Vevelstad

:''Denne siden omhandler Vevelstad i Nordland fylke. For Vevelstad i Akershus fylke, se Vevelstad (Ski)''.
Vevelstad er en Norges kommuner på Helgeland i Nordland. Den grenser i nord mot Alstahaug, i øst mot Vefsn, i sør mot Brønnøy, og i vest over havet mot Vega kommune. Næringsveiene er hovedsakelig jordbruk, fiske, fiskeforedling og treforedling. Kystriksveien passerer gjennom kommunen. I Vevelstad står også Vevelstad kirke som er en vakker trekirke fra 1871.

Geografi


Kommunen består hovedsakelig av fastland, hvor Vistenfjorden går langt innover i kommunen. Fjorden regnes for øvrig som «Norges reneste fjord». Den største øya i kommunen er Hamnøya. Av innsjø i kommunen nevnes Søre Vistvatnet, og ved siden av Esøya ligger holmen Vomma.

Historie


Helleristninger i Vistnesdalen viser at kommunen har vært bebodd siden steinalderen.

Kultur


Kommunen var deltaker i Skulpturlandskap Nordland med skulpturen «Opus for himmel og jord» av Oddvar I. N. Vevelstad Bygdetun er en del av Helgeland Museum.

Tusenårssted


Vevelstad kommunes Tusenårssted er bygdetunet med omliggende område. Statstilskuddet ble brukt til opprusting og markering i dette området.
Tusenårsstedet er markert med en bronseplate festet på en minnestein reist på Aursletta til minne om krigsofrene fra Visten. Minnesteinen ble avduket i forbindelse med den kommunale tusenårsmarkeringen 22. juli 2000. Steinen har fått følgende inskripsjon:
''Til minne om fjordbygdas 7 sønner<br />
''som gav sitt liv for Norges frihet<br />
''1942 – 1944''
Videre ble det reist en tusenårsstein på Tusenårsstedet med inskripsjonen «Tusenårssteinen». Steinens bakside er disponert til mindre plater med tanke på større og mindre begivenheter i årene fremover.
Det ble plantet tusenårstrær i alle kretser.

Eksterne lenker


http://www.vevelstad.kommune.no/ Vevelstad kommune, offisielle sider
http://olejk.com/vevelstad/ På fjelltur i Vevelstad kommune
http://home.bredband.no/~ivasmi/vevelstad.html Fakta om Vevelstad
http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T960170&pageid=2 Kultur i Vevelstad på kart fra Kulturnett.no
http://www.stokkasida.com/ Stokkasjøen
http://www.visthus.com Visthus Rorbucamping
Kategori:Vevelstad
da:Vevelstad
de:Vevelstad
en:Vevelstad
fr:Vevelstad
bpy:ভেভেলস্টাড
it:Vevelstad
la:Vevelstad
nl:Vevelstad
ja:ヴェヴェルスター
nn:Vevelstad kommune
nds:Kommun Vevelstad
pl:Vevelstad
pt:Vevelstad
ru:Вевельстад
sl:Vevelstad
fi:Vevelstad
sv:Vevelstads kommun
vi:Vevelstad
war:Vevelstad

