جهانی یونسکو
fo:World Heritage Sites
fr:Patrimoine mondial
ga:Suíomh Oidhreachta Domhanda
gd:Làrach Dhualchas na Cruinne
gl:Patrimonio da Humanidade
ko:세계유산
hy:Համաշխարհային ժառանգություն
hi:विश्व धरोहर
hr:Svjetska baština
id:Situs Warisan Dunia UNESCO
is:Heimsminjaskrá UNESCO
it:Patrimonio dell'umanità
he:אתר מורשת עולמית
jv:Situs warisan donya
kn:ವಿಶ್ವ ಪರಂಪರೆಯ ತಾಣ
ka:მსოფლიო მემკვიდრეობა
kk:Әлемдік мұра
sw:Urithi wa Dunia
ku:Kelepora Cîhanê
lad:Erensia de la Umanitad
la:UNESCO Mundi Hereditas
lv:UNESCO Pasaules mantojuma objekts
lb:Weltierfschaft
lt:Pasaulio paveldo sąrašas
hu:Világörökség
mk:Светско наследство на УНЕСКО
ml:ലോകപൈതൃകസ്ഥാനം
mr:जागतिक वारसा स्थान
xmf:მოსოფელიშ მონძალა
ms:Tapak Warisan Dunia
mn:Дэлхийн өв
nl:Werelderfgoedlijst
nds-nl:Wealdarfgoodlieste
ne:युनेस्को विश्व सम्पदा क्षेत्र
ja:世界遺産
nap:Patrimmonio 'e ll'umanità
nn:Verdsarv
oc:Patrimòni Mondial de l'Umanitat
nds:List vun dat Weltarv
pl:Lista światowego dziedzictwa UNESCO
pt:Património Mundial
ro:Locuri din Patrimoniul Mondial UNESCO
qu:Tukuy runakunap qhapaq kaynin
ru:Всемирное наследие
sah:Аан дойду Утума
sc:Patrimonios de s'Umanidade
stq:UNESCO-Waareldäärwe
scn:Patrimoniu di l'Umanitati
simple:World Heritage Site
sk:Svetové dedičstvo UNESCO
sl:Unescova svetovna dediščina
ckb:میراتی جیھانیی یوونێسکۆ
sr:Светска баштина
sh:Svetska baština
fi:Maailmanperintöluettelo
sv:Världsarv
tl:Pandaigdigang Pamanang Pook
ta:உலகப் பாரம்பரியக் களம்
te:ప్రపంచ వారసత్వ ప్రదేశం
th:มรดกโลก
tr:Dünya Mirasları
uk:Світова спадщина ЮНЕСКО
ur:یونیسکو عالمی ثقافتی ورثہ
vec:Patrimonio de l'umanità
vi:Di sản thế giới
vls:UNESCO weirelderfgoed
war:Kamumutangan hin Pamana ha Kalibotan
yi:וועלט ירושה ארט
yo:Ibi Ọ̀ṣọ́ Àgbáyé
zh:世界遗产

Siggerud


Siggerud er et tettsted i Ski kommune kommune i Akershus. Tettstedet har }} innbyggere per 1. januar , og ligger omtrent åtte kilometer øst for Kolbotn og ca. elleve kilometer nord for Ski (tettsted) sentrum.
Siggerud kapell ligger her. Toppalpinisten Lasse Kjus, popartisten Christian Ingebrigtsen og skuespiller, journalist og programleder i NRK Christian Strand vokste alle opp på Siggerud.
Siggerud Skole er pr 2012 under ombygging, med planlagt ferdigstilling i 2013.
Kulturtilbudene omfatter Siggerud Skolekorps, Siggerud Idrettslag, Siggerud Storband, Siggerud Pensjonistforening og Siggerud Klatreklubb.
Siggerud-dagene ble i 2012 arrangert 17. - 18. august.

Referanser


Kategori:Ski i Akershus
Kategori:Tettsteder i Akershus
en:Siggerud
nl:Siggerud
nn:Siggerud
sv:Siggerud

Vardø radio


Vardø Radio (LGV) er en kystradiostasjon som ligger i Vardø. Den har en meget viktig funksjon i forhold til fiskeflåten og annen skipstrafikk i Barentshavet.
Stasjonen ble påbegynt bygget i 1921 og stod ferdig i 1923. Sommeren 1940 ble stasjonen forsøkt bombet av tyske fly, men takket være beskytning fra den nærliggende Vardøhus festning som fremdeles var på norske hender, ble ødeleggelser avverget. I 1969 overtok stasjonen mellombølgestasjonene Berlevåg radio (LFQ) og Mehamn radio (LFM), og fra 1990 hele kysten fra Tromsø til russergrensen som følge av nedleggingen av Hammerfest radio.
Vardø Radio var den siste kystradiostasjonen i Norge som førte telegrafi. Denne tjenesten ble nedlagt ved årsskiftet 2002/2003.
På lyttevaktsrommet ved Vardø Radio overvåkes nødkanaler for maritim VHF, mellombølgen og for luftfartøyer og friflyt nødpeilesender. Radiostasjonen har også terminaler for det nye globale nød- og sikkerhetssystemet GMDSS og direkte telefonlinje til hovedredningssentralene i Bodø. Fra 1. februar 1999 var Vardø Radio den eneste stasjonen i Vest-Europa som fortsatt brukte mellombølge-telegrafi i nød- og sikkerhetsarbeidet, etter avtale mellom Norge og Russland. Det sendes også ut isvarsel fra stasjonen, og man har meteorologi.
Ekspedisjonen ved Vardø Radio avlytter og betjener flere radiokanal for mellombølge-telefoni og telefonikanaler for VHF. Man har stor kompetanse på kontakt med østeuropeiske skip.
Vardø radio ble den 23. januar 2007 ''(offisiell åpning)'' samlokalisert med Kystverkets Vardø Trafikksentral.

Eksterne lenker


http://www.maritimradio.no/?pid=209 Med øret mot Barentshavet
http://www.maritimradio.no/kystradio/lgv/aapning.htm Åpning av ”nye” Vardø radio samlokalisert med Kystverkets nye Vardø Trafikksentral
Kategori:Kystradio i Norge
Kategori:Vardø