Sukkerslag

Sukkerslag (latin ''coma diabeticum'') er en tilstand av bevisstløshet hos pasienter med sukkersyke og høyt blodsukker(hyperglykemi). Tilstanden krever rask behandling med insulin og væske. Tilstanden kan inntre ved bruk av doping.

Eksterne lenker


http://www.breogfjell.no/firstaid/fhjelp/akutt.htm Førstehjelp ved sukkerslag
Kategori:Endokrine sykdommer, ernæringssykdommer og metabolske forstyrrelser
ar:غيبوبة سكرية
az:Diabetik koma
ca:Coma diabètic
de:Diabetisches Koma
en:Diabetic coma
es:Coma diabético
fr:Coma diabétique
ja:糖尿病性昏睡
pl:Śpiączka cukrzycowa
pt:Coma diabético
ru:Диабетическая кома
sv:Diabeteskoma
uk:Гіперглікемічна кома

Sukkersyke

#OMDIRIGERING Diabetes

Diabetes


Diabetes, formelt diabetes mellitus, også kalt sukkersyke, er en kronisk sykdom med høyt blodsukker som skyldes absolutt eller relativ insulinmangel, eventuelt også insulinresistens. Ordet «diabetes» kommer fra gammelgresk ''diabainein'', «å gå gjennom», via latin , og viser til den økte urinutskillelsen sykdommen fører til. «Mellitus», fra latin '''', «honningsøt», viser til den søtlige smaken urinen har.<ref name=diatype1>
</ref>
Diabetes inndeles i fire hovedgrupper:
'' Type 1 diabetes mellitus'' , som skyldes at det ikke produseres insulin i bukspyttkjertelen. Kalles også ''insulinavhengig diabetes mellitus''
'' Type 2 diabetes mellitus'' , som skyldes at cellene ikke reagerer på insulinet på normal måte. Kalles også ''ikke-insulinavhengig diabetes mellitus.'' Type 2-diabetes skyldes dels at insulinet virker dårlig på cellene, dels utilstrekkelig insulinproduksjon.
''Svangerskapsdiabetes''
''Andre typer diabetes mellitus'', for eksempel sekundært til andre sykdommer i bukspyttkjertelen eller bivirkninger av legemidler.

Diabetestypene


Diabetes type 1


Type 1 (insulinavhengig diabetes) kan starte i alle aldersgrupper, oftest hos barn, ungdom og voksne under 40 år. Sykdommen skyldes insulinmangel, vanligvis på grunn av en autoimmun ødeleggelse av de insulinproduserende cellene i bukspyttkjertelen. Type 1-diabetes starter ofte akutt.
Diabetes type 1 er i liten grad arvelig. Norge er det landet som har flest tilfeller av barnediabetes i verden, og det er ca 25 000 personer som lever med Diabetes type 1. Det er omtrent 600 nordmenn som får denne typen diabetes hvert år.

Diabetes LADA


Diabetes LADA er en form for type 1-diabetes, men blir ofte diagnostisert som type 2, fordi sykdomsforløpet går mye mer gradvis enn ved «vanlig» type 1. LADA er et akronym for ''Latent Autoimmune Diabetes in Adults''.

Diabetes MODY


Diabetes MODY, eller ''Maturity Onet Diabetes of the Young'', er en form for type 2-diabetes som kan behandles med tabletter, bedre kosthold eller insulin. Med personer med denne typen diabetes er det slik at de insulinproduserende cellene ikke slipper ut de riktige mengdene med insulin ut i blodet, men de kan altså i motsetning til type 1-diabetes produsere insulin selv. Det er kun 2-3 % av diabetikere som har MODY.<ref name=diatype2>
</ref>

Diabetes type 2


Type 2 diabetes kan også debutere i alle aldre, men opptrer oftest hos personer over 40 år og er hyppigere blant overvektige. Forekomsten øker med alderen. Type 2-diabetes er en alvorlig sykdom og en medvirkende årsak til utvikling av hjerte- og karsykdommer, hjerneslag, blindhet, sår på Fot (kroppsdel) og amputasjoner. Utviklingen er ofte langsom med diffuse symptomer. Derfor kan det ta lang tid før riktig diagnose stilles.
Mange diabetikere går lenge før diagnosen blir stilt, fordi symptomene hos voksne sjelden blir akutte før etter lang tid. Vanlige symptomer er sterk tørste, hyppig vannlating, og vekttap (type 1 diabetes) uten opplagt grunn. Det har i senere tid blitt ført kampanjer for å få flest mulig til å teste blodsukkernivået jevnlig, enten selv ved hjelp av et enkelt måleapparat, eller hos lege.
I Norge er 350 000 personer rammet av diabetes. Om lag halvparten av de med type 2-diabetes har ennå ikke fått diagnosen, og lever i dag med diabetes uten selv å vite om det.<ref name=diatype2>
</ref> Innvandrere fra India, Pakistan, og Sri Lanka er mest utsatt til å få type 2-diabetes.
Type 2 diabetes har ofte blitt kalt «gammelmannsdiabetes», men i de senere år har gjennomsnittsalderen hos de som får den sunket betraktelig, og den regnes langt på vei som en livsstilssykdom.
Hvert år blir mellom 6000 og 7000 nordmenn rammet av diabetes. 600 får diagnosen type 1-diabetes, hvorav om lag 300 barn under 15 år. Resten blir rammet av type 2-diabetes.
På verdensbasis regner man med at 246 millioner mennesker er rammet av diabetes. Prognosene tyder på at dette tallet vil være fordoblet innen 2025.
Kosttilpasning er nødvendig hos alle diabetikere. Fysisk aktivitet og vekttap har gunstig effekt. Om lag 70 prosent med type 2-diabetes trenger blodsukkersenkende tabletter eller insulin i tillegg.

Svangerskapsdiabetes


Svangerskapsiabetes er glukoseintoleranse som opptrer i svangerskapet. Kvinner fra Asia, Midtøsten og Afrika har økt risiko for utvikling av svangerskapsdiabetes. Svangerskapsdiabetes kan normaliseres etter graviditeten, men risikoen for senere utvikling av diabetes type 2 er betydelig blant kvinner som har hatt svangerskapsdiabetes.

Sekundær diabetes


Sekundær diabetes er når diabetes forårsakes av en annen sykdom. Den kan oppstå etter en betennelsestilstand i bukspyttkjertelen og som resultat av visse medisinske behandlinger.

Patogenese og symptomer


Insulinet benyttes til å flytte sukker mellom utsiden av cellene til innsiden av cellene så cellene skal kunne nyttiggjøre seg sukkeret i blodet. Ved insulinmangel hos en diabetiker hoper sukker seg opp i blodet, dersom sukkernivået i blodet blir svært høyt vil det også utskilles sukker i urinen.
Symptomer på diabetes er tørste, økt urinutskillelse, kløe i hud og slimhinner, særlig omkring kjønnsorganene. Langtidsskadene på de minste blodårene i netthinne, nyrer, nerver og føtter kan etter hvert gi svekket syn, dårlig nyrefunksjon, nedsatt følelsessans og nedsatt sirkulasjon i lemmene og huden. Diabetes kan opptre i alle aldre, men er mest vanlig hos eldre. Ved bruk av doping, spesielt i form av insulin for å få større muskler, påfører man kroppen de samme symptomene.
Behandlingen består i å holde sukkermengden i blodet på riktig nivå. Blir den for lav, oppstår hypoglykemi. ''Føling'' er en spesiell opplevelse diabetikerene har enten når blodsukkeret er lavt, eller når det synker fort. Hypoglykemi kan oppstå ved for lite matinntak, for mye mosjon eller anstrengelse, eller på grunn av for mye insulin. Pasienten vil merke slapphet, svetting, angst, sultfølelse, synsforstyrrelser, omtåkethet og i verste fall koma. Tilstanden kalles også ''insulinsjokk'', som ubehandlet kan føre til koma → insulinkoma. Dette kan avhjelpes ved at pasienten spiser noen sukkerbiter, drikker sukkerholdig væske eller lignende, gjerne sammen med mat som gir blodsukkerstigning med lenger varighet enn sukker og saft.
Blir mengden blodsukker altfor høy (hyperglykemi) pga. insulinmangel, kan pasienten miste bevisstheten. Tilstanden kalles gjerne ''sukkerslag''.
Diabetes mellitus vil over tid gi økt risiko for senskader. Risikoen kan reduseres betraktelig med adekvat behandling. Senskadene er blant annet et resultat av at de minste blodårene skades over lang tid med høyt blodsukker. Blodårene som blir rammet er de fineste årene i nyrene, netthinnen i øyet, i perifere nerver og i bena. Dette gir dårlig blodsirkulasjon som kan gi koldbrann i bena, i noen tilfeller med amputasjon som følge. Det kan også føre til synssvekkelse eller blindhet, nyreskade eller ereksjonssvikt og/eller nerveskade.
For en ungdom med diabetes skal blodkarene fungere 50 til 70 år inn i fremtiden. Da er kravene til behandling og blodsukkerkontroll mye strengere enn for pasienter over 70–80 år.
Nedsatt glukosetoleranse innebærer at blodsukkeret er forhøyet i lengre tid enn normalt etter et måltid og blir betraktet som forstadiet til type 2-diabetes.

Behandling


Sykdommen kan helbredes ved Bukspyttkjertel, men siden dette ikke er noen enkel operasjon er det svært uvanlig med bukspyttstransplantasjon. Korrekt behandling kan likevel minimere symptomene og eventuelle skadevirkninger betydelig. Det finnes Liste over Antidiabetika typer antidiabetika (Legemiddel mot høyt blodsukker).
Fil:Insulin pen.JPG
Diabetes Type 1 behandles oftest med syntetisk insulin, som injiseres subkutant (under huden). Tidligere brukte man gjerne svineinsulin, men i dag oppnås betraktelig bedre resultater med den syntetiske formen. Den finnes i to hovedtyper, hurtigvirkende og langtidsvirkende. Mange insulinpreparater inneholder en kombinasjon av de to som gir optimal virkning gjennom dagen.
Diabetes Type 2 behandles ofte først forsøksvis med en kombinasjon av diett og andre livsstilsendringer. Hos de fleste vil man etter en tid supplere med tabletter som øker insulinproduksjonen eller -virkningen, eller senker blodsukkeret på annet vis. Ved behov brukes også her insulin; dette har blitt vanligere ettersom pasientgruppen stadig blir yngre.
Vektreduksjon vil ofte gjøre blodsukkerbehandlingen betydelig enklere, siden fettvev forbruker uforholdsmessig mye insulin. Mosjon bidrar sterkt til reduksjon av blodsukkernivået og mengden av fettvev. Regelmessig mosjon er derfor viktig for diabetikere.
Ved begge typer er korrekt diett en viktig del av behandlingen. Tidligere var diabetikere avhengige av å holde seg til helt spesielle mattyper, og å veie alt de spiste. I dag er det, takket være en kombinasjon av godt måleutstyr for egen prøvetaking av blodsukkernivå, bedre virkning på syntetisk insulin og bedre system for innholdsdeklarasjoner på matvarer, svært mye enklere å bruke vanlige matvarer. Det som anbefales som «diabetikermat» i dag er regelrett sunn mat uten for mye sukker og fett som hele befolkningen burde holde seg til.
Diabetikere bør spise mange små måltider i løpet av dagen for å unngå store svingninger i blodsukkeret. Når det går lang tid etter et måltid, synker blodsukkeret. Kroppen forsøker å øke blodsukkeret ved å frigjøre glukagon som er et hormon som øker blodsukkermengden. Når det neste måltidet kommer lenge etter det foregående, blir det gjerne et stort måltid som gir betydelig økning i blodsukkeret som allerede økes av glukagon. Dette er likevel noe som kan variere sterkt fra diabetiker til diabetiker da det ikke er slik at alle har problemer med dette.

Analyser for kontroll av diabetes


Det er kommet flere metoder for å holde oversikt over utviklingen av sukkersyke.
Blodsukkermålere er relativt små apparater med en kontakt som passer til utskiftbare elektroder. En elektrode settes inn i kontakten i måleren. Når måleren er kalibrert og er klar til måling legges en bloddråpe mot en spalte i andre enden av elektroden. I løpet av få sekunder vises blodsukkerkonsentrasjonen i et display på målere. Mange målere har innebygget klokke og hukommelse slik at tidligere målinger kan vises med klokkeslett og dato. Disse målerene deles ut gratis ved apotek og legekontorer til diabetespasienter. Elektrodene får pasientene på "blå resept" på samme måte som de får kjøpt tabletter og insulin mot diabetes til subsidiert pris.
HBA1c er en type hemoglobin som inneholder ett glukosemolekyl dersom blodsukkeret var høyt da hemoglobinmolekylet ble dannet. Siden de røde blodlegemene som inneholder hemoglobin sirkulerer omtrent i tre måneder før de brytes ned, vil mengden av HBA1c være et utrykk for hvor høyt blodsukkeret har vært de siste månedene og kan gi informasjon om blodsukkerreguleringen bør endres hos en diabetiker. HBA1c kan måler ved de medisinske laboratoriene og det er relativt vanlig også å måle det ved fastlegekontorene.
Fruktosamin er et protein i blodet som er koblet til glukosemolekyl og gir en indikasjon på blodsukkernivået de siste få ukene.
Mikroalbumin er et eggehvitestoff som kan skilles ut i urinen når det er begynnende nyreskade på grunn av sukkersyke. Dette bør måles av og til hos sukkersykepasienter for å oppdage slik tidlig skade slik at blodsukkerkontrollen kan gjøres bedre og dermed hindre verre nyreskade.

Historikk


Aretaeus fra Kappadokia skrev på 100-tallet f.Kr: «Diabetes er en underlig affeksjon, som ikke er særlig vanlig blant mennesker, og som smelter kjøtt og bein til urin. (...) Man kan ikke få pasientene til å stoppe, verken med å drikke eller med å late vannet. Om de for en kort stund slutter å drikke, blir munnen vannløs og kroppen tørr; innvollene blir som uttørket; personene blir kvalme, rastløse og får en brennende tørst, og etter kort tid utånder de.»
Rundt 1350 innførte Johannes Zacharias Actuarius uroskopi for å diagnostisere diabetes. Ved bruk av et gradert glass kunne han studere skum og utfellinger i urinen. På 1500-tallet kokte Paracelsus urin og separerte et hvitt pulver, som han mente var salt. Han mente den voldsomme tørsten hos diabetespasienter skyldtes dette saltet.
På 1600-tallet skjelnet den britiske legen Thomas Willis mellom diabetes som er karakterisert av både overdreven vannlating og søtsmak av urinen, kalt ''diabetes mellitus'' av ordet for honning, og diabetes med overdreven vannlating alene, kalt ''diabetes insipidus''. I perioden 1780-90 introduserte Francis Home og Johann Peter Frank en test som brukte gjær for å påvise sukker i urinen. På 1800-tallet mente den franske legen Claude Bernard at diabetes var en sykdom i leveren, som ikke klarte å holde på druesukkeret som kroppen normalt lagrer nettopp i leveren. I 1838 hadde Bouchardat og Peligot ved hjelp av en gjæringstest påvist at det var druesukker som ble utskilt i urinen. I 1880 fjernet Minowski og von Mering bukspyttkjertelen hos en hund, som deretter utviklet diabetes. Gradvis ble sykdommen lokalisert til De langerhanske øyer i bukspyttkjertelen.