Værøy


Værøy er en øy-Norges kommuner i Lofoten i Nordland. De nærmeste nabokommunene er i nord Moskenes og i sørvest Røst.
Værøy er den nest minste og den nest ytterste av kommunene i Lofoten. Arealet er 17,5&nbsp;km², innbyggertallet rundt 750.
Hele 43% av yrkesbefolkningen er sysselsatt innenfor fiskeriene. Værøy er et av landets mest produktive samfunn. Bak hver innbygger ligger en eksportverdi på ca. 600&nbsp;000 kr (Oslo 10&nbsp;000 kr).
Klimaet på Værøy er perfekt for produksjon av tørrfisk med milde vintre og kjølige somre. Markedene for tørrfisken er først og fremst Italia. (Venezia er Værøys vennskapskommune). Sildefisket er betydelig for Værøy. Dette er en næring som i de siste årene har blomstret opp og blitt viktig for øysamfunnet. Værøy har på få år blitt en av fylkets største landingshavner for denne pelagiske fisken. Værøy har også egen sjokoladefabrikk, som ligger på nordsiden av øya i bygningsmassen på Trollhavna (tidligere Værøy Gamle Flyplass)
Værøy er likevel best kjent for fuglefjellene på yttersiden av Måstadhalvøya. Her finnes store kolonier av de fleste sjøfugler. I den såkalte «lundeura» hekker tusentalls lundefugl. I eldre tid var sjøfuglen, og spesielt lundefuglen, en viktig matressurs for øyfolket. Så viktig var fuglefangsten at man holdt egne hunder kun for fangst av lundefugl, «lundehunder». I dag er det rundt 600 lundehunder i Norge. Alle har til felles at de kan spore sine aner tilbake til den vesle veiløse grenda Mostad på Værøy.
Veiene på Værøy er gode, og det kan være fornuftig å ta med bil eller sykkel. Det finnes mer enn 500 registrerte kjøretøy på Værøy, men bare 22&nbsp;km offentlig vei. Kommunikasjonene til Bodø er gode med daglig fergeforbindelse og Norges eneste regulære helikopterrute. Flytid til Bodø er 20 min med et svært nytt og moderne helikopter, AgustaWestland AW139, det første i sitt slag i kommersiell trafikk i Europa. I sommersesongen er fergeforbindelsen til Moskenes og Røst gode.
Gamle fortellinger omtaler den beryktede malstrømmen Moskenstraumen som går mellom Værøy og Lofotodden. «Den store Male» har gjennom tidene vært et av verdens mest beryktede havområder. Her i den store Male endte Jules Verne sin fortelling om kaptein Nemo og undervannsbåten «Nautilius». («En verdensomseiling under havet»).
Mange oldtidsfunn forteller om tidlig bosetting på Værøy. Hulemaleriene som ble oppdaget i 1994 er over 3&nbsp;000 år gamle.

Severdigheter

Måstad


Fil:Måstad 2005-07-11.jpg
Måstad ligger sør på Værøy. Fjellet nærmest henger over den gamle og fraflyttede grenda Mostad. Fra denne uveisomme grenda stammer lundehunden. Til Måstad kommer en lettest med båt eller til fots fra Nordland. Turen tar vel 2 timer hver vei.

Værøy gamle kirke


Værøy gamle kirke med sin svarte løk-kuppel er også Lofotens eldste kirke, bygd rundt 1740 og flyttet til Værøy i 1799. Alabastfigurene på altertavla er fra England ca. 1430.

Nordlandshagen


Nordlandshagen er et populært utfartsområde. Nordlandshagen ligger på nordsiden av øya, ved den nedlagte flyplassen. Her kan man oppleve midnattsola fra 30. mai til 13. juli hvis været tillater det.

Ørnefangst


Ørnefangst er en utrolig fangsttradisjon Værøyfolket er alene om. Man fanget ørn med hendene. Gamle fangststeder kan fortsatt sees blant annet i Rømdalen og ved flyplassen på Nordland.

Mollbakken


Mollbakken (gammelt havnivå) på Nordland består av rundslipt stein. Her er det gjort en lang rekke funn fra vikingtiden.

Lundehunden


Norsk lundehund er en av Norges syv hunderaser, og den mest sjeldne. Den har en tå mer enn andre hunder, er liten og svært smidig. Den ble kun brukt til fangst av lundefugl. Ettersom fuglefangsten var helt livsnødvendig for folket i Måstad, overlevde hunderasen på Værøy.

Sanden


Sanden er en merkverdig og vakker badestrand. Til Sanden kommer du kun med båt. Under den 400 m høye fjellveggen kan det bli utrolig varmt.

Turstien


Turstien er en populær rundtur som er mye brukt etter at den ble ferdig i 1999. Har godt dekke også for sykkel, barnevogn og rullestol.

Heia


Heia har en nydelig utsikt over øya. Her er det flere muligheter for å komme opp. Du kan gå Bjørka, en bratt sti oppover fjellet. Eller ta veien opp i Rømdalen og følge den asfalterte veien. Her vil du se et gammelt ørnehus et stykke på veien.

Breivika


Breivika ligger på veien til Nordland. Her ligger det ei nydelig strand, Skarsursanden. Vil du gå opp dalen tar du stien fra veien som er merka med et skilt.

Gjerdeheia


Gjerdeheia er ganske spesielt. Det er et fjellparti som er helt flatt på toppen. Du kan gå opp fra Breivikdalen, der du tar til venstre et stykke oppi dalen. Eller du kan ta stien opp Rømdalen og til høyre et stykke oppi dalen.
Der går du forbi Hornet og utover til Gjerdeheia.

Nordlandsnupen


Nordlandsnupen Værøys høyeste topp. Du går opp Breivikdalen og tar til høyre et stykke opp. Fjelltoppen rager ca 456 meter over havet.

Været på Værøy


Været på Værøy er alltid overraskende. Sol og regn, vind og tåke kan skifte svært raskt. Vinterklimaet er mildt og det er få dager graderstokken kryper under null. Dette gir et perfekt klima for produksjon av tørrfisk som er Værøys største eksportartikkel. Turister bør nok huske at været kan være skiftende også om sommeren.

Galleri


<gallery>
Fil:Former airport on Værøy, Norway.jpg|Værøy flyplass på Nordland
Fil:Hornet on Værøy, Norway.jpg|Hornet
Fil:DSC00095nordnup.JPG|Værøys høyeste punkt, Nordlandsnupen, i bakgrunnen
Fil:DSC00150måstad.JPG|Måstad
Fil:DSC00153nupen.JPG|Nupen
Fil:DSC00155sørland.JPG|Sørland
Fil:DSC00156måstadfjell.JPG|Måstadfjellet
Fil:Værøy.jpg|Flytebrygge som ble midlertidig brukt av fiskebåter under havneutbygginga på øya
</gallery>

Se også


Måstad
Moskenstraumen
Mosken

Eksterne lenker


http://varoy.net Værøyportalen Det som er verdt å vite om Værøy. Av Remi Johansen
http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T961500&pageid=2 Kultur i Værøy på kart fra Kulturnett.no
http://vaeroey.hagerup.com/ Værøy tekst og bilder av av Peter Hagerup
http://www.177nordland.no/ruter/t/18-782.aspx Fergeruter Bodø&ndash;Røst&ndash;Værøy&ndash;Moskenes
http://home.no/varoykajakk Værøys Kajakkside
turliv.no - informasjon og bilder fra http://turliv.no/lofoten/nordland.html Nordland og http://turliv.no/lofoten/varoy.html havna
http://www.skogoglandskap.no/filearchive/nettdokument5_98.pdf Landskapstyper i Lofoten og Vesterålen
http://nordland.miljostatus.no/dm_documents/Måstadfjellet_og_Hundholmen_qc68G.pdf Måstadfjellet Naturreservat
Kategori:Øyer i Nordland
Kategori:Værøy
Kategori:Fergesteder i Nordland
Kategori:Fiskevær i Nordland
da:Værøy
de:Værøy
en:Værøy
fr:Værøy
bpy:বায়েরায়
id:Værøy
it:Værøy
la:Værøy
nl:Værøy
nn:Værøy kommune
nds:Kommun Værøy
pl:Værøy
pt:Værøy
ru:Верёй
sl:Værøy
fi:Værøy
sv:Værøy kommun
vi:Værøy
war:Værøy