Kilder


Litteratur


Vaaler S, Møinichen T, Grenstad I: «Diabeteshåndboken»,Gyldendal 2004.
Liebl A, Goertz A, Spannheimer A, Reitberger U, Renner R: ''Assessing cost of complications in patients with type 2 diabetes in Germany''. Poster presentation at EASD, Jerusalem September 2000; Diabetologia, Vol. 43:1.
The Diabetes Prevention Program Research Group: ''Impact of Intensive Lifestyle and Metformin Therapy on Cardiovascular Disease Risk Factors in the Diabetes Prevention Program''. Diabetes Care 2005; 28: 888-894
Knowler WC, Barrett-Connor E, Fowler SE et al.: ''Reduction in the incidence of type 2 diabetes with lifestyle intervention or metformin''. N Engl J Med 2002; 346: 393-403

Referanser

Eksterne lenker


http://www.fhi.no/artikler/?id=70814 Folkehelseinstituttet - artikkel om forekomsten av diabetes i Norge
http://www.diabetes.no Norges Diabetesforbund
http://www.helsebiblioteket.no/Retningslinjer/Diabetes/Forside Nasjonale retningslinjer for forebygging, diagnostikk og behandling av diabetes
http://www.diabetesinfo.no Novo Nordisk
http://www.ungdiabetes.no Ungdiabetes
http://www.dialek.no Lettere for barn å lære om diabetes
http://www.kostreform.no Foreningen Kostreform ved overvekt og sukkersykdommer (KOS)
http://www.pasienthandboka.no/default.asp?searchstring=diabetes&mode=search
http://www.helsenytt.no/diabetes.htm Lettlest informasjon
http://kostreform.no/info/faq.html SPØRSMÅL OG SVAR OM DIABETES, av dr. med. Sofie Hexeberg, dr. philos. Dag Viljen Poleszynski og spesialist i indremedisin Fedon Alexander Lindberg
http://www.forskning.no/artikler/2011/november/304387 Diabetesgåten. En artikkel fra forskning.no om diabetes 1

Lenker på engelsk


http://www.idf.org/ International Diabetes Federation
http://www.jdrf.org/ Juvenile Diabetes Research Foundation
http://www.nlm.nih.gov/medlineplus/diabetes.html MedlinePlus Diabetes from the U.S. National Library of Medicine
http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs312/en/ World Health Organization fact sheet on diabetes
http://www.who.int/diabetes/en/ World Health Organization—The Diabetes Programme
Kategori:Endokrine sykdommer, ernæringssykdommer og metabolske forstyrrelser
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Suikersiekte
am:ስኳር በሽታ
ar:السكري
an:Diabetis mellitus
as:বহুমুত্ৰ ৰোগ
ast:Diabetes
gn:Tuguyasuka
az:Şəkərli diabet
bn:বহুমূত্র রোগ
zh-min-nan:Thn̂g-jiō-pēⁿ
be:Цукровы дыябет
be-x-old:Цукровы дыябэт
bg:Захарен диабет
bs:Diabetes mellitus
br:Diabet
ca:Diabetis mellitus
cs:Diabetes mellitus
cy:Clefyd y siwgr
da:Sukkersyge
de:Diabetes mellitus
dv:ހަކުރު ބަލި
et:Suhkurtõbi
el:Διαβήτης (ασθένεια)
en:Diabetes mellitus
es:Diabetes mellitus
eo:Diabeto
eu:Diabetes
fa:مرض قند
fo:Sukursjúka
fr:Diabète sucré
ga:Diaibéiteas
gl:Diabetes mellitus
gu:મધુપ્રમેહ
ko:당뇨병
hi:मधुमेह
hr:Šećerna bolest
io:Diabeto
ilo:Diabetes mellitus
id:Diabetes mellitus
ia:Diabete
os:Сæкæрниз
is:Sykursýki
it:Diabete mellito
he:סוכרת
jv:Kencing Manis
kn:ಮಧುಮೇಹ
pam:Diabetes mellitus
ka:შაქრის დიაბეტი
kk:Қант диабеті
sw:Kisukari
la:Diabetes mellitus
lv:Cukura diabēts
lb:Diabetes mellitus
lt:Cukrinis diabetas
lij:Diabete Mellìo
hu:Cukorbetegség
mk:Шеќерна болест
ml:പ്രമേഹം
mr:मधुमेह
arz:مرض السكر
ms:Penyakit kencing manis
mn:Чихрийн шижин
my:ဆီးချိုရောဂါ
nl:Diabetes mellitus
ne:मधुमेह
new:मधुमेह
ja:糖尿病
nn:Diabetes mellitus
oc:Diabèta sacarina
or:ମଧୁମେହ
om:Diabetes
pnb:شوگر
ps:ډايبېټېز مېلېټوز
km:ជំងឺទឹកនោមផ្អែម
pl:Cukrzyca
pt:Diabetes mellitus
ro:Diabet zaharat
qu:Misk'i unquy
rue:Цукрёвый діабет
ru:Сахарный диабет
sa:मधुमेहः
sq:Diabetes mellitus
si:දියවැඩියාව
simple:Diabetes mellitus
sk:Diabetes mellitus
sl:Sladkorna bolezen
so:Sokorow
ckb:شەکرە
sr:Шећерна болест
sh:Dijabetes
su:Diabétes mélitus
fi:Diabetes
sv:Diabetes
tl:Diabetes mellitus
ta:நீரிழிவு நோய்
te:మధుమేహం
th:เบาหวาน
tg:Диабети қанд
tr:Diyabet
uk:Цукровий діабет
ur:ذیابیطس
vi:Tiểu đường
war:Diabetes mellitus
yi:צוקערקרענק
zh-yue:糖尿
bat-smg:Sokraus diabets
zh:糖尿病

Diabetiker

#OMDIRIGERING Diabetes

Insulin


<onlyinclude>Insulin (fra latin: insula, dvs. øy) er et peptid-hormon som produseres av cellegrupper kalt langerhanske øyer i bukspyttkjertelen og utskilles til blodet avhengig av matinntak og blodsukkernivå. Insulin står sentralt i kroppens sukker-/karbohydrat-/glukose-stoffskifte, og underskudd på insulin fører til diabetes mellitus, såkalt sukkersyke. For lite insulin ved diabetes gir høyt blodsukker&nbsp;&ndash; hyperglykemi&nbsp;&ndash; og for mye insulin ved diabetesbehandling kan gi lavt blodsukker&nbsp;&ndash; hypoglykemi, såkalt føling. Insulin fungerer også som et stoffskifte (vevsbyggende) hormon i fett- og protein-stoffskiftet. Mangel på insulin kan derfor medføre tap av muskel- og fettvev, og vekttap er et vanlig symptom på diabetes mellitus.</onlyinclude>
Insulin brukes i behandlingen av visse typer diabetes mellitus. Pasienter med diabetes mellitus#Type 1 er avhengige av å få tilført insulin ved injeksjoner flere ganger daglig for å overleve på grunn av total mangel på egenprodusert insulin. Pasienter med diabetes mellitus#Type 2 har enten forholdsvis lav insulinproduksjon eller de har ulike grader av insulinresistens, og i en del tilfeller brukes insulin i behandlingen av disse når annen medisinering og diett ikke er tilstrekkelig for å regulere blodsukkeret. Bruken av insulin i behandlingen av Type 2 diabetes har økt de senere årene, ikke minst fordi gjennomsnittlig debutalder for denne sykdommen blir stadig lavere.

Oppdagelse og karakterisering


I 1869 studerte den tyske medisinstudenten Paul Langerhans strukturen av bukspyttkjertelen gjennom et nytt mikroskop da han la merke til noen tidligere uidentifiserte celler spredt rundt i kjertelvevet. Funksjonen til disse små klumpene med celler, senere kjent som de ''Langerhanske øyer'', var ukjent, men Edouard Laguesse argumenterte for at de utskilte et sekret som var med å regulere fordøyelsen.
I 1889 fjernet den tyske legen Oscar Minkowski bukspyttkjertelen fra en frisk tamhund for å påvise denne antatte rollen i fordøyelsen. Flere dager etter at hundens bukspyttkjertel var fjernet, oppdaget Bernardo Houssay, Minkowskis dyrepasser, en fluer som ernærte seg på hundens urin. Ved nærmere undersøkelse fant de ut at hunden utskilte glykosuri, og påviste for første gang sammenhengen mellom bukspyttkjertelen og diabetes mellitus. I 1901 ble et nytt viktig steg tatt av Eugene Opie da han tydelig viste at ''Diabetes mellitus… er forårsaket av ødeleggelse av de Langerhanske øyer og opptrer kun når disse legemene er delvis eller helt ødelagt.'' Før dette var båndet mellom bukspyttkjertelen og diabetes åpenbar, men ikke øyenes konkrete egenskaper.
I løpet av de neste to tiårene ble flere forsøk gjort på å isolere sekretet fra øyene som et mulig behandlingsmiddel. I 1906 lyktes Georg Ludwig Zuelzer delvis i å behandle hunder med bukspyttkjertelekstrakt, men fikk dessverre ikke fullført arbeidet sitt. Mellom 1911 og 1912 eksperimenterte E.L. Scott ved University of Chicago med vandige bukspyttkjertelekstrakter og merket seg ''en svak nedgang i glykosurien'', men klarte ikke overbevise sine overordnede og forskningen ble skrinlagt. Israel Kleiner viste lignende effekter ved Rockefeller University i 1919, men han ble avbrutt av første verdenskrig og kunne ikke returnere til arbeidet sitt. Fysiologiprofessor Nicolae Paulescu ved Romanian School of Medicine publiserte lignende arbeid i 1921 som var utført i Frankrike, og rumenerne har siden den gang hevdet at han var den rettmessige oppdageren.
Den praktiske ekstraksjonen av insulin er imidlertid tilskrevet en kanadiske forskergruppe ved University of Toronto i Canada. I oktober 1920 leste kanadiske Frederick Banting en av Minkowskis publikasjoner og konkluderte med at det svært sterke fordøyelsessekretet som Minkowski opprinnelig studerte nedbrøt selve sekretet og umuliggjorde en vellykket ekstraksjon. Han skriblet et notat til seg selv; ''Underbind hundens bykspyttkjertelganger. Hold hunden i live til kjertelvevet nedbrytes og øyene er igjen. Prøv å isolere det indre sekretet av disse for å behandle glykosuri.''
Han reiste til Toronto, Canada for å møte John James Richard Macleod, som ikke var særlig imponert over ideen. Likevel tildelte han Banting et laboratorium ved universitetet og 10 hunder, samt assistenten Charles Best, mens han selv dro på ferie sommeren 1921. Med bakgrunn i den omtalte ideen klarte Banting og Best å holde liv i en av hundene hele sommeren. Metoden fungerte ved å binde et ligatur (knute av hyssing eller gut) rundt bykspyttkjertelgangene, og ved undersøkelse etter flere uker hadde bykspyttkjertelvevet dødd og blitt absorpsjon av immunforsvar, mens tusener av øyer var igjen. De isolerte proteinet fra disse øyene og fikk det de kalte ''isletin''.
Macleod så verdien av forskningen da han kom tilbake fra Europa, men krevde en gjentakelse av forsøket for å vise at metoden faktisk virket. Flere uker senere var det andre forsøket også en klar suksess, og han hjalp dem å publisere resultatene privat i Toronto november samme år. De trengte imidlertid 6 uker på å ekstrahere ''isletinet'', noe som forsinket utprøvingen drastisk. Banting foreslo at de skulle prøve å bruke bukspyttkjertel fra drøvtyggere, som ikke hadde utviklet fordøyelseskjertler, og han ble lettet da han så at denne metoden virket bra. Da forsyningsproblemet var løst, gjenstod den store oppgaven å renfremstille proteinet. I desember 1921 inviterte Macleod den utmerkede biokjemikeren James Collip for å hjelpe med denne oppgaven, og innen en måned mente han de var klare til utprøving.
11. januar 1922 ble den første injeksjonen med insulin gitt til Leonard Thompson, en 14-årig gutt med diabetes mellitus. Uheldigvis var ekstraktet så urent at han fikk en alvorlig allergisk reaksjon, og videre injeksjoner ble avlyst. De neste 12 dagene arbeidet Collip dag og natt for å forbedre ekstraktet, og en ny dose ble injisert 23. januar. Denne var helt vellykket idet både åpenbare bivirkninger uteble, og symptomene på diabetes forsvant. Imidlertid samarbeidet Banting og Best dårlig med Collip da de anså ham for å mele sin egen kake, og Collip forlot snart arenaen.
I løpet av våren 1922 klarte Best å forbedre teknikkene slik at store mengder insulin kunne ekstraheres ved behov, men ekstraktet var fortsatt urent. De hadde imidlertid blitt kontaktet av legemiddelselskapet Eli Lilly and Company med tilbud om hjelp etter sine første publikasjoner i 1921, og i april 1922 takket de ja til dette. I november gjorde Eli Lilly et større gjennombrudd og var da i stand til å produsere store mengder høyrent insulin. Insulin ble tilgjengelig for salg kort tid etter.
For dette forskningsgjennombruddet ble Macleod og Banting tildelt Nobelprisen i fysiologi og medisin i 1923. Banting ble tydelig fornærmet over at Best ikke var nevnt og delte halve prisen sin med ham, og MacLeod delte straks noe av sin pris med Collip.
Den nøyaktige sekvensen av aminosyrer i insulinmolekylet, den såkalte primærstrukturen, ble påvist av den britiske molekylærbiologi Frederick Sanger. Det var den første primærstrukturen av et protein som var blitt fullstendig bestemt. For dette ble han tildelt Nobelprisen i kjemi in 1958. Etter tredve års arbeid påviste Dorothy Crowfoot Hodgkin romstrukturen av molekylet i 1967 ved hjelp av røntgendiffraksjonsstudier. Hun ble også tildelt Nobelprisen i kjemi.

Struktur og biosyntese


Fil:Insulin synthesis.png <br /> 1. Preproinsulin (Leder, B-kjede, C-peptid, A-kjede); proinsulin består av BCA uten L. &nbsp; 2. Spontan folding. &nbsp; 3. A- og B-kjedene bindes sammen med disulfidbindinger. &nbsp; 4. Lederen og C-peptidet kuttes bort. &nbsp; 5. Insulinmolekylet gjenstår]]
Insulin produseres av beta-cellene i de Langerhanske øyer i bukspyttkjertelen (bukspyttkjertel) hos mennesker og andre pattedyr. En til tre millioner Langerhanske øyer (pankreatiske øyer) utgjør den det endokrine system del av bukspyttkjertelen, som ellers er en eksokrin kjertel. Den endokrine delen har bare 2% av bukspyttkjertelens totale masse. Innen de Langerhanske øyer utgjør beta-cellene 60-80% av alle cellene.
Humant insulin har empirisk formel Karbon<sub>254</sub>hydrogen<sub>377</sub>nitrogen<sub>65</sub>oksygen<sub>75</sub>svovel<sub>6</sub> (se figur øverst) og en molar masse på 5734 dalton. Det består av 51 aminosyrer og er et av de minste proteinene som er kjent; kortere proteiner kalles vanligvis peptid. Tamfe som først ble brukt i diabetesbehandling skiller seg fra humant insulin bare i to aminosyrer, og gris som ble brukt frem til slutten på 1980-tallet er forskjellig i en enkelt aminosyre. Fiskeinsulin er også tilstrekkelig lik humant insulin til å være effektivt hos mennesker.
Insulin er bygget opp av 2 polypeptid-kjeder bundet sammen av 2 disulfidbindinger (se figur til høyre og øverst). A-kjeden består av 21 aminosyrer og B-kjeden av 30 aminosyrer. Insulin produseres først som et prohormon &ndash; proinsulin &ndash; som senere omformes ved proteolyse til det aktive hormonet. Den resterende delen kalles C-peptid. Dette polypeptidet slippes ut i blodet sammen med og i like store mengder som insulinproteinet. Siden kunstig tilført insulin pr. i dag ikke inneholder noe C-peptid, er serumnivået av C-peptid en god indikator på egenproduksjon av insulin. Det er nylig oppdaget at C-peptid i seg selv har en biologisk aktivitet og kanskje hjelper til med å forhindre og helbrede såkalte diabetiske senkomplikasjoner.

Effekter på cellulært og metabolsk nivå


Effektene av insulin på den totale stoffskifte (stoffskiftet) omfatter:
cellulært opptak av visse næringsstoffer, i særdeleshet glukose
modifisering av aktiviteten til en rekke enzymer (allosterisk)
økning i DNA-replikasjon og proteinsyntese
Effektene av insulin på enkeltceller omfatter:
økt glykogensyntese &ndash; insulin påskynder lagringen av glukose i lever- (og muskel-) celler i form av glykogen; mangel på insulin gjør at leveren omdanner glykogen til glukose og slipper det ut i blodet. Dette er den kliniske effekten av insulin som er nyttig ved behandling av høyt blodsukker ved diabetes mellitus,
økt fettsyresyntese &ndash; insulin gjør at fettceller tar opp glukose som omdannes til fettsyrer; mangel på insulin fører omvendt til nedbrytning av fettsyrer og dannelse av ketoner som kan påvises i urin og pust (aceton-ånde), og kan medføre ketoacidose (syreforgiftning),
økt forestring av fettsyrer &ndash; insulin gjør at fettceller lager triglyserider (fett) fra fettsyrer og glyserol; mangel på insulin fører til det motsatte,
nedsatt proteinolyse &ndash; insulin reduserer nedbrytningen av proteiner; mangel på insulin øker proteinnedbrytningen,
nedsatt lipolyse &ndash; insulin reduserer omdannelsen av fettlagrene i fettceller til frie fettsyrer i blodet; mangel på insulin fører til det motsatte,
nedsatt glukoneogenese &ndash; insulin reduserer glukoseproduksjonen fra ulike substrater i leveren; mangel på insulin medfører økt glukoseproduksjon fra diverse substrater i leveren og ellers,
økt aminosyreopptak &ndash; insulin gjør at celler tar opp aminosyrer fra blodet; mangel på insulin hemmer dette opptaket,
økt kaliumopptak &ndash; insulin gjør at celler tar opp kalium fra blodet; mangel på insulin hemmer dette opptaket,
arteriell muskelspenning &ndash; insulin gjør at arterienes muskellag slapper av og øker blodstrømmen, særlig i mikroskopiske arterier; mangel på insulin reduserer blodstrømmen og øker blodtrykket ved at disse musklene trekker seg sammen.

Blodsukkerregulerende effekt


Til tross for lang avstand mellom måltider, eller tilfeldige måltider med høyt karbohydratinnhold (f.eks. kaker, potetgull, godteri), holder det menneskelige blodsukkeret (blodglukosekonsentrasjonen) seg normalt innenfor et smalt område. Hos de fleste personer svinger blodsukkeret vanligvis mellom 3,9 og 6,7 mmol/l (mellom 70 og 120 mg/dl), unntatt like etter måltider da det kan stige til rundt 7 mmol/l en kort stund. <small>Hos en frisk, voksen mann på 75 kilogram med et blodvolum på 5 liter vil et blodsukker på 5,5 mmol/l tilsvare ca. 5 gram glukose oppløst i blodet, eller ca. 45 gram glukose oppløst i hele kroppsvæsken (som hos menn utgjør ca. 60% av kroppsvekten).</small> Denne homeostase er et resultat av mange faktorer, men hormonell regulering er den viktigste faktoren.
Det er to grupper av motvirkende hormoner som påvirker blodsukkeret:
hyperglykemiske hormoner som øker blodsukkeret: glukagon, veksthormon, adrenalin
det hypoglykemiske hormonet insulin, som senker blodsukkeret
Dette er fordi det på kort sikt er mye farligere å ha for lavt blodsukker enn for høyt, og mekanismer for å gjenopprette et tilfredsstillende blodsukker etter hypoglykemi (lavt blodsukker) må være raske og effektive på grunn av de alvorlige konsekvensene av for lave glukosenivåer. Disse mekanismene er svært effektive, og merkbar hypoglykemi opptrer nærmest utelukkende hos diabetikere som behandles med insulin eller andre legemiddel. Episoder med lavt blodsukker, såkalt føling, varierer sterkt fra person til person og mellom ulike følinger både med hensyn til alvorlighetsgrad og hvor raskt de setter inn. I alvorlige tilfeller er hurtig medisinsk behandling av avgjørende betydning, da altfor lavt blodsukker kan medføre døden.
Beta-cellene i de Langerhanske øyer er følsomme for variasjoner i blodsukkeret gjennom følgende mekanisme (se figur til høyre):
Glukose kommer inn i beta-cellene gjennom glukosetransportøren GLUT2
Glukose inngår i glykolysen og den respiratoriske syklus hvor det energirike molekylet Adenosintrifosfat dannes
Avhengig av glukosenivået og dermed ATP-nivået stenges ATP-styrte kalium-kanaler (K+), og cellene depolariseres
Ved depolarisering åpnes spenningsstyrte kalsium-kanaler (Ca2+), og kalsium strømmer inn i cellene
Økt kalsiumnivå i cellene fører til frisetting av tidligere produsert insulin som er lagret i sekretoriske vesikler
Kalsiumnivået regulerer også ekspresjonisme av insulin-genet via det kalsium-responsive elementbindende proteinet (CREB), og regulerer dermed også insulinproduksjonen
Dette er hovedmekanismen for frisetting av insulin og regulering av insulinproduksjon. I tillegg skjer en viss insulinproduksjon og -frisetting generelt ved inntak av mat, ikke bare glukose eller karbohydrater, og beta-cellene påvirkes noe gjennom det autonomi nervesystemet. Frisettingen av insulin hemmes kraftig av stresshormonet adrenalin.

Signaloverføring


Det er bestemte transportkanaler i cellemembranene der glukose kan passere fra blodet og inn i kroppens celler. Disse kanalene er mer eller mindre direkte påvirket av insulin i visse vev (biologi). Når insulin aktiverer insulinreseptorer i cellene, igangsettes interne cellulære mekanismer som påvirker glukoseopptaket ved å regulere antallet og effekten av glukosetransportørene i cellemembranen.
Manglende insulinproduksjon og dermed mangel på insulin i den systemiske sirkulasjonen, det vil si ubehandlet diabetes mellitus#Type 1, hindrer glukose fra å komme inn i cellene i disse vevene. Mer vanlig er en reduksjon i følsomheten for insulin, eller ulike grader av insulinresistens, som er karakteristisk ved diabetes mellitus#Type 2, og som resulterer i redusert glukoseopptak til cellene. Alt dette gjør at cellene sulter og kan føre til vekttap, til dels ekstremt vekttap. I noen få tilfeller er det noe galt med insulinet som produseres eller det frisettes ikke slik det skal fra bukspyttkjertelen, men uansett medfører dette forhøyet blodsukker.
Insulinets påvirkning av glukoseopptaket er sterkest i to typer vev: muskelceller
(myocytter) og fettceller (adipocytter). Muskelcellene er viktige på grunn av deres sentrale rolle i bevegelse, ånding, blodets kretsløp osv., og fettcellene fordi de lagrer overskuddsenergi til fremtidige behov. Sammen utgjør disse omkring 2/3 av alle celler i en typisk menneskekropp.
Et eget muskelhormon som dannes i muskler under fysisk aktivitet har noe av den samme virkningen som insulin med hensyn til antall og effekt av glukosetransportører i cellemembranene i selve musklene, og kan virke i musklene i flere timer etter avsluttet aktivitet. Dette innebærer at insulinbehovet under og etter fysisk aktivitet er lavere enn ellers ved tilsvarende næringsinntak.

Hjernen og hypoglykemi


Selv om andre celler i perioder kan bruke annen energi, i hovedsak fettsyrer, er nevron (nevroner) avhengige av glukose som energikilde hos et menneske som ikke sulter. Nevronene trenger riktignok ikke insulin for å ta opp glukose, men til forskjell fra muskel- og fettceller har de svært begrensede lagre av glykogen. Derfor viser et altfor lavt blodsukker seg først og mest dramatisk ved forstyrret funksjon av sentralnervesystemet (CNS) &ndash; svimmelhet, synsforstyrrelser og talevansker, til og med bevissthetstap, er vanlige. Dette fenomenet kalles hypoglykemi eller &ndash; ved bevisstløshet &ndash; hypoglykemisk koma, også kalt insulinsjokk etter den vanligste årsaken.
Fordi endogen årsaker til insulinoverskudd er svært sjeldne, f.eks. insulinom, er et overveldende flertall av hypoglykemiske tilfeller forårsaket av menneskelige handlinger, f.eks. overdosering av medisin enten på egen hånd eller iatrogen, og skyldes vanligvis uhell. Det er rapportert enkelte tilfeller av drap, drapsforsøk eller selvmord ved bruk av insulin, men de fleste insulinsjokk ser ut til å skyldes feiladministrasjon av insulin (spiste ikke så mye som beregnet i forhold til insulindosen, eller var mer fysisk aktiv enn planlagt), eller feiltakelser (tok f.eks. 40 internet Explorer insulin i stedet for 20).
Årsaker til hypoglykemi er:
peroral terapi hypoglykemiske legemidler, bl.a. alle varianter av sulfonylurea og lignende midler som øker frisettingen av insulin fra beta-cellene som respons på bestemte blodsukkernivåer
kunstig tilført insulin, vanligvis injisert subkutant

Sykdommer og syndromer forårsaket av insulinforstyrrelser


Det finnes flere tilstander med patologiske insulinforstyrrelser:
diabetes mellitus &ndash; generell betegnelse for alle tilstander karakterisert ved hyperglykemi
diabetes mellitus#Type 1 &ndash; autoimmun sykdom destruksjon av de insulinproduserende beta-cellene i bukspyttkjertelen medfører total insulinmangel
diabetes mellitus#Type 2 &ndash; syndrom med mange årsaker og kombinert innflytelse av genetisk disposisjon, livsstil og miljøfaktorer. Blant de vanligste årsakene er fedme, høy alder og fysisk inaktivitet som resulterer i insulinresistens i celler som krever insulin for å ta opp glukose. Denne typen diabetes har et sterkt innslag av arvelighet.
andre typer nedsatt glukosetoleranse (se artikkelen om diabetes mellitus)
insulinom
reaktiv hypoglykemi eller hyperinsulinemi

Insulin som legemiddel

Prinsipper


Insulin er absolutt nødvendig for alt dyreliv, inkludert mennesket. Mekanismen er nesten identisk hos rundormer (''Caenorhabitis elegans''), fisk og pattedyr. Hos mennesker vil insulinmangel på grunn av fjerning eller ødeleggelse av bukspyttkjertelen medføre døden i løpet av dager eller uker. Insulin må tilføres kunstig til pasienter som mangler hormonet av denne eller andre årsaker. Klinisk kalles dette diabetes mellitus#Type 1. (NB! Uoppdagede diabetikere dør vanligvis ikke av insulinmangel fordi ødeleggelsen av de Langerhanske øyer skjer over tid.)

Industriell insulinproduksjon


Innhenting av bukspyttkjertler fra lik for å fremstille insulin var ingen farbar vei, og i stedet har man brukt insulin fra bukspyttkjertler fra tamfe, gris eller fisk. Alle disse har en insulinaktivitet hos mennesker på nesten samme nivå som humant insulin; forskjellen i molekylene er kun 2 aminosyrer for storfeinsulin og 1 aminosyre for svineinsulin. Insulin er et protein som er sterkt bevart gjennom evolusjonen. Forskjellene i egnetheten av storfe-, svine- og fiskeinsulinpreparater for bestemte pasienter skyldes i første rekke legemiddel renhet og allergiske reaksjoner overfor stoffer utenom insulin som har vært igjen i disse preparatene etter rensing.
Humant insulin har siden 1980-tallet blitt Legemiddelproduksjon via genmodifisert biosyntese ved bruk av Genetisk modifisert organisme mikroorganismer (sopper, gjær, bakterier) i tilstrekkelige mengder til utstrakt klinisk bruk, og dette har nærmest utradert problemene med urenheter. Eli Lilly and Company og Novo Nordisk markedsførte i 1982 de første syntetiske insulinpreparatene fremstilt på denne måten. Teknikkene som ble brukt var utviklet av firmaet Genentech.
Med de samme teknikkene fremstilles nå også insulinanaloger som skiller seg fra humant insulin i 2 aminosyrer som ikke har noen betydning for virkningen av insulin på cellenes insulinreseptorer, men som gjør insulinet mer lettløselig og derfor absorpsjon raskere og virker raskere etter injeksjon. Det første preparatet på markedet i denne gruppen var insulin lispro fra Eli Lilly i 1997, og Novo Nordisk fulgte opp med insulin aspart i 2000.
I 2007 ble det rapportert at man har klart å genmodifisere planten Saflor (Se linken!) til å produsere insulin billigere enn ved å bruke bakterier og gjær.

Insulindose-enheten


Insulindoser måles i (Farmakologi) Internasjonale Enheter. På norsk bruker man ofte forkortelsen: IU (av engelsk:"::en:International Unit"), men på fransk og italiensk bruker man: UI (av henholdsvis:
"Unité Internationale" og "Unità Internazionali" imens på tysk bruker man IE av: "Internationale Einheit", men uansett så er innholdet i enheten det samme.
Farmakologiske Internasjonale Enheter blir
brukt for å angi stoffmenge for vitaminer, hormoner, noen medisiner, vaksiner, blodprodukter og tilsvarende biologisk aktive substanser.
I farmakologi er en "::en:International unit" en måleenhet basert på den stoffmengden som skal til for å
oppnå en gitt målbar grad av en bestemt biologisk aktivitet eller effekt. (Det er altså ingen sammenheng mellom vekt, volum eller antall molekyler mellom de forskjellige stoffenes nheter).
Standardiseringsmyndigheten leverer porsjoner av standardisert
referansepreparat (som per definisjon inneholder et gitt antall enheter av stoffet) sammen med instruksjoner om hvordan produsenter skal utføre sammenligning og kalibrering av andre (det vil si: produsentens egne) legemiddel av de aktuelle stoffene.
Til tross for navnet på SI-systemet som definerer grunnleggende internasjonale enheter for fysikk og kjemi, så omfatter det ikke de ''farmakologiske'' internasjonale enhetene.
Internasjonale farmakologiske enheter blir derimot definert hos
Verdens helseorganisasjon, av "Komiteen for Biologisk standardisering" (Engelsk: ::en:WHO Expert Committee on Biological Standardization ).
For de farmakologiske enhetene var det i utgangspunktet litt tilfeldig akkurat hvilken stoffmengde som ble valgt til å være én enhet for hvert stoff.
Én Internasjonal Enhelt insulin, er i dag definert som ''den biologiske ekvivalenten'' (effekten) av eksakt 1/22mg (=ca. 45,5Mikrogram) ren krystallinsk insulin.
Men akkurat denne mengden bygger på og tilsvarer den tidligere
enhetsdefinisjonen fra ::en:United States Pharmacopeia (se: Farmakopé) som var:
''"Den mengden insulinpreparat som skal til for å senke blodsukkeret hos en fastende Kanin ned til 45Milligram/Desiliter (2,5mmol/L)"''.
("Fastende" betyr i denne sammenheng at kaninen ikke har spist på 8 timer).
Formålet med en internasjonal standardenhet for en substans, er at ulike preparater med samme biologiske effekt da vil inneholde det samme antallet internasjonale enheter
og derfor lett kan brukes om hverandre (uansett om volum og vekt er forskjellig).
For eksempel: 35Mikrogram av den biosyntetisk fremstillte
insulinanalogen: "insulin lispro" (som strengt tatt ikke er helt det samme som insulin), gir totalt sett, den samme biologiske effekten som 45,5Mikrogram av det standardiserte insulin-referansepreparatet. (Med andre ord: I insulin lispro er det bare 35Mikrogram virkestoff per IU).

Insulinkonsentrasjon, U100-insulin, U40-insulin


En annen side av saken i forbindelse med standardisering, er at
rundt omkring i verden brukes det insulinpreparater i ulike
konsentrasjoner, fra 30IU/Milliliter og opp til
100IU/Milliliter.
Men i Europa har det nesten blitt de facto standard, eller i hvert fall veldig vanlig, å alltid bruke U100-insulin ved insulinbehandling av mennesker.
U100-insulin betyr at det er 100 internasjonale enheter per milliliter (100IU/Milliliter).
I Norge i dag er det aller meste av insulinen på markedet U100-insulin, men frem til 198? var det U40-insulin som var standard i Skandinavia.
(U40-insulin har altså 40 internasjonale enheter per milliliter).
Den gang ble insulindosene oppgitt i såkalte Nordiske Enheter som også var standard i skandinavia.
Én Nordisk Enhet var definert som ''én tiendedels milliliter (0,1Milliliter) med U40-insulin''. Det vil si at én Nordisk Enhet med insulin bestod av 4IU. Men fordi man brukte vanlige Sprøyte som kunne gi mer eller mindre nøyaktige doser helt ned til en hundredels milliliter ((0,01Milliliter) ), så kunne man i praksis gi så små doser som fire tidels internasjonal enhet (0,4IU).
Med U100-insulin som de facto standard så vil man slippe å risikere feildoseringer som følge av slurv ved bytte mellom forskjellige insulinprodukter (i forskjellige land, forskjellige varemerker, leverandører og så videre).
Fordi med U100-insulin over alt, så tilsvarer 0,01Milliliter alltid ''én'' internasjonal enhet.
Dette var også grunnen til at man sluttet med Nordiske Enheter og U40-insulin.
Fortsatt finnes, i hetteglass, noen få produkter med U40-insulin (altså 40IU/Milliliter).
Disse kan brukes hvis for eksempel tamkatt din får diabetes. Katter er jo så små at de trenger mye mindre insulindoser enn mennesker.

Administrasjonsmåter


Fil:Insulinówka.jpg med en dertil egnet sprøyte. På bildet er avbildet en gammel modell, hvor brukeren kan avlese og tilpasse antall internasjonale enheter.|thumb]]Til forskjell fra mange medisiner kan ikke insulin tas gjennom munnen (peroral terapi). Det behandles nemlig som et hvilket som helst annet protein i fordøyelsessystem, det vil si at det brytes ned til sine enkelte aminosyrer og all insulinaktiviteten blir borte. Det har vært forsket på å utvikle metoder for å beskytte insulinet i fordøyelseskanalen så det kan tas gjennom munnen, men ingen metoder har kommet frem til klinisk bruk. I stedet gis insulin vanligvis som injeksjon subkutan terapi ved hjelp av engangssprøyte med kanyle, eller flerdose insulinpenn med kanyle.
Det er flere problemer med bruk av insulin i klinisk behandling av diabetes mellitus:
administrasjonsmåte
valg av riktig dose og doseringstidspunkt
valg av passende insulinlegemiddel basert på vurderinger av tid for innsettende effekt, maksimal effekt og varighet av effekt
justering av doser og tidspunkt tilpasset matmengde og mattype
justering av doser og tidspunkt tilpasset trening
justering av preparat, doser og tidspunkt tilpasset andre forhold som f.eks. stress eller sykdom
doseringen er ikke-fysiologisk, idet en bolusdose gis under huden i stedet for at bukspyttkjertelen frigjør insulin (og C-peptid) gradvis direkte til portåren
det er plagsomt for pasientene å sette sprøyte på seg selv en eller flere ganger daglig
det innebærer risiko for feiltakelser, som oftest at man tar for mye insulin
Det har vært gjort flere forsøk på å forbedre administrasjonsmåten fordi mange synes sprøytestikk er ubeleilig eller smertefullt. Ett alternativ er jet-injeksjon uten kanyle, som også brukes ved noen typer av vaksine. Maksimaleffekt og varighet er annerledes enn ved konvensjonell injeksjon av samme mengde og type insulin. Noen diabetikere klarer å kontrollere sykdommen ved hjelp av jet-injektorer, men ikke med sprøyter og kanyler. Det finnes også insulinpumper av ulike typer som er elektriske injektorer koblet til periodevis utskiftbare kanyler (katetere) i huden. En del som ikke oppnår tilfredsstillende kontroll med konvensjonelle injeksjoner (eller noen ganger jet-injeksjoner), klarer dette med en passende pumpe.
En insulinpumpe er en fornuftig løsning for noen. Det er imidlertid en rekke hindringer; kostnader, faren for hypoglykemiske episoder, kateterproblemer, teknisk svikt og &ndash; så langt &ndash; ingen fungerende metoder for å avpasse insulintilførselen til blodsukkernivået. Hvis det gis for mye insulin, pasienten spiser mindre enn vanlig eller er mer aktiv, så kan hypoglykemi oppstå. På den annen side, hvis pumpen gir for lite insulin oppstår hyperglykemi. Begge tilfeller kan medføre livstruende situasjoner. I tillegg innebærer faste (periodevis utskiftbare) katetere en betydelig risiko for infeksjon og sårdannelse. Pr. idag krever insulinpumper betydelig vedlikehold og innsats for å fungere korrekt. Noen klarer imidlertid ikke å holde blodsukkeret under rimelig kontroll uten hjelp av insulinpumpe.
Forskere har fremstilt et apparat som ligner et armbåndsur som måler blodsukkeret gjennom huden og tilfører korrigerende doser av insulin gjennom porer i huden. Både elektrisitet og ultralyd har vist seg å gjøre huden midlertidig pore. Insulinadministrasjon på denne måten er i skrivende stund (2004) høyst eksperimentell, men blodsukkermåling ved hjelp av slike «armbåndsur» er allerede kommersielt tilgjengelig.
Et annet fremskritt ville være å helt unngå periodisk insulinadministrasjon ved å installere en selvregulerende insulinkilde, for eksempel ved bukspyttkjertel- eller beta-celle-transplantasjon. Transplantasjon av en hel bukspyttkjertel som et enkelt organ er teknisk vanskelig og ikke vanlig. Vanligvis transplanteres bukspyttkjertel sammen med lever eller nyrer. Transplantasjon av kun beta-celler er en annen mulighet. I flere år har de fleste forsøk på dette vært mislykkede, men forskere i Alberta har utviklet teknikker som gir mye høyere sjanse for suksess; omkring 90% i en forsøksgruppe. Beta-celletransplantasjoner kan i nær fremtid bli mer praktisk og vanlig i bruk. Flere andre metoder enn transplantasjon for automatisk insulintilførsel er på utviklingsstadiet i forskningslaboratorier, men ingen av disse er for tiden i nærheten av klinisk godkjenning.
Det forskes aktivt på innånding av insulin og flere andre, mer eksotiske teknikker.

Dosering og tidspunkt


Det sentrale problemet for dem som må ha tilført insulin kunstig er å velge rett dose til rett tid.
Fysiologisk regulering av blodsukkeret, som hos ikke-diabetikere, ville være det beste. Økt blodsukker etter måltider stimulerer hurtig frigjøring av insulin fra bukspyttkjertelen. Det forhøyede insulinnivået medfører opptak og lagring av glukose, nedsatt konvertering fra glykogen til glukose, reduksjon i blodsukkeret, og i sin tur redusert insulinfrigjøring. Resultatet er at blodsukkeret stiger noe etter at man har spist, men går tilbake til normalt nivå innen en time eller så. Selv den beste diabetesbehandling med humant insulin, uansett administrasjonsmåte, kommer til kort i forhold til den normale blodsukkerkontrollen hos ikke-diabetikere.
Det er enda mer komplisert fordi sammensetningen av maten (se ''glykemisk indeks'') påvirker hvor raskt den absorberes i tarmene. Karbohydrater (glukose, sukker, stivelse m.m.) fra noen mattyper absorberes raskere eller saktere enn samme mengde karbohydrater fra andre mattyper. Dessuten vil både fett og proteiner forsinke absorpsjonen av karbohydrater som spises samtidig. I tillegg reduseres insulinbehovet ved fysisk aktivitet selv om alle andre faktorer er like.
I prinsippet er det umulig å vite sikkert hvor mye og hvilken type insulin som trengs til et bestemt måltid for å oppnå rimelig god blodsukkerkontroll i løpet av en time eller to etter måltidet. Beta-cellene hos ikke-diabetikere styrer dette automatisk ved kontinuerlig blodsukkermonitorering og justering av insulinfrisettingen. Alle slike avgjørelser tatt av diabetes mellitus må baseres på veiledning fra leger og sykepleiere samt ens egen erfaring og øvelse. Dette er ingen plankekjøring og bør ikke gjøres etter gammel vane, men med den rette omsorg kan det tross alt gjøres ganske bra.
For eksempel trenger noen diabetikere mer insulin etter å ha drukket skummet melk enn de trenger etter å ha inntatt en tilsvarende mengde fett, protein, karbohydrater og væske i annen form. Deres reaksjon på skummet melk er gjerne annerledes enn på helmelk, som inneholder betydelig mer fett og noe mindre karbohydrater enn skummet melk. Disse reaksjonene varierer også mellom ulike diabetikere. Det er en kontinuerlig balansegang for alle diabetikere, spesielt de som bruker insulin.

Insulintyper


Medisinske insulinpreparater er aldri bare insulin oppløst i vann. Insulinpreparater er møysommelig sammensatte blandinger av insulin og andre stoffer som påvirker absorpsjonshastigheten til insulinet, justerer løsningens pH og tonisitet for å minske reaksjonene på injeksjonsstedet, og sikrer den kjemiske og mikrobiologiske stabiliteten. Preparatene inndeles vanligvis i følgende hovedgrupper:
hurtigvirkende insulin &ndash; innsettende effekt 1/2 time, maksimaleffekt 1-3 timer, varighet 6-8 timer
middels langtidsvirkende insulin &ndash; innsettende effekt 1 – 2 timer, maksimaleffekt 4-12 timer, varighet 20-24 timer
langtidsvirkende insulin &ndash; innsettende effekt ca. 4 timer, maksimaleffekt 8-20 timer, varighet 24-30 timer
Enkelte nyere insulinpreparater inneholder ikke egentlig insulin men såkalte insulinanaloger, hvor insulinmolekylet er modifisert så det:
enten absorberes hurtigere for nærmere å etterligne virkelig insulin fra beta-celler; ekstra hurtigvirkende insulin &ndash; innsettende effekt 10-15 minutter, maksimaleffekt 1/2 – 1 1/2 timer, varighet 3-5 timer. Eksempler er insulin lispro fra Eli Lilly and Company og insulin aspart fra Novo Nordisk
eller absorberes sakte men jevnt fra injeksjonsstedet uten noen maksimaleffekt eller noen rask nedgang i insulineffekten; ekstra langtidsvirkende insulin &ndash; innsettende effekt 3-6 timer, tilnærmet konstant effekt i mer enn 24 timer insulin glargin fra Aventis
Valg av insulintyper, dosering og doseringstidspunkter bør gjøres av profesjonelle diabetesspesialister, oftest indremedisinere (endokrinologer).
Å la blodsukkeret stige, dog ikke til nivåer som forårsaker akutte hyperglykemiske symptomer, er ikke fornuftig selv for å unngå hypoglykemi. Omfattende klinisk forsøk har utvetydig fastslått at diabeteskomplikasjoner reduseres merkbart, lineært og konsekvent når blodsukkeret ligger nær det normale over lengre perioder. Kort sagt, hvis en diabetes mellitus regulerer blodsukkeret sitt nøye både daglig og ukentlig og unngår høye topper etter måltider, reduseres faren for diabeteskomplikasjoner. Slike komplikasjoner omfatter hjerneslag, hjerteinfarkt, blindhet (diabetisk retinopati), skader på mikrosirkulasjonen, nerveskader (diabetisk neuropati) og nyresvikt (diabetisk nefropati). Disse studiene har vist over enhver tvil at så sant det er praktisk gjennomførbart, er såkalt intensiv insulinterapi overlegen i forhold til konvensjonell insulinterapi. Imidlertid krever nøye blodsukkerkontroll (som ved intensiv insulinterapi) tett opfølging og betydelig innsats, fordi hypoglykemi er farlig og kan være dødelig.
Et godt mål på diabeteskontroll over lang tid &ndash; omtrent 6-8 uker hos de fleste &ndash; er nivået av glykosylert hemoglobin (HbA1c) i blodserum. (Halveringstiden for de røde blodlegemene som inneholder hemoglobin er omtrent 6-8 uker.) En mer kortsiktig måling som gjelder omtrent 2 uker er det såkalte fruktosaminnivået, som er et mål på tilsvarende glykosylerte proteiner, hovedsakelig albumin, som har kortere halveringstid i blod. Et apparat for egenkontroll av dette nivået finnes i salg.

Misbruk


Det er rapportert noen tilfeller hvor pasienter har misbrukt insulin ved å ta store doser for å oppnå mild hypoglykemi, muligens av lignende grunner som autoerotisk kvelning. Dette er imidlertid svært farlig idet både akutt og langvarig hypoglykemi kan medføre hjerneskade eller døden.
I juli 2004 ble det meldt i nyhetene at den tidligere ektefellen til en fremstående internasjonal friidrettsutøver hevdet at vedkommende idrettsutøver hadde brukt insulin for å styrke kroppen. Slutningen syntes å være at insulin skulle ha en lignende effekt som enkelte steroider med hensyn til kroppsbygging. Som nevnt ovenfor spiller insulin en rolle i protein- og fettomsetningen i kroppen, men mer enn 80 års bruk av insulin har ikke gitt noen indikasjoner på at det er noe prestasjonsfremmende middel for ikke-diabetikere. Dårlig regulerte diabetikere er riktignok utsatt for kronisk utmattelsessyndrom og tretthet, og i noen av disse tilfellene kan riktig tilførsel av insulin avhjelpe symptomene. Insulin er likevel ikke, verken kjemisk eller klinisk, noe anabole steroider, og bruken av insulin hos ikke-diabetikere er ytterst farlig og alltid å regne som misbruk hvis det ikke gjøres i behandlingssammenheng innenfor rammene av en medisinsk institusjon. Bruk av insulin hos idrettsutøvere som ikke har diabetes mellitus er i beste fall idiotisk, i verste fall dødelig, og mellom disse ligger permanent hjerneskade.

Insulin brukt som doping


Insulin tas sammen med testosteron og anabole steroider i dopingøyemed, selv om kroppsbyggere vet at dette er farlig. Insulin virker ved å stimulerer opptaket av aminosyrer i mange ulike celletyper , bl.a. i muskelceller. Det skjer ved at insulin stimulereret transportsystem for aminosyrer i cellemembranen. Det gjør at det blir større mengder aminosyrer inne i cellene, og det fører blant annet til økt proteinsyntese. Testosteron og anabole steroider stimulerer proteinsyntese og vekst i beinvev og muskulatur, men de synes ikke å ha direkte effekt på transporten av aminosyrer over cellemembranen og inn i cellene. Virkningen avhenger derfor av at målcellene har et lager av aminosyrer intracellulært. Dette er grunnen til at insulin potenserer virkningen av testosteron og anabole steroider. Insulin øker det cellulære opptaket av aminosyrer i muskelcellene, og dermed forsterkes effekten av testosteron og anabole steroider.

Se også


Anatomi og fysiolologi
bukspyttkjertel
Langerhanske øyer
endokrinologi
glukagon
muskel
fettvev
Typer av diabetes mellitus
diabetes mellitus
Behandling
hypoglykemisk koma (lavt blodsukker)
diabetisk koma (høyt blodsukker)
konvensjonell insulinterapi
intensiv insulinterapi
insulinpumpe

Referanser

Eksterne lenker


http://www.diabetes.no/ Norges Diabetesforbund
http://www.medbio.info/ Medbio.info
Kategori:Kjemiske forbindelser
Kategori:Hormoner
Kategori:Hormonelle legemidler
Kategori:Proteiner
af:Insulien
ar:إنسولين
ast:Insulina
az:İnsulin
bn:ইনসুলিন
be:Інсулін
bg:Инсулин
bar:Insulin
bs:Inzulin
ca:Insulina
cs:Inzulin
da:Insulin
de:Insulin
dv:އިންސިޔުލިން
et:Insuliin
el:Ινσουλίνη
en:Insulin
es:Insulina
eo:Insulino
eu:Intsulina
fa:انسولین
fr:Insuline
ga:Inslin
gl:Insulina
ko:인슐린
hi:इन्सुलिन
hr:Inzulin
io:Insulino
id:Insulin
is:Insúlín
it:Insulina
he:אינסולין
jv:Insulin
pam:Insulin
kk:Инсулин
ku:Însulîn
ky:Инсулин
la:Insulinum
lv:Insulīns
lt:Insulinas
hu:Inzulin
mk:Инсулин
ml:ഇൻസുലിൻ
ms:Insulin
my:အင်ဆူလင်
nl:Insuline
ne:इन्सुलिन
ja:インスリン
nn:Insulin
oc:Insulina
pnb:انسولین
ps:انسولين
pl:Insulina
pt:Insulina
ro:Insulină
ru:Инсулин
sq:Insulina
simple:Insulin
sk:Inzulín
sl:Insulin
ckb:ئەنسۆلین
sr:Инсулин
su:Insulin
fi:Insuliini
sv:Insulin
ta:இன்சுலின்
th:อินซูลิน
tr:İnsülin
uk:Інсулін
ur:جزیرین
vi:Insulin
war:Insulin
yi:אינסולין
zh:胰岛素

God Bless Our Homeland Ghana

God Bless Our Homeland Ghana er det vest-afrikanske landet Ghanas nasjonalsang. Den ble innført i 1957, samme år som landet ble uavhengig fra Storbritannia.
Teksten har trekk som er typiske for flere afrikanske nasjonalsanger. Den fremhever behovet for enhet mellom de forskjellige stammer som utgjør befolkningen, og for å bygge en nasjon sammen. Den har også panafrikanisme elementer; Ghanas førte president, Kwame Nkrumah, regnes som en sentral person i panafrikanismens fremvekst.

Tekst


Kategori:Ghana
ast:God Bless Our Homeland Ghana
bn:গড ব্লেস আওয়ার হোমল্যান্ড ঘানা
be:Гімн Ганы
be-x-old:Гімн Ганы
cs:Ghanská hymna
de:God Bless Our Homeland Ghana
el:God Bless Our Homeland Ghana
en:God Bless Our Homeland Ghana
es:God Bless Our Homeland Ghana
fr:God Bless Our Homeland Ghana
gl:God Bless Our Homeland Ghana
ko:가나의 국가
it:God Bless Our Homeland Ghana
he:המנון גאנה
jv:God Bless Our Homeland Ghana
nl:God Bless Our Homeland Ghana
ja:神よ、祖国ガーナを賛美したもう
pl:Hymn Ghany
pt:God Bless Our Homeland Ghana
ro:God Bless Our Homeland Ghana
ru:Гимн Ганы
sr:Химна Гане
fi:God Bless Our Homeland Ghana
sv:God Bless Our Homeland Ghana
th:ก็อดเบล็สอาวร์โฮมแลนด์กานา
uk:Гімн Гани
yo:God Bless Our Homeland Ghana
zh:上帝保佑我們的家園-迦納

Fosnavåg


Fosnavåg er administrasjonssenteret i Herøy i Møre og Romsdal. Fosnavåg ble by etter vedtak i kommunestyret 7. juni 2000. Tettstedet Fosnavåg/Leinstrand har }} innbyggere per 1. januar . Avisene Herøynytt og Vestlandsnytt har sine kontor i Fosnavåg.

Næringsliv


Offshore-rederi som Havila Shipping ASA, Olympic Shipping AS, Rem Offshore ASA, Bourbon Offshore Norway AS, Remøy Shipping AS og Remøy Management AS har hovedkontor i Fosnavåg. Disse rederiene utgjør en stor del av den maritime klyngen på Sunnmøre.
Fosnavåg ble i desember 2008 og 2010 kåret til Norges Næringsby av tidsskriftet Kapital og konsulentselskapet Dun & Bradstreet.

Kultur og idrett


Det lokale idrettslaget i Fosnavåg heter Bergsøy idrettslag, som blent annet har et herrefotballag som spiller i 3. div. avd. Sunnmøre. Det er også et badeland i Fosnavåg. Dette ligger ved kulturhuset omtrent midt på Bergsøya (Herøy) og skal utvides fra 12,5 meter til 25 meter basseng. Det er også planlagt å bygge en bowlinghall i samme bygg.
I Fosnavåg ligger Herøy kirke (Møre og Romsdal), som er fra 2003.

Utdanning


Herøy videregående skole har, inkl. avdelinga i Vanylven, rundt 330 elever og 90 ansatte.

Referanser

Eksterne lenker


http://www.heroy.kommune.no Herøy kommune
http://www.heroynytt.no Nettavisa Herøynytt
http://www.sommarfestival.no/ Maritim Sommarfestival
Kategori:Byer i Møre og Romsdal
Kategori:Tettsteder i Møre og Romsdal
Kategori:Herøys geografi (Møre og Romsdal)
bg:Фоснавог
de:Fosnavåg
en:Fosnavåg
it:Fosnavåg
nl:Fosnavåg
nn:Fosnavåg
sv:Fosnavåg
zh:福斯納沃格

Kategori:Folkeslag


Kategori:Personer
Kategori:Antropologi
kbd:Category:Лъэпкъхэр
af:Kategorie:Etniese groepe
ar:تصنيف:مجموعات عرقية
an:Categoría:Razas, etnias y pueblos
gn:Ñemohenda:Ava
av:Категория:Миллатал
az:Kateqoriya:Xalqlar
ba:Категория:Халыҡтар
be:Катэгорыя:Этнасы
be-x-old:Катэгорыя:Этнасы
bg:Категория:Етнически групи
bs:Kategorija:Etničke grupe
br:Rummad:Pobloù
bxr:Category:Арадууд
ca:Categoria:Grups humans
cs:Kategorie:Národy a etnika
cy:Categori:Grwpiau ethnig
da:Kategori:Folkeslag
et:Kategooria:Rahvad
el:Κατηγορία:Έθνη
en:Category:Ethnic groups
es:Categoría:Etnias
eo:Kategorio:Etnoj
eu:Kategoria:Etniak
fa:رده:اقوام
fr:Catégorie:Groupe ethnique
fy:Kategory:Folk
ga:Catagóir:Grúpaí eitneacha
gv:Ronney:Kynneeaghtyn
gag:Kategoriya:Etnik grupalar
got:𐌷𐌰𐌽𐍃𐌰:𐌸𐌹𐌿𐌳𐍉𐍃
hak:Category:Mìn-chhu̍k
ko:분류:민족
io:Kategorio:Etnologiala grupi
id:Kategori:Suku bangsa
os:Категори:Адæмтæ
it:Categoria:Gruppi etnici
he:קטגוריה:קבוצות אתניות
ka:კატეგორია:მსოფლიოს ხალხები
kk:Санат:Ұлттар
mrj:Категори:Халыквлӓ
lbe:Категория:Халкьру
lez:Категория:Халкьар
la:Categoria:Gentes
lv:Kategorija:Tautas
lt:Kategorija:Tautos
ln:Catégorie:Ekólo
mk:Категорија:Етнички групи
xmf:კატეგორია:მოსოფელიშ კათეფი
ms:Kategori:Kelompok etnik
mwl:Catadorie:Grupos étnicos
mn:Ангилал:Үндэстнүүд
nl:Categorie:Volk
nds-nl:Kategorie:Volk
ja:Category:民族集団
nn:Kategori:Folkegrupper
oc:Categoria:Grop etnic
uz:Turkum:Millatlar
pl:Kategoria:Grupy etniczne
pt:Categoria:Grupos étnicos
kaa:Kategoriya:Xalqlar
ro:Categorie:Grupuri etnice
rmy:Shopni:Sela
qu:Katiguriya:Runa llaqta
rue:Катеґорія:Народы і етніка
ru:Категория:Народы
sah:Категория:Омуктар
se:Kategoriija:Máilmmi álbmogat
simple:Category:Ethnic groups
sk:Kategória:Etniká, národy a národnosti
sl:Kategorija:Etnične skupine
cu:Катигорїꙗ:Народи
sr:Категорија:Етничке групе
sh:Kategorija:Etničke grupe
fi:Luokka:Etniset ryhmät
tt:Төркем:Xalıqlar
th:หมวดหมู่:กลุ่มชาติพันธุ์
tr:Kategori:Etnik gruplar
tk:Kategoriýa:Etnik toparlar
udm:Категория:Калыкъёс
uk:Категорія:Етнічні групи
ur:زمرہ:نسلی گروہ
vep:Kategorii:Rahvahad
vi:Thể loại:Dân tộc thiểu số
vls:Categorie:Volk
yo:Ẹ̀ka:Àwọn ẹ̀yà abínibí
zh:Category:族群

Kategori:Utdødde folkeslag

Kategori:Folkeslag

Valnesfjord


Valnesfjord er ei bygd i Fauske kommune i Nordland. Det sentrale tettstedet i Valnesfjord er Strømsnes, som har }} innbyggere per 1. januar . Bygda har totalt ca. 1&nbsp;550 innbyggere. Strømsnes ligger 18 kilometer fra Fauske og 42 kilometer fra Bodø. Riksvei 80 går gjennom Strømsnes. Nordlandsbanen stopper også i Valnesfjord med Valnesfjord holdeplass på Strømsnes. Holdeplassen ble åpnet i 2001.

Stedet


På Strømsnes finnes dagligvarebutikk, to frisører, Valnesfjord Helse- og Sosialsenter, solarium og en kiosk med ølutsalg, bensinpumpe og post i butikk. Kort vei fra sentrum finnes Valnesfjord oppvekstsenter, Valnesfjord samfunnshus, barnehage, idrettsbane og Valnesfjord kirke.
Valnesfjord er mest kjent for Valnesfjord Helsesportsenter. Senteret har spesialisert medisinsk rehabilitering og har 72 plasser og 105 ansatte. Hvert år er ca. 1100 brukere, de fleste fra Nord-Norge innom senteret.

Kultur og idrett


Det er stor kulturell aktivitet i bygda. Jazzmusikerne Atle Nymo og Frode Nymo hadde sin oppvekst her, og Kriss Stemland, keyboardist i Hopalong Knut, Samvirkelaget og MetroGnoM har også sitt opphav her. Det samme gjelder illustratøren Gry Moursund.
Tidligere forsvarsminister og stortingspresident Jørgen Kosmo har røtter fra bygda og kombinertløperen Simon Slåttvik som har både OL- og VM-gull er oppvokst i bygda. Valnesfjord har 2 skoler; Kosmo Oppvekstsenter og Valnesfjord Oppvekstsenter.

Eksterne lenker


http://www.valnesfjord.no/ Valnesfjords offisielle nettside
Kategori:Tettsteder i Nordland
Kategori:Fauskes geografi
fr:Valnesfjord
nn:Valnesfjord

Valnesfjord Helsesportsenter

Valnesfjord Helsesportssenter (etablert 1982) er en offentlig stiftelse, spesialisert innen fysikalsk medisin og rehabilitering med tilpasset fysisk aktivitet som hovedvirkemiddel. Institusjonen har 72 sengeplasser og tar inn brukere fortrinnsvis fra Nord-Norge og Nord-Trøndelag.
Det er lokalisert i Fridalen, Valnesfjord, i Fauske kommune. Valnesfjord Helsesportssenter gir rehabiliteringstilbud innen Habilitering av barn og ungdom, Rehabilitering av voksne og innen Arbeidsrettet rehabilitering. Se mer på http://www.vhss.no VHSS
Kategori:Helse- og sosialtjenester i Nordland
Kategori:Sykehus i Norge
Kategori:Fauske
Kategori:Norske stiftelser
Kategori:Etableringer i 1982

Michael Ventris

Michael Ventris (født 12. juli 1922, død 6. september 1956) var en England arkitekt og klassisk vitenskapsmann. Han huskes mest for sin filologiske innsats, da han var den første som dekodet skrifttypen linear B.
I begynnelsen av det 20. århundre startet arkeologen Sir Arthur Evans utgravningene i Knossos, en minoisk sivilisasjon by på Kreta. Under utgravningen oppdaget han mange leirtavler med ukjente skrifttegn. Enkelte var eldre og ble kalt linear A. Den største mengden var imidlertid av nyere dato, og ble kalt linear B. Evans brukte de neste 10 år med å prøve å tyde begge typene, men uten noen suksess.
Deler av problemet kom fra Evans selv -- han hadde sterke meninger om den kretiske sivilisasjonens opprinnelse, og var overbevist om at linear B var brukt til å skrive et hypotetisk språk som han kalte "minoisk" (''Minoan''). Evans, som var en ruvende skikkelse i den akademiske verden, lyktes i å hindre ethvert forsøk på å undersøke muligheten av at språket på tavlene kunne være gresk, til tross for noen hint om at så var tilfelle.
Kort etter Evans død, bemerket Alice Kober at enkelte ord i Linear B inskripsjonene hadde varierende endelser på ordene -- muligens bøyninger på samme måte som i latin eller gresk. Ved hjelp av denne nøkkelen konstruerte Michael Ventris en serie tabeller som assosierte symbolene på tavlene med konsonanter og vokaler. Men hvilke konsonanter og vokaler forble et mysterium. Dog lærte Ventris nok om strukturen til det underliggende språket til å begynne å gjette.
Enkelte linear B-tavler hadde blitt oppdaget på Hellas, og det var grunn til å tro at enkelte symbolrekker han hadde støtt på, på de kretiske tavlene, var navn. Han bemerket at enkelte navn forekom bare i de kretiske tekstene og tippet at det var navn på byer på øya. Dette viste seg å være korrekt. Bevæpnet med symbolene han kunne tyde på dette grunnlag, kunne Ventris snart tyde mer av teksten, og fastslo at det underliggende språket for Linear B var i realiteten gresk. Dette veltet Evans' teorier om minoisk historie, og fastslo at kretisk sivilisasjon, i det minste i de senere perioder, de assosiert med Linear B tavlene, hadde vært en del av mykensk sivilisasjon.
Noen få år etter tydingen av linear B (1951–1953), døde Ventris i en bilulykke, bare 34 år gammel.
Kategori:Engelske arkitekter
Kategori:Engelske klassiske filologer
Kategori:Epigrafer
Kategori:Fødsler i 1922
Kategori:Dødsfall i 1956
ca:Michael Ventris
cs:Michael Ventris
da:Michael Ventris
de:Michael Ventris
el:Μάικλ Βέντρις
en:Michael Ventris
es:Michael Ventris
eo:Michael Ventris
fr:Michael Ventris
gl:Michael Ventris
ko:마이클 벤트리스
is:Michael Ventris
it:Michael Ventris
kk:Вентрис, Майкл
la:Michael Ventris
nl:Michael Ventris
ja:マイケル・ヴェントリス
pl:Michael Ventris
pt:Michael Ventris
ru:Вентрис, Майкл
sk:Michael Ventris
fi:Michael Ventris
sv:Michael Ventris
uk:Майкл Вентріс
zh:迈克尔·文特里斯

Tennis

:''For bandet Tennis, se Tennis (band)''
Fil:Andy Roddick 2004.jpg server.]]
Tennis er et innendørs og utendørs ballspill med strenget racket, hvor man slår ballen frem og tilbake over et nett på tvers av en rektangulær bane. Det spilles single begge kjønn (én mot én), double begge kjønn (to mot to) eller mixed double (én mann og én kvinne per lag). Ballen skal returneres direkte (volley) eller etter én sprett. De forskjellige underlagene som tennis spilles på er grus, grusen de spiller på kalles slippen, og banen heter dyblonen, plen, «hard court» og teppe (innendørs). i dag er det en av verdens mest utbredte idretter med noen av de best betalte idrettsutøvere som Roger Federer, Rafael Nadal og Novak Djokovic
De viktigste turneringene som spilles kalles Grand Slam (tennis) (fire turneringer i året: Australian Open, French Open, Wimbledon (tennis) og US Open (tennis)). Ellers spilles det mindre turneringer som kalles Association of Tennis Professionals (menn) og Women's Tennis Association (kvinner). For hver turnering som spilles, får spilleren rankingpoeng. I norske turneringer får spillerne norske rankingpoeng som bare gjelder i Norge. I internasjonale turneringer får vedkommende internasjonale poeng og stiger eventuelt på verdensrankingen. Verdensrankingen for både damer og herrer består av et system hvor man legger sammen alle oppnådde poeng siste 12 måneder. Offisiell rangering publiseres på ukentlig basis.
En ballveksling starter med en serve av den ene spilleren. Han står bak egen Grunnlinje (tennis) på den ene siden, kaster ballen over hodet og slår den diagonalt over nettet og ned i mottagerens serverute på den andre siden. Mislykkes serven har han rett til ytterligere en serve, men etter to mislykkede forsøk (dobbeltfeil) taper han ballvekslingen. Ballvekslingen tapes også hvis spilleren skyter ballen ut av banen eller i nettet.

Historikk


Moderne tennis oppstod i Storbritannia i 1870-årene, opprinnelig kalt lawn-tennis (plentennis) da det ble spilt på gress.
På tross av at historikere hevder å ha bevist at tennis har sin opprinnelse i antikkens Hellas, regner vi «Jeu de paume»(spillet med håndflaten)som ble utviklet på 1200-tallet i Frankrike, som den moderne tennisens forløper. Dette spillet var populært i kongelige kretser. Først tidlig på 1500-tallet oppsto det første spillet der racketer var involvert. Blant datidens tennis ivrigste tilhengere var kong Henrik VIII, som bygget en av de første tennisbanene ved Hampton Court palace i 1530. Spillet utøves den dag i dag under det originale navnet «Jeu de paume», men bare i tre land: Australia, Storbritannia og Frankrike.
Opprinnelsen til ordet tennis er uklar, men den vanligste teorien er at ordet stammer fra det franske ordet «tenez» som betyr å ta i mot. Angivelig skal en server ha ropt «tenez» til motstanderen i det vedkommende traff ballen.
Den kjente moderne tennisen ble imidlertid ikke utviklet før i siste del av 1800-tallet. Sir Walter Wingfield, en engelsk major, laget et spill kalt «Sphairistike» (det greske ordet for ballspill), trolig av økonomiske grunner. Hans ide var å selge en hendig pakke som innehold alt nødvendig utstyr for «Sphairistike». Intensjonen var at sporten skulle bedrives på gressplen, og derav oppsto navnet «Lawn Tennis».
I Norge forekom tennis som mosjonsidrett allerede på slutten av 1870-tallet. Norges Tennisforbund ble stiftet i 1909 og har per 1. januar 1998 21&nbsp;000 medlemmer.
Se også: Norgesmestere tennis innendørs (single damer)

Spillets gang


En tenniskamp består av en rekke små spill, kalt «game». I et enkelt game vil samme spiller serve opp til alle ballvekslingene, og man teller poeng i rekkefølgen 0, 15, 30 og 40 poeng. Såfremt ikke stillingen er 40-40, vil man vinne gamet om man vinner en ballveksling etter å ha oppnådd 40 poeng. Første spiller som vinner en ball etter 40-40, vil ha muligheten til å vinne gamet, og man sier da at denne har «fordel» (Advantage). Vinnes neste ball, er da gamet vunnet, mens man i motsatt fall er like langt og fortsetter som om stillingen var 40-40 til første spiller har vunnet med to ballvekslinger. Når man er tilbake i en 40-40 situasjon, kalles dette «deuce». I amerikanske turneringer, som US Open (tennis), er det vanlig å også kalle 40-40 for deuce selv før noen av spillerne har hatt fordel.
Et «sett» består av en rekke game hvor man bytter annethvert game på å serve. I turneringer vil den første som vinner seks game med en minimum ledelse på to, vinne et sett. Om man ikke får en vinner, er det vanlig å spille et «tie-break» for å avgjøre settet ved settscore 6-6. Spilles det ikke tie-break, vil man måtte fortsette å spille til første spiller leder med to game. Tie-break er et game hvor man bytter på å serve og teller poeng én, to, tre osv. Her gjelder førstemann til 7 poeng, men det kreves også her at man må vinne med minimum to poeng. Spillet vil fortsette til man har oppnådd en vinner.
En match vinnes som regel når første deltager har vunnet to sett, med unntak av store turneringsfinaler og Grand Slam turneringer hvor herrene må vinne tre sett.
Sidebytter gjøres etter hvert odde antall game regnet fra første game i første sett. Under tie break bytter man på å serve etter oddetall game, talt fra begynnelsen av tie-breaket. Sidebytter i tie-break gjøres etter hver sjette ballveksling.

Nasjonal ranking


Pr. 1. november 2011

Lenker


http://www.tennis.no Norges Tennisforbund
http://atptennis.com ATP – De profesjonelle tennisspillernes forbund (herrer)
http://wtatour.com WTA – (De profesjonelle) Kvinnenes tennisforbund
http://itftennis.com ITF – Det internasjonale tennisforbundet
Kategori:Tennis
Kategori:Ballsport
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Tennis
ar:كرة المضرب
an:Tenis
az:Tennis
bn:টেনিস
zh-min-nan:The-ní-suh
be:Тэніс
be-x-old:Тэніс
bg:Тенис
bar:Tennis
bo:ཏན་ནེ་སི་སྤོ་ལོ།
bs:Tenis
br:Tennis
ca:Tennis
cv:Теннис
cs:Tenis
cy:Tenis
da:Tennis
pdc:Tennis
de:Tennis
et:Tennis
el:Αντισφαίριση
en:Tennis
es:Tenis
eo:Teniso
ext:Tenis
eu:Tenis
fa:تنیس
hif:Tennis
fo:Tennis
fr:Tennis
fy:Tennis
ga:Leadóg
gl:Tenis
gan:網球
hak:Mióng-khiù
ko:테니스
hy:Թենիս
hi:टेनिस
hr:Tenis
io:Teniso
id:Tenis
is:Tennis
it:Tennis
he:טניס
jv:Tènes
kn:ಟೆನ್ನಿಸ್
ka:ჩოგბურთი
kk:Теннис
rw:Tenisi
ht:Tenis
ku:Tenîs
ky:Теннис
lez:Теннис
la:Teniludium
lv:Teniss
lb:Tennis
lt:Tenisas
hu:Tenisz
mk:Тенис
ml:ടെന്നീസ്
mr:टेनिस
arz:تنس
ms:Tenis
mwl:Ténis
mn:Теннис
nl:Tennis
ja:テニス
nn:Tennis
oc:Tennis
uz:Tennis
pnb:ٹینس
pcd:Tennis
nds:Tennis
pl:Tenis
pt:Ténis
ro:Tenis de câmp
rm:Tennis
rue:Теніс
ru:Теннис
sah:Теннис
sm:Tenisi
sa:लानम्
sc:Tennis
sco:Tennis
nso:Thenisi
sq:Tenisi
scn:Tennis
si:ටෙනිස්
simple:Tennis
sk:Tenis
sl:Tenis
szl:Tyńis źymny
so:Ciyaarta Teeniska
ckb:تێنس
sr:Тенис
sh:Tenis
su:Ténis
fi:Tennis
sv:Tennis
ta:டென்னிசு
tt:Теннис
te:టెన్నిస్
th:เทนนิส
tg:Теннис
tr:Tenis
uk:Теніс
ur:ٹینس
vi:Quần vợt
fiu-vro:Tennis
vls:Tennis
war:Tenis
yi:טעניס
yo:Tẹ́nìs
zh-yue:網球
bat-smg:Tenėsos
zh:网球

Etterretningstjenesten


Etterretningstjenesten (tidligere Forsvarets etterretningstjeneste), også kalt ''E-tjenesten'', er Norges sivile og militære utenlandsetterretningstjeneste, og har det koordinerende og rådgivende ansvaret for all etterretningsvirksomhet i Forsvaret. Etterretningstjenesten innhenter, bearbeider og analyserer informasjon som angår norske interesser, sett i forhold til fremmede stater, organisasjoner og individer. Hensikten med etterretningsvirksomhet er å bidra til å gi norske myndigheter et solid beslutningsgrunnlag i saker som gjelder utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Sjefen for Etterretningstjenesten er direkte underlagt Forsvarssjefen.

Historie


Forsvarets overkommando ble etablert i London den 6. februar 1942 av den norske eksilregjeringen. Forsvarets etterretningstjeneste var den gang en del av Forsvarets overkommando, som omfattet både etterretnings- og sikkerhetstjenesten, og hadde navnet Forsvarets Overkommandos 2. avdeling.
Etterretningstjenestens oppgave var å innhente informasjon om forholdene i det okkuperte Norge, mens sikkerhetstjenesten ivaretok kontrollen av alle dem som aktivt ville være med i motstandskampen ute og hjemme. En grundigere historisk skildring av Forsvarets etterretningstjeneste i perioden 1945 til 1970 forefinnes i professor Olav Riste og direktør for Norges Hjemmefrontmuseum på Akershus festning, Arnfinn Molands bok, ''Strengt hemmelig'' (ISBN 82-00-12769-9).
Etter krigen ble organisasjonen flyttet hjem til Norge, der arbeidet fortsatte. Etterretningstjenesten tilpasset seg det nye trusselbildet mot Norge og senere NATO. Som en følge av flyttingen, fikk sikkerhetstjenesten nye oppgaver. Trusselbildet var det samme under hele den kalde krigen. I 1965 ble E- og S-staben delt, og de var deretter hvert sitt stabsledd - fortsatt under Forsvarets overkommando - med Forsvarssjefen som øverste sjef.
Hele tiden holdt Forsvarets etterretningstjeneste en meget lav medieprofil. Innenfor de lukkede miljøer i de hemmelige tjenester var dette en normal situasjon. Ulike hendelser brakte fra tid til annen E-tjenesten frem i lyset, men den forble omgitt av taushet og mystikk. Gradvis ble det mer åpenhet om tjenestene, blant annet på grunn av arbeidet til de offentlige utvalg som gransket dem på 1990-tallet. Stortingets granskingsutvalg for de hemmelige tjenester, Lund-kommisjonen, ledet av høyesterettsdommer Ketil Lund, ga E-tjenesten gode skussmål i sin rapport i 1996.
Forsvarsminister Jørgen Kosmo tok initiativet til nye lover for etterretningstjenestens og sikkerhetstjenestens virksomhet. Lovforslaget ble lagt frem april 1997, og vedtatt i 1998.
Forsvarets etterretningstjeneste har både vært en stab under Forsvarets overkommando og en egen tjeneste. Den 1. august 2003 byttet Forsvarets etterretningstjeneste navn til Etterretningstjenesten, i forbindelse med opprettelsen av ny ledelsesstruktur i Forsvaret. Navnet samsvarer med det som er brukt i Lov og Instruks om Etterretningstjenesten. Samtidig med navneendringen fikk E-tjenesten sitt eget våpenskjold.
Etterretningstjenesten vil også i fremtiden være en del av Forsvaret, og sjefen for E-tjenesten vil fortsatt rapportere til Forsvarssjefen.

Etterretningssjefer etter krigen


1942–1946 Oberst Alfred Roscher Lund
1946–1966 Oberst Vilhelm Evang
1966–1970 Oberst Johan Berg
1970–1975 Oberst Reidar Torp
1975–1977 Oberst Sven Hauge
1977–1979 Oberst Fredrik Bull–Hansen
1979–1985 Kontreadmiral Jan Ingebrigtsen
1985–1988 Kontreadmiral Egil Eikanger
1988–1993 Generalmajor Alf Roar Berg
1993–1998 Generalmajor Olav Bjerke
1998–2002 Generalmajor Jan Fredrik Blom
2002–2009 Generalmajor, generalløytnant Torgeir Hagen
2010– Generalløytnant Kjell Grandhagen

Tidligere FO II


FO II var den vanlige forkortelsen for Forsvarets Overkommandos 2. avdeling, etterretningsavdelingen, fra 1942 til 1947. Avdelingen byttet navn i 1947 til Forsvarsstabens etterretningsavdeling, Fst II.
Ifølge boka ''Fiendebilde Wollweber. Svart propaganda i kald krig'' av forsker Lars Borgersrud hadde avdelingen ved utgangen av krigen blitt FOs største avdeling med 223 ansatte, hvorav de fleste befant seg i London. Avdelingen ble ledet av oberstløytnant Ragnvald Alfred Roscher Lund og hadde over 200 utdannede etterretningsagent og over 1800 hjelpere og kurerer.
Avdelingen spionerte ikke bare på tyskerne, men også på kommunister og venstreopposisjonelle i og utenfor Norge og fortsatte sitt virke også etter krigsavslutningen, riktignok med forminsket innsats. Fra 1946 overtok major (senere oberstløytnant) Vilhelm Evang ledelsen.

Stay Behind


Arbeidet med det offisielle Stay Behind-systemet ble initiert av forsvarssjef Jens Chr. Hauge i 1948. Grunnlaget for oppbyggingen av organisasjonen var det arbeid som var igangsatt av Femmannsgruppen i samarbeid med Etterretningstjenesten.
I 1950 var organisasjon operativ under ledelse av Jens H. Nordlie, og bestod av tre deler:
Rocambole (ROC) som bestod av små grupper med hemmelige lagre av våpen og annet utstyr. Disse gruppene skulle drive sabotasje mot mål på okkupert område og sikre fasiliteter som fortsatt var under norsk kontroll.
Lindus som var et nettverk av etterretningsagenter, inkludert en gruppe som skulle ta seg av evakuering av visse typer norsk og alliert personell hvis landet ble angrepet.
Blue Mix var et nettverk som skulle berge allierte soldater som havnet bak fiendens linjer, f.eks. flyvere som måtte nødlande eller hoppe ut i fallskjerm.
Fra 1950 ble finansieringen av systemet delt mellom USA, Storbritannia og Norge, dette fortsatte frem til slutten av 1960-tallet da den utenlandske støtten falt bort og okkupasjonsberedskapen ble videreført med norske midler. Norske myndigheter la vekt på at Stay Behind-apparatet skulle være under nasjonal kontroll.
De norske ''«Stay Behind»''-gruppene var del av et større hele. I ettertid er det særlig to begreper som er blitt stående som samlebegrep for disse hemmelige enhetene: Operasjon Gladio eller – mer utbredt – ''Operasjon Gladio'' (etter den italienske varianten, som var den første som ble kjent i offentligheten). Slike grupper ble opprettet circa 1948 eller senere i Belgia (kodenavn SDRA8), Danmark (kodenavn ''Absalon''), Frankrike, Hellas, Italia (''Organizzazione Gladio''), Luxembourg, Nederland (I&O), Portugal ('' Aginter''), Spania, Tyrkia ('' Counter-Guerrilla'') og Tyskland (TD BDJ), og likeså i nøytrale europeiske land som Finland, Sverige, Sveits (P26) og Østerrike (OWSGV).
Den delen av de norske virksomheten som dreide seg om sabotasje ble besluttet nedlagt i 1983. I løpet av de nærmeste årene ble alle lagre med våpen og utstyr, som var spredt rundt i Norge, trukket inn.
Til den faste staben i ''«Stay Behind»'' ble det først rekruttert folk med erfaring fra andre verdenskrig. Etter hvert rekrutterte man erfarne og betrodde offiserer med egnet militær bakgrunn til organisasjonens nøkkelstillinger. Betegnelsen «Stay Behind» ble endret til ''«Okkupasjonsberedskap»'' (E 14). Til den landsomfattende del av beredskapsorganisasjonen har man rekruttert nordmenn med varierende bakgrunn.
Omfanget av, enkeltpersoners tilknytning til og i lang tid også selve eksistensen av «Stay Behind-gruppene» var hemmelig.
Fra 1971 ble utdanningen av feltpersonellet i stor grad knyttet til et eget utdannings- og øvingssenter hvor det har vært gjennomført en etterretningsmessig utdanning med utgangspunkt i en tenkt okkupasjonssituasjon. ''«Stay Behind»'' og senere ''«Okkupasjonsberedskap»'' har alltid vært underlagt Forsvarets etterretningstjeneste. Sjefen for Okkupasjonsberedskaporganisasjonen har rapportert om virksomheten til Sjefen for Forsvarets etterretningstjeneste (SJE). SJE har igjen rapportert videre til Forsvarssjefen og Forsvarsministeren.
Hemmeligholdelsen av ''«Stay Behind»''-gruppene ble vanskeliggjort i Norge i 1978, ettersom våpenlageret hos Hans Otto Meyer da ble oppdaget i forbindelse med en politietterforskning.

Seksjon for spesiell innhenting


Seksjon for spesiell innhenting (E 14), var en norsk etterretningsgruppe etablert i 1995, som opererte adskilt fra resten av Etterretningstjenesten. Gruppen hadde til hensikt å styrke sikkerheten rundt de norske styrkene som tjenestegjorde på Balkan. Agenter tjenestegjorde også i Midtøsten og Afrika. E 14 var tidligere navnet på det norske "Stay Behind" nettverket, med kodenavn ROC.

Se også


FS «Marjata» (1992)
Forsvarets forsøksstasjon Vadsø

Referanser

Litteratur


Borgersrud, Lars (2001): ''Fiendebilde Wollweber. Svart propaganda i kald krig'', s. 25. Oktober, Oslo. ISBN 82-495-0050-4.
Riste, Olav Moland, Arfinn (1997): "Strengt hemmelig : norsk etterretningsteneste 1945-1970". ISBN 82-00-12769-9.

Eksterne lenker


http://forsvaret.no/om-forsvaret/organisasjon/felles/etjenesten/Sider/Etterretningstjenesten.aspx Etterretningstjenesten
Kategori:Norges forsvar
Kategori:Norsk etterretning
Kategori:Etableringer i 1965
Kategori:Signaletterretning
Kategori:Etterretningsorganisasjoner
en:Norwegian Intelligence Service
fr:Forsvarets Etterretningstjeneste
nn:Etterretningstenesta
sv:Etterretningstjenesten

Firehjulstrekk


Fil:Toyota Land Cruiser at a 80Percent slope at the IAA 2005.jpg 100 i en 80% stigning|200px]]
Firehjulstrekk (4×4, 4WD eller AWD) er en betegnelse som brukes om kjøretøy med fire hjul og et kraftoverføring som tillater at alle fire hjulene får kraft fra motoren samtidig. Mange forbinder firehjulstrekk med terrengkjøretøyer, men drift på alle fire hjul gir bedre fremkommelighet også på normale veier med glatt is, løs eller fast snø og dårlige grusveier. Avhengig av system kan imidlertid firehjulstrekk gi en betydelig reduksjon i veigrep. Dette fordi enkelte systemer ikke har de nødvendige differensialene og derfor låser hjulene sammen til samme omdreiningshastighet og dermed dårligere veigrep under normal kjøring i sving. Firehjulsdrift kan også gi uønskede effekter under kraftig bremsing når hjulene låses.
I 2006 var 30,6% av de nyregistrerte personbilene i Norge utstyrt med firehjulstrekk. Det er den høyeste andelen som noengang er registrert. I 2007 var den 22,5%.

Historie og utvikling


Fil:Lohner Porsche.jpg kom i 1900 med denne ''Lohner-Porsche'']]
Fil:Spyker 60 H.P. 1903.jpg.]]
Firehjulsdriften kan spore sin historie helt tilbake til 1827. Dette året konstruerte John Hill og Timothy Burstall i England en dampvogn med bakhjulsdrift, som også hadde en framaksel med drift via en kardangaksel som kunne sjaltes inn. På grunn av tidens tekniske begrensninger ble det med eksprimenteringen, og noe praktisk firehjulsdrevet kjøretøy ble det aldri noe av.
I 1900 kom Ferdinand Porsche med sin ''Lohner-Porsche'', en elektrisk bil med drift på alle hjulene. Denne hadde en elektromotor som drev hvert hjul.
I 1903 ble det i Nederland konstruert et kjøretøy av brødrene Jacobus og Hendrik-Jan Spijker. Dette ble solgt under bilmerket Spyker, og modellen het Spyker 60 H.P. Denne ble den første bilen med firehjulstrekk og forbrenningsmotor. Hensikten var å bruke den til løp.
I 1907 bygde Daimler-Motoren-Gesellschaft (DMG) en bil med firehjulstrekk for den tyske statssekretæren i Namibia. Denne var beregnet på persontransport og fikk navnet Dernburg-Wagen.
I 1915 bygde Renault og Latil de første trekkvognene med trekk på alle hjulene.
I 1935 kom Büssing AG med den første tyskproduserte lastebilen med trekk på alle hjulene. Samme året kom Tempo med sin Tempo G1200, det første kjøretøyet med én forbrenningsmotor per aksel.
I 1940 utviklet American Bantam Car Company den opprinnelig jeepen for amerikanske militærstyrker. Den ble satt i produksjon i 1941 og nådde stor utbredelse under andre verdenskrig og etter.
I 1945 kom Unimog, et nyttekjøretøy med svært gode terrengegenskaper.
I 1966 begynte serieproduksjon av den første gatebilen med firehjulstrekk, nemlig Jensen FF.
I 1972 kom Subaru med sin Subaru Leone stasjonsvogn, det første firehjulsdrevne kjøretøy med valgbar firehjulstrekk som ble serieprodusert i stor skala.
I 1980 presenterte Audi sin Audi Quattro, det første serieproduserte gatekjøretøy med permanent firehjulstrekk.

Innføring av firehjulstrekk i ulike kjøretøysklasser


Innføring av firehjulstrekk i terrengkjøretøyer


Fil:JPII 29 09 2004 1.JPG bruker firehjulstrekk. Her er Johannes Paul II på Petersplassen i Vatikanet med en Fiat Campagnola.]]

Innføring av ''permanent'' firehjulstrekk i personbiler


Fil:Panda4x42004.JPG i rallysammenheng]]
Fil:Porsche 959 34 rear.jpg]]

Firehjulstrekk i landbruket


I 1857 kom oppfinneren John S. Hall patent i USA på en damptraktor med drift på alle hjulene. Denne konstruksjonen fikk ingen praktisk bruk, da den var umulig å kjøre i svinger.
Den første traktoren med firehjulstrekk kom i 1907 fra Deutz. Dette kjøretøyet ble aldri noen stor suksess, da teknologien var for dyr. Deutz kom først ordentlig i gang i traktormarkedet i 1926, men da uten firehjulstrekk.
I 1923 kom Lanz Bulldog med firehjulstrekk og midjestyring, produsert av Heinrich Lanz. Den hadde permanent framhjulstrekk og innsjaltbar bakhjulsdrift.
I 1948 ble den første MAN Ackerdiesel med firehjulstrekk utviklet, og den kom i produksjon i 1949. Andre firmaer, som Fendt, hadde også kommet med firehjulsdrevne traktorer i mellomkrigstiden. Alle disse ble sjeldne på grunn av høy pris, mest på grunn av komplisert produksjon. Mange av modellene ble også raskt tatt av markedet igjen.
Markedsituasjonen endret seg i 1951, da produsenten Same (traktormerke) kom med en 25 hestekraft sterk modell kalt Same DA 25. Dette ble den første firehjulsdrevne traktoren i serieproduksjon. Den satte standarden, og andre produsenter fulgte etter. Firehjulsdrift på traktorer ble etter dette vanligere og vanligere.
For tiden er markedsandelen for firehulsdrevne traktorer i klassen over 74 kW nærmere 100%. Også på mindre traktorer er markedsandelen på firehjulstrekkere kontra tohjulsdrevne rundt 70%.

Firehjulstrekk i motorsport


Fil:Mercedes W196 Wien.jpg
Fil:AndrettiMario19690801Lotus63-Allrad-3.jpg i Lotus 63 4WD]]
Fil:Ford_RS200.jpg fra ''Gruppe B'']]
For flere former av motorsport er firehjulstrekk et absolutt krav. Audi revolusjonerte på 1980-tallet rallysporten med sin Quattro, da firehjulstrekket var en stor fordel. Alle former for terrengkjøring har også fordel av firehjulstrekk, slik som i Dakar-Rally.
1903 – Den første løpsbilen med permanent firehjulstrekk var Spyker 60 H.P.
1931 – Ettore Bugatti bygde en løpsvogn med firehjulstrekk kalt Bugatti Type 53
1932 – Miller 4×4 deltok i løpet Indianapolis 500. Den ble konstruert og ført av Harry Miller, og var utstyrt med en 5 liter V8 motor.
1947 – Porsche utviklet med CIS 360 Formel 1-bil med firehjulstrekk.
1954 – Mercedes-Benz utviklet en «sølvpil» med firehjulstrekk for Juan Manuel Fangio. Dette var en versjon av Mercedes-Benz W196.
1961 – Ferguson Reseach kommer også med en Formel 1-bil med firehjulstrekk, kalt P99 4WD.
1961 – Howard Parkin kommer med sin ''Cannonball'', det første rallykjøretøy med firehjulstrekk.
1964 – Enda en Formel 1-bil gjør en kort gjesteopptreden: BRM sin ''P67''.
1964 – Den firehjulsdrevne ''STP-Oil Novi V8'' deltar i Indianapolis med Bobby Unser.
1968 – Colin Chapman deltar med den firehjulsdrevne Lotus 56, som attpåtil var drevet av en gassturbin, i Indianapolis.
1969 – I rally deltar Triumph 1300 4WD og Capri 1300GT 4WD.
1969 – Fra 1969 og utover tester fire Formel 1-lag firehjulstrekk.
1971 – DAF (bilmerke) bygget DAF 55 Coupé 4WD for Jan de Rooy til bruk i rally.
1980 – Audi Quattro gjør sin debut i rallysporten.
1981 – Fra 1981 vinner Audi Quattro en rekke seire i rally.
1983 – Xtrac Ford Escort får en rekke seire med norske Martin Schanche
1984 – Fra nå og utover dominerer Audi Gruppe B rally fram til serien blir lagt ned.
1985 – Porsche 959, en supersportsbil med elektronisk styrt, variabelt firehjulstrekk, blir lansert. Den deltok også i Paris-Dakar.

Firehjulstrekk i dagens personbiler


Det er Audi som i stor grad må tilskrives æren for den popularitet firehjulstrekk har i markedet i dag. Audi innførte permanent firehjulstrekk i 1980 under navnet Audi Quattro. Ved introduksjonen hadde Quattro-modellen en konvensjonell senterdifferensial med 50/50 fordeling av kraften mellom for- og bakaksel. Under utviklingen av Quattro-systemet skaffet Audi seg tre Jensen FF, for å studere teknologien.
Audis «urquattro» gjorde rent bord i rally-VM flere år på rad, en prestasjon som vakte oppsikt verden over. Quattro ble en del av det vanlige modelltilbudet fra Audi og andre merker fulgte naturlig nok etter.

Teknisk


Betegnelser og teknologier


En rekke produsenter benytter betegnelsen 4×4 på sine firehjulstrekkere. Dette er et begrep hentet fra amerikansk militærterminologi, hvor det første tallet viser antall hjul på bakken, og det andre viser til antall hjul med drift. Tilsvarende kan betegnelsen 4×2 benyttes om firehjulskjøretøy med drift på to hjul.
Firehjulstrekk betegnet opprinnelig et lastebil-liknende kjøretøy som krevde at føreren manuelt vekslet mellom drift på to hjul (på gater og hovedveier) eller drift på fire hjul (ved kjøring på underlag med dårlig veigrep, f.eks. is, grus eller gjørme.)
Uttrykket «AWD» (''All Wheel Drive'') ble oppfunnet for å kunne skille mellom kjøretøy med klassisk firehjulstrekk og kjøretøy som var i stand til å drive alle fire hjul samtidig, også på hardt underlag, uten å forårsake dårlige kjøreegenskaper eller overdreven slitasje på dekk eller drivverk. AWD-uttrykket blir i dag også brukt til å markedsføre kjøretøy som ikke har kontinuerlig drift på alle fire hjul, men som i stedet automatisk skifter mellom drift på to og fire hjul etter behov. Uttrykket er dermed relativt vagt i moderne sammenhenger, når AWD blir brukt til å beskrive kjøretøy med forskjellige systemer. Betegnelsen ''Full Time 4WD'' er tatt i bruk av enkelte for å betegne et system med kontinuerlig drift på alle fire hjul.
Kjøpere må være oppmerksomme. Det er vanlig at like overføringssystem blir markedsført ulikt i de øvre og det nedre segmentet. Det er også vanlig at svært ulike overføringssystem med ulike egenskaper blir markedsført under det samme navnet pga. en produsents ønske om å ha en ensartet betegnelse for alle sine modeller med firehjulstrekk. Teknologien varierer, men betegnelsen står fast. Som et eksempel: Både Quattro og 4motion kan referere til både et automatisk innkoblende system med en haldexkobling og et kontinuerlig system med en torsenkobling.

Virkemåte


Når man skal drive to hjul samtidig, må noe gjøres for å tillate de to hjulene å rotere med ulik hastighet når kjøretøyet beveger seg i kurver. Ved fremdrift på alle fire hjulene er problemet mer komplekst. Et design som ikke tar hensyn til dette, vil føre til at kjøretøyet manøvrer svært dårlig i svinger, og kjemper mot føreren i det dekkene slipper og skrenser pga. de ulike hastighetene.
Man kan unngå den mekaniske kompleksiteten ved å bruke en elektrisk motor for hvert hjul, med hastighetene styrt av datateknikk. Dette er normalt sett ikke gjort.
En differensial tillater at en tilførselsaksling fra girkassa driver to drivakslinger med forskjellig hastighet. Differensialen fordeler dreiemoment (rotasjonskraft) likt til de to drivakslingene, samtidig som vinkelhastighet (dreiehastighet) fordeles slik at summen av vinkelhastigheten for de to drivakslingene er lik rotasjonen fra tilførselsakslingen. Hvert drevne hjulpar krever en differensial for å distribuere kraften mellom venstre og høyre side. Hvis alle fire hjul skal drives, kan en tredje differensial bli brukt til å fordele kraft mellom frem- og bakaksling.
Et slikt design manøvrerer veldig godt. Det fordeler kraft jevnt og minsker sannsynligheten for skrensing. Men med en gang noe slipper, vil innhenting være veldig vanskelig. La oss anta at venstre fremhjul (av et design som driver alle fire hjulene) begynner å spinne (slipper). På grunn av måten en differensial fungerer vil det spinnende hjulet spinne dobbelt så fort som ønskelig, mens hjulet på den andre siden vil stoppe helt opp (gjennomsnittshastigheten blir uforandret, men ingen av hjulene får noe dreiemoment). Siden dette eksempelet omhandler et kjøretøy med firehjulsdrift, vil et tilsvarende problem oppstå mellom for og bakakslingen via senterdifferensialen. Gjennomsnitthastigheten vil ikke forandre seg, men dreiemomentet vil bli utlignet, og blir da lik null. Hastigheten bak går til 0, mens rotasjonshastigheten på venstre fremhjul blir faktisk fire ganger så stor som den skulle vært.
Dette problemet kan oppstå både med tohjulstrekk og firehjulstrekk om et drevet hjul blir løftet opp eller mister veigrepet. Dette enkle designet virker akseptabelt på tohjulsdrevne kjøretøy, men for firehjulsdrevne kjøretøy, som vil ha dobbel så stor sjanse for å miste grep på et hjul, er vanligvis ikke dette regnet som akseptabelt.
Et overraskende fenomen oppstår på glatt føre ved bremsing med firehjulstrekk med tre differensialer uten at motoren frakobles. Når forhjulene blokkeres på grunn kraftigere bremseeffekt foran, vil funksjonen i midtdifferensialen gi økt rotasjon på bakhjulene. Forhjulene sklir og motorens rotasjon gir ekstra fremdrift av bakhjulene. Ved å trykke inn clutchen slipper man dette.

Ulike teknologier


Det finnes en rekke ulike teknologier for firehjulstrekk og senterdifferensialen (midtakseldifferensialen) er et nøkkelelement for å bedre veigrepet og minimalisere hjulspinn og skrensing. Videre vil valg av differensialløsninger på bak- og foraksel ha stor betydning for bilens evne til å ta seg frem og for kjøreegenskapene, ikke minst ved kurvekjøring.
Tilgjengelige differensial-teknologier for firehjulstrekk:
# Åpen (konvensjonell) differensial (evt. m/bremse/sperre)
# Torsendifferensial
# Viskosedifferensial (evt. m/låsing)
# Aktiv differensial
# 4-Matic
# Haldex

1. Åpen (konvensjonell) differensial (evnt m/bremse/sperre)


Fil:Allrad_perma_no.jpg
Fordel: Tillater fartsforskjeller mellom hjulpar og/eller akselpar. Nødvendig forutsetning for stabil kurvekjøring og for å minimalisere mekaniske påkjenninger og dekkslitasje.
Ulempe: Kraften overføres dit friksjonen er minst. Gir hjulspinn og skrens samt slag i rattet når veigrepet på forhjulene endres.
Flere biler med denne løsningen har manuell tilkoblet sperre på midtdifferensialen med eget håndtak for dette ved girstanga. Ved bruk av differensialsperra må ett hjul foran og ett hjul bak spinne samtidig om spinning skal forekomme.

2. Torsendifferensial


Fordel: Tillater fartsforskjeller mellom hjulpar og/eller akselpar og fordeler kraften mekanisk, kontinuerlig og trinnløst mellom hjul/akselpar avhengig av veigrep innenfor et gitt intervall (f.eks. 30/70&ndash;70/30). Mekaniske løsninger tradisjonelt mindre sårbare og mer driftssikre enn elektroniske.
Ulempe: Patentbelagt, kostbart
Fra 1986 tok Audi i bruk Torsen-differensialen. Torsen er et akronym laget av «Torque Sensing» og er en ren mekanisk teknologi oppfunnet av det amerikanske selskapet Gleason Corporation.
Torsen ble først brukt i for- og bakaksel i militærkjøretøy fra Hummer (bil) fra 1983, mens Audi tok i bruk teknologien i biler beregnet for det åpne markedet. Torsen differensialer er kostbare og bare brukt i et fåtall modeller i tillegg til Audis. Blant disse er Lancia integrale ( 1986-1994 bakaksel), BMW Z3 (1998 bakaksel), Honda S2000 (1999 bakaksel), Lexus IS 300 (bakaksel), RX 300 (bakaksel) og GX 470 (senteraksel), Mazda RX-7 (1991 bakaksel) og MX-5 (1995 bakaksel), Range Rover (2002 senteraksel), Toyota Celica (1989), Supra, Land Cruiser og RAV4 (alle bakaksel) samt Volkswagen Passat (1997–2006) senteraksel.

3.1 Viskosedifferensial


Fil:Allrad autom no.jpg
Fordel: Rimelig og kompakt
Ulempe: Ikke et ekte 4WD system. For å få kraftoverføring til «slaveaksel» må minst ett hjul på «hovedakselen» spinne. Viskosekoblingen vil gi noe forsinket kraftoverføring til slaveakselen og minst ett hjul må fortsette å spinne. Derved reduseres veigrepet. Under kjøring i krappe kurver, f.eks. rundkjøringer, vil viskosekoblingen begynne å låse, og en mister veigrep.
Volkswagen Syncro, Volvo cars 850 AWD. En variant kalles Honda CR-V

3.2 Senterdifferensial med viskosesperre


Fordel: Godt forhold mellom effekt og pris. Lettere og rimelige enn Torsen. Liten dekkslitasje, uproblematisk kjøring, god stabilitet og framkommelighet.
Ulempe: Ingen spesielle
Eksempler på modeller med senterdifferensial med viskosesperre på senterakselen: Ford Escort RS Cosworth, Lancia Delta Integrale, BMW 325ix (E30), Mitsubishi Lancer GSR og 3000GT VR4, Subaru Impreza, Forester og Legacy, og Toyota Celica GT4. Lancia og Toyota var utstyrt med Torsen bakakseldifferensial, noen av de øvrige med viskosedifferensial bak. Forester har viskossperre også på bakakseldifferensialen. Mitsubishi Space Wagon 4WD har åpen midtdifferensial, men viskosesperre på bakakselen.

4. Aktiv differensial


Fordel: Kontinuerlig tilpasning av veigrep ved hjelp av datastyring.
Ulempe: Høy vekt. Kostbart
(Kun Porsche 959, Kia Sportage 2011+)

5. 4-matic


Fordel: Sikker permanent firehjulstrekk
Ulempe: Kostbart.

6. Haldex


Fordel: Rimelig og relativt kompakt
Ulempe: «Relativt kompakt» betyr at bagasjeplassen i en Golf V reduseres med 75 liter.
Haldex benytter haldexkobling.
(Audi A3 Quattro, S3 og TT Quattro. Volkswagen Passat VI 4Motion (fra 2006) og Volkswagen Passat VII 4Motion (fra 2010), Volkswagen Sharan 4Motion, Caravelle 4Motion, Transporter 4Motion, Multivan 4Motion, Golf IV 4Motion, Golf V 4Motion, Golf VI 4Motion, Seat Leon, Škoda Octavia 4x4, Škoda Octavia Scout, Volvo V50, XC60, XC70, XC90, Ford Freestyle, Five Hundred, Mercury Montego og Ford Kuga)

Se også


Terrengkjøretøy
Beltedrift

Eksterne lenker


http://www.kfztech.de/kfztechnik/triebwerk/allrad/allrad.htm Oversikt over firehjulstrekksystemer (tysk)
http://www.autozine.org/technical_school/traction/tech_traction_4wd.htm AutoZine Technical School (engelsk)
Kategori:Kjøretøyer
ar:سيارة رباعية الدفع
ca:Tracció a les quatre rodes
cs:Pohon všech kol
da:Firehjulstrækker
de:Allradantrieb
en:Four-wheel drive
es:Tracción en las cuatro ruedas
fa:خودرو چهار چرخ محرک
fr:Transmission intégrale
ko:4륜구동
id:Penggerak 4 roda
it:Trazione integrale
nl:Vierwielaandrijving
ja:四輪駆動
nn:Allhjulsdrift
pl:AWD
pt:Tração nas quatro rodas
ru:Полный привод
simple:Four-wheel drive
sk:Pohon všetkých kolies
fi:Neliveto
sv:Allhjulsdrift
tr:4WD
uk:Повний привід
vi:Xe 2 cầu
zh:四轮驱动

Oleum

Oleum er overmettet svovelsyre med mer enn 100% svoveloksygen<sub>3</sub> (svoveltrioksid). Oleum kalles ofte for rykende svovelsyre.
Kategori:Kjemiske forbindelser
be:Олеум
bg:Олеум
cs:Oleum
en:Oleum
fr:Oléum
hu:Óleum
it:Oleum
lt:Oleumas
nl:Oleum
ja:発煙硫酸
pl:Oleum
ru:Олеум
simple:Oleum
fi:Oleum
uk:Олеум
zh:发烟硫酸

Navar

Navar er navnet på lange spiralbor, trebor, men kan også hete tømmermannsbor eller spikerbor. Navarsmiing har lange tradisjoner i Hordaland. Særlig i Meland kommune er det lange tradisjoner knyttet til slik smiing. Siden tidlig på 1800-tallet har det vært stor produksjon av navrer i Meland, og tradisjonen blir til en viss grad tatt vare på. Smiingen er krevende og symboliserer egenskaper som skaperevne og flid.
Kommunevåpenet til Meland kommune er på rød grunn en sølv navar- spiss som vender nedover.
Fil:Navar, 1 toms størrelse, håndsmidd.jpg

Eksterne lenker


http://histos.no/industriminnekart/vis.php3?kat=&id=54 Navarsmie på Fossesjøen i Meland

Litteratur


Brekke, Nils Georg: ''Kulturhistorisk vegbok Hordaland'', Bergen 1993.
Eikehaug, Tine (red): ''Navarsmeden: soga om ein gammal handverkskunst'', Bergen 1997.
Kategori:Hordalands historie
Kategori:Trearbeidsverktøy
cs:Nebozez
da:Naver (værktøj)
de:Erdbohrer (Werkzeug)
en:Auger
es:Barreno
fr:Tarière
is:Snigilbor
it:Trivella
nl:Avegaar
ja:アースオーガー
nn:Navar
pl:Świder (wiertnictwo)
pt:Trado
ru:Бур
fi:Napakaira
sv:Navare
uk:Бур (інструмент)

Florø


Florø er administrasjonssenteret i Flora kommune, som er Norges vestligste by. Florø fikk bystatus i 1860 og var da senter for sildefisket både på 1800-tallet og i 1950-årene. Etter at kommunene Florø, Eikefjord, Bru og Kinn ble slått sammen 1. januar 1964, ble kommunen en bykommune og Florø administrasjonssenteret i kommunen. Tettstedet Florø har }} innbyggere per 1. januar .
Byen fremstår i dag som en kombinasjon av sjarmerende småbyidyll og et næringsliv i utvikling. Kommunen er flere ganger kåret til den triveligste bykommunen i landet, og fikk blant annet utdelt «Miljøbyprisen» i 1998. Den har en strukturell oppbygging som en storby, siden den fra starten av var planlagt som en by i stedet for å bli utviklet som en etter hvert, som har vært vanlig i utkantene i Norge. Den har en hovedgate som går parallelt med kystlinjen, «Strandgata», som er handlegaten i byen. Etter en oppussing de siste årene er denne brosteinslagt i hele lengden i kombinasjon med asfalt i veiene, samt et sentralt plassert utbygd torg.
Florø har et aktivt og variert kulturliv med kulturskole og musikk-, kor- og revymiljø. Idrettshall, svømmehallen «Havhesten», fotballbaner, løkker og flere idretts- og fritidsorganisasjoner finnes også. Kystmuseet gir innblikk i områdets historie.
Næringslivet i kommunen er eksportrettet, og hovednæringene er fiskeindustri, skipsbygging og servicenæring med blant annet forsyningsbase for oljeindustrien. Innbyggerne i kommunen skaper verdier som ligger flere ganger over landsgjennomsnittet.
Florø er et av anløpstedene til Hurtigruten.

Historie


I 1858 ble det i statsråd satt ned en kommisjon som skulle vurdere stiftingen av en by i ytre Sunnfjord. Bakgrunnen for dette var den store aktiviteten som sildefisket i området skapte. Før Florø ble en by var det Bergen og kjøpmennene der som hadde kontrollert og fått inntektene av fisket. Derfor kjempet stortingsmennene fra Bergen en hard kamp mot byplanene.
Det var flere forutsetninger for hvor denne nye byen eventuelt skulle ligge. Den skulle ligge nær skipsleia og så nær fiskestedene som mulig. Etter å ha vurdert en rekke steder ble det vedtatt i Stortinget at Florø skulle bli byen, og dette skjedde 16. mai 1860. Florø fikk status som ladested, en by med begrensede rettigheter. Det ble diskutert hva den nye byen skulle hete, og i utgangspunktet skulle den hete Florøhavn, men etter benkeforslag fra misfornøyde stortingsmenn fra Bergen, så ble det endelige navnet Florø.
Ladestedet Florø var en liten by, og hadde knapt nok mennesker til et bystyre, og derfor ble Florø styrt av Kinn i Sogn og Fjordane kommune fram til 1865, da Florø fikk sin første ordfører, Ude Jacob Høst.
Rett etter at byen var stiftet, sviktet sildefisket, og byen og distriktene rundt kom i knipe. I 1875 ble det derfor satt i gang en landsinnsamling for å hjelpe de fattige i Florø og Kinn. På 1880-tallet tok økonomien seg opp igjen som et resultat av torskefisket.
I 1964 ble kommunene Florø, Eikefjord, Bru og Kinn slått sammen til Flora kommune, og denne kommunen fikk status bykommune. Florø ble det administrative senteret i Flora kommune.

Kjente florøværinger


Johan Ernst Welhaven Sars (1835–1917)
G.O. Sars (1837–1927)
Bengt Solheim-Olsen (1968–), ordfører, fotballspiller og politiker
Håvard Lothe (1982–), musiker

Kultur


Florø har et aktivt kulturliv. Florø Turn & IF arrangerer hver vår et tradisjonsrikt Florø Friidrettsfestival der de beste norske utøvere ofte åpner sin utendørsseson. I 2004 arrangerte Florø NM i friidrett og pusset i den forbindelse opp stadion. Florø har også sin egen kulturskole og et skolekorps.
Sommerene 2004 til og med 2008 pluss 2010 ble flere tidligere Liverpool FC som var aktive på 1970-, 1980- og 1990-tallet invitert til Florø og festivalen Fotballflora som varte en god helg hver av de nevnte sommerene. Og sammen med Beatles-tributebandet Det Betales var de faste gjester der oppe under Fotballflora.
I 2009 var Kurt Arve «Washburn» fra Florø med på Norske Talenter, men kom ikke videre. Etter den tid har han fått gode kritikker og han deltok i Florarevyen 2009.
22. januar 2011 var Florø Idrettssenter stedet for Melodi Grand Prix 2011, 2. delfinale. Vinneren der Babel Fish (band) som gikk rett til den norske MGP-finalen sammen med Hanne Sørvaag som ble nr 2.
Florø arrangerte også en delfinale i Melodi Grand Prix i 2012. Her deltok Håvard Lothe, kjent musiker fra Florø, med sangen The Greatest Day. Lothe havnet på en 5.plass i delfinalen. Vinner av delfinalen i Florø, Tooji, vant den norske MGP-finalen.

Dialekt

Bydeler


Havreneset
Rognhaldsmarka
Torvmyrane
Krokane
Solheim
Brandsøy
Botnaholten
Tua

Eksterne lenker


http://www.nrk.no/sfj/leksikon/1140959.html NRK.no – Fylkesleksikon
http://www.flora.kommune.no Flora kommune
http://www.floranett.no/index.php Floranett

Referanser


Kategori:Florø
Kategori:Flora
Kategori:Hurtigrutens anløpssteder
Kategori:Tettsteder i Sogn og Fjordane
bg:Флурьо
da:Florø
de:Florø
en:Florø
fr:Florø
it:Florø
nl:Florø
nn:Florø
sv:Florø
zh:弗盧勒

Transportregimentet

Transportregimentet (TR),med standkvarter på Høytorp fort på Mysen var en tidligere rulleførende avdeling for transportenheter på Østlandet.

Oppbygging av Forsvarets Transporttjeneste 1945-1950


Det var erfaringene fra 2. verdenskrig som fikk forsvarsledelsen til å innse at det var behov for et velordnet og velfungerende forsyninsystem, utført av vel organiserte forsyningstropper. (Stortingsproposisjon nr 2 1946-47). Denne erkjennelsen førte i sin tur til at det ved Stortingsproposisjon nr 32 1945-46 vedtatt av Stortinget 13. september 1946, ble vedtatt å danne et forsyningskorps. Til dette formålet ble det utpekt en våpeninspektør med stab og lagt rammer for utviklingen av forsyningskorpset i samtlige distriktskommandoer gjennom opprettelsen av forsyningsgrupper i DK Sør, DK Vest, DK Trøndelag og DK Nord. Hver gruppe skulle bestå av :
Stab
Biltrenkompani
Intendanturkompani
Sanitetskompani
Det skulle samtidig opprettes en forsyningskole på Sør-Gardermoen, hvis første oppgave ble å utdanne forsyningsoldater til den 1. kontingenten i Tysklandsbrigaden. Det hele ble ledet av Generalinspektøren for Hærens Forsyningstropper og Transportgruppen fra bygning 27 på Akershus festning.
Transportgruppens øvingsavdeling med bilskole var den offisielle betegnelsen på avdelingen.
Bilskolen ble etablert i februar 1946 i Tuneleiren i Sarpsborg og flyttet i september 1946 til Helgelandsmoen utenfor Hønefoss, hvor den ble værende inntil den ble overført til Vatneleiren ved Sandnes i 1959.
Den militærtekniske utviklingen under 2. verdenskrig, med nesten total mekanisering og motorisering var et problem under gjennoppbyggingen av den norske hæren etter 1945. Andelen av befolkningen som kunne kjøre eller vedlikeholde køretøy var lav og dette måtte læres fra grunnen.

Videre utvikling, amerikansk våpenhjelp 1950-1953


Hovedopgaven til Transportgruppen i disse årene var å utdanne personell for tjeneste i Tysklandsbrigaden. Befalingsmenn ved staben på Akershus, øvingsavdelingen på Sør-Gadermoen og bilskolen på Helgelandsmoen tjenestegjorde derfor ved Transport- og forsyningskompaniet i Tyskland i kortere eller lengre perioder.
Fil:Convoy Red Ball Express.jpg
Øvingsmessig kan det neppe være tvil om at tjenesten i Tysklandsbrigaden betydde svært mye for Hærens kvalitative gjenreising etter 1945. Spesielt nyttig var lærdommene i feltforsyningstjeneste, som var et forsømt felt i Norge før 2. verdenskrig og som ikke hadde blitt øvet eller bygd opp under krigen 1940-45.
Etter Norges tilslutning til NATO i 1949 kom den amerikanske våpenhjelpen. Avtalen om levering av materiell ble undertegnet 27. januar 1950, men allerede før dette hadde Norge mottatt betydelig våpenhjelp fra USA og Canada. Tansportgruppen fikk derfor i 1951 skiftet ut alle sine eks-tyske våpen og fikk amerikanske kjøretøy, i hovedsak GMC 2 1/2 tonn 6 x 6 dekket Hærens transportbehov. Det er beregnet at militærhjelpen hadde en verdi på 72 milliarder kroner.

Ny Fredsorganiasjon 1953-1956


Den mest omfattende av de Stortingsproposisjoner som ble fremmet om Forsvaret i 1952, og som ettetid har hatt størst betydning for Hærens organisasjon og virksomhet var Stortingsproposisjon nr 2 1953: "Forsvarets Organisasjon". Denne medførte at Hærens Forsyningstropper ble delt i sine opprinnelige fagområder:
Transport
Intendantur
Sanitet
Verkstedstropper
Disse fikk så egen fagmyndighet og organisasjon.
Befalskolen for Hærens forsyningstropper endret også navn til Befalskolen for Hærens Tansportkorps og Hærens Intendantur. Hærens Intendantur hadde forøvrig fått sin egen øvingsavdeling på Jessheim og fikk også sin en generalinspektør, men delte befalskole med transportvåpnet. Generalinspektøren for Hærens forsyningstropper ble til Generalinspektøren for Hærens transportkorps. Likedan fikk fagområdene sanitet og vedlikehold/verksted sine egne befalskoler og generalinspektører.
Transportgruppen fortsatte imidlertid sin virksomhet. Vokste ut av sine lokaler på Akershus festning og flyttet en kort periode til Lillestrøm og i 1956 ble Høytorp fort valgt til standkvarter. I løpet av 1957 ble forsyningstroppene igjen omorganisert, denne gang:
Transportregimentet, oppsettende avdeling for Østlandet
Intendanurregimetet, oppsettende avdeling for Østlandet
Forsyningsregiment nr 3, oppsettende avdeling for Distriktskommando Sørlandet
Forsyningsregiment nr 4, oppsettende avdeling for Distriktskommando Vestlandet
Forsyningsregiment nr 5, oppsettende avdeling for Distriktskommando Trøndelag
Forsyningsregiment nr 6, oppsettende avdeling for Distriktskommando Nord-Norge

Perioden 1957 til 1994


Transportregimentet (TR) hadde således ansvaret for oppsetting av avdelinger på Østlandet og fordele disse avdelingene til forskjellige avdelinger over hele landet, i særdeleshet til Nord-Norge. Følgende typer avdelinger ble oppsatt:
Transportkompanier
Kløvkompanier
Militærpolitiavdelinger
Transportkontroll avdelinger
Tungtransporttropper
Beltevogntropper
Transportregimentet hadde også ansvar for de forskjellige mobiliseringsdepoter som var opprettet i østlandsområdet, avvikling av repetisjonsøvelser og mobiliseringsdisponering av befal og mannskaper.
Etter mange og lange diskusjoner ble det klart at det i brigadene skulle innføres Trenkompani, en sammenslåing av Transportkompaniet og Intendanturkompaniet. Man var således tilnærmet tilbake til utgangspunktet. Intendanturregimentet på Gardermoen fikk ansvaret for å bygge opp de enkelte Trenkompanier og Transportregimentet begynte sin overlevering av materiell for Transportkompani 7 TR, som inngikk i Brig S i desember 1989. Overleveringen av samtlige transportkompanier som inngikk i brigadesammenheng var fullført pr 1.1.1992 og Intendanturregimentet hadde overtatt oppsettingsansvaret.
Den 18. juni 1993 vedtok Stortinget: "Intendanturregimentet på Gardermoen, Transportregimentet på Mysen og Hærens Transportkorps skole og øvigavdeling i Vatneleiren ved Sandnes, slås sammen til Trenregimentet, med standkvarter på Gardermoen. Denne omorganiseringen gjøres gjeldende fra 1. august 1994 og skal være ferdig innen utløpet av 1996". Siste soldat av TR forlot Høytorp fort august 1994. Transportregimentet hadde blitt historie

Kilde


Transportregimentet 1946-1994, utgitt av Transportregimentet 1994, skrevet av major Sigurd Dukstad og kaptein Ragnvald Lende
Kategori:Norske nedlagte militæravdelinger
Kategori:Opphør i 1994
Kategori:Norske militære avdelinger

Otto Ruge


Otto Ruge (født 9. januar 1882 i Kristiania, død 15. august 1961) var en norsk offiser, mest kjent som for å ha hatt posten som forsvarssjef under Angrepet på Norge i 1940. Han var bror til pedagog Herman Ruge.

Biografi


Tidlig karriere


Otto Ruge ble født i Kristiania 9. januar 1882. Allerede 20 år gammel ble han offiser, og i 1905 tok han den militære høyskolen. I 1915 tok han generalstabseksamen. Fra 1906 tjenestegjorde Ruge i alle grader i generalstaben, og han ble formet under inntrykkene av tre store nasjonale kriser: Unionsoppløsningen med Sverige i 1905, første verdenskrig og den tiltagende internasjonale spenning utover i 30-årene. Oberst Otto Ruge ble sjef for Generalstaben i 1933, i 1938 trakk han seg fra stillingen og ble tilsatt som generalinspektør for infanteriet.

Angrepet på Norge i 1940


Etter at general Kristian Laake gikk av etter uenighet om hva som skulle gjøres den 9. april, ble oberst Ruge forfremmet til generalmajor og utnevnt til kommanderende general 10. april 1940 og forsvarssjef 18. mai 1940.
Ruge ble en av de sentrale norske militærpersonlighet under felttoget i 1940. Han tok tak i situasjonen og sendte ut yngre offiserer med vide fullmakter og direktiver om taktikk og strategi til de forskjellige avdelingene. Om nødvendig skulle lite kampvillige offiserer fjernes. Ruge fikk også gjennomført endringer i den militære toppledelsen.
Fil:Otto Ruge.jpg
Ruge ga i sine direktiver ordre om å gi invasjonsstyrkene motstand der det var mulig. Improviserte motstandsgrupper skulle hindre tysk framrykking, og gi tid og rom for å ta i mot hjelp fra de allierte. Strategien mislyktes i og med at mange styrker kapitulerte, samtidig som hjelpen fra de allierte viste seg for svak. Etter at de norske styrkene kapitulerte den 10. juni 1940, ble Ruge sendt i krigsfangenskap i Tyskland. Den mest umiddelbare grunnen til dette var at Ruge nektet å gi sitt æresord om ikke å gripe til våpen mot Tyskland igjen. Men han hadde på forhånd avslått å bli med Johan Nygaardsvolds regjering til Storbritannia. Dette fordi han gjennom sitt fangenskap ønsket å representere de av hans underordnede som dro over til Storbritannia. I tillegg ønsket Ruge å tjene som et eksempel for den norske befolkningen i holdningskampen mot okkupasjonsmakten. Han la vekt på at krigstilstanden mellom Norge og Tyskland bestod.

Karriere etter krigen


Ruge gjeninntrådte som generalløytnant og forsvarssjef den 16. juli 1945, men tok avskjed allerede 1. januar 1946. Dette var en konsekvens av Ruges samarbeidsproblemer og uenighet med forsvarsminister Jens Christian Hauge. Ruge ønsket å reise et kvantitativt sterkt forsvar på kort sikt, mens Hauge ønsket å bygge opp et forsvar sterkt basert på våpentyper som var på høyde med samtidens teknologi. Ruge fikk æresbolig på Høytorp fort, kommandantboligen, som han bodde i frem til sin død i 1961.

Utmerkelser


Ruge ble for sin innsats som kommanderende general hederet med storkors med kjede av St. Olavs Orden. Han var også kommandør av Dannebrogordenen, kommandør av Svärdsorden, innehaver av Bronze Star og storoffiser av Æreslegionen.<ref name=snl></ref>

Til minne om Otto Ruge


Ruge har flere veier oppkalt etter seg. I Mysen går General Ruges vei i Høytorpåsen, umiddelbart nedenfor Ruges æresbolig. I Oslo går General Ruges vei (Oslo) mellom Ulsrud og Skullerud. Det er også en vei i Elverum, med samme navn. I Bærum kommune er en vei kalt Otto Ruges vei på Østerås/Eiksmarka, og i Sandnes ligger General Ruges vei ved Vatneleiren (tidligere HTKSØ) i Hana bydel.
En statue av general Ruge ble avduket av kong Olav på Terningmoen i 1981.

Se også


Andre verdenskrig
Angrepet på Norge i 1940
Haakon VII
Kapitulasjonsavtalen 1940
Norge under andre verdenskrig

Referanser

Litteratur


Felttoget: general Otto Ruges erindringer fra kampene april-juni 1940. Redigert og med innledning av Olav Riste. Oslo 1989.
Otto Ruge utga i 1946-1947 verket ''«Annen verdenskrig»'' i tre bind.
Oppslagsordene «Otto Ruge» i ''Norsk Krigsleksikon'' http://lotus.uib.no/norgeslexi/krigslex/r/r4.html#ruge-otto nettversjon
Hvem er hvem? 1955

Eksterne lenker


http://www.oslobilder.no/%22Ruge,%20Otto%22 Portretter av Otto Ruge, Oslo museum
Kategori:Norske generaler
Kategori:St. Olavs Orden
Kategori:Dannebrogordenen
Kategori:Sverdordenen
Kategori:Bronze Star
Kategori:Æreslegionen
Kategori:Norsk militært personell under andre verdenskrig
Kategori:Personer fra Oslo
Kategori:Fødsler i 1882
Kategori:Dødsfall i 1961
en:Otto Ruge
es:Otto Ruge
fr:Otto Ruge
it:Otto Ruge
ru:Руге, Отто
sl:Otto Ruge
sv:Otto Ruge