Vågan


Vågan (nordsamisk: ''Vuogát'') er en kommune i Nordland. Den grenser i nord til Hadsel, i øst til Lødingen, og over Sundklakkstraumen i vest til Vestvågøy. Kommunens eneste by er Svolvær med ca. 4&nbsp;100 innbyggere. Svolvær–Kabelvåg er kommunens største befolkede område, med vel 6&nbsp;200 innbyggere.
Vågan kommune ligger i Lofoten, og omfatter nesten hele Austvågøy, Gimsøya og en rekke mindre øyer, blant andre Henningsvær og Skrova. En liten flik av Hinnøya tilhører også Vågan. Vågan kommune ligger lengst øst av de seks lofotkommunene.
Kommunenavnet Vågan stammer fra det gamle navnet Vågar som var navnet på de tre vågene (buktene) Kirkevågen, Kabelvåg og Storvågan.
Vågan var i middelalderen et kraftsentrum og den første organiserte byorganiseringen nord for Trondheim, les mer om Kabelvåg, Vágar i Hålogaland.

Natur og geografi


Fil:Gunnar Berg Fra Svolvær havn.jpg
fil:Lofoten and Vesteraalen geology.png
Vågan kommune har bare et ørlite, gammelt (arkeikum) grunnfjell langt sørvest på Austvågøya ved tettstedet Hopen. Det består av gabbro, dioritt og anortositt. Kommunen består ellers av omlag 70 prosent proterozoikum grunnfjell fra 1&nbsp;870 – 1&nbsp;790 millioner år før vår tid. Dypbergartene størknet ofte raskt, i løpet av de 10 millioner årene fram til 1&nbsp;790 millioner år siden, og er omtrent like gamle som bergartene i Vest-Troms. Massene stammer fra mantelen, og magmaen strømmet oppover og blandet seg delvis med arkeisk grunnfjell, og størknet allerede ganske dypt nede i jordskorpa. De vanligste bergartene i denne strukturen er mangeritt og charnoctitt, for eksempel nord for Raftsundet.
Mellom grunnfjellsstrukturene finner vi på lavslettene rundt Kabelvåg og langs hele vestsiden av Austnesfjorden betydelige innslag av paleo-proterozoisk glimmergneis som er 1&nbsp;870 – 1&nbsp;770 millioner år gammel, men kanskje inntil 2&nbsp;100 millioner år. Disse strukturene består også av grafittskifer og marmor, med innslag av jern, kvarts og mørk brungul feltspat.
Helt i sør på halvøya ut mot Henningsvær finner vi Hopen-intrusjonen utenfor stedet Hopen. Det er et 1&nbsp;863 millioner år gammel formasjon av granitt og mangeritt.
I havet utenfor Lofoten og Vesterålen er derimot grunnfjellet på havbunnen dekket av yngre sedimenter.

Næringsliv


Fil:Skarvik.JPG i Svolvær, 25 mai 2011. ]]
Fiske er viktigste næringsvei. Vågan er Nord-Norges nest største fiskerikommune og Nord-Norges største fiskeoppdrett.
Verkstedindustrien i Vågan er blant den største i Nord-Norge og øvrig fiskeriservice knyttet til den er betydelig. Det maritime klusteret i Vågan er et av de største i Nord-Norge og betydelig også i nasjonal målestokk. Skarvik AS i Svolvær er den største bedriften og vant blant annet Våganavisas kåring som årets Vågan-bedrift i 2010. Skarvik har Nord-Norges største tørrdock som ble ferdigstilt i 2010 og var landets første reperasjonsverft som fikk ISO 9001 sertifisering i 2008. Som resultat av investeringen i tørrdock, har Skarvik vunnet kontrakten for vedlikehold av Kystvaktens Nordkapp-klassen (1980) fartøy. Andre betydelige bedrifter innen maritim næring i Vågan er AS Lofoten Sveiseindustri (Svolvær), Marhaug (Svolvær), Nogva Svolvær AS (Svolvær), Kabelvåg Mek Verksted AS (Kabelvåg), Hovde Maritim AS (Henningsvær).
Andre viktige næringsveier er reiseliv, handel og offentlig og privat tjenesteyting.

Kommunikasjoner


Daglig flyforbindelse med de andre kortbaneflyplassene i området og stamrutenettet i Bodø. (Flyplassen er utsatt for dårlig vær, så litt for ofte må man lite på Leknes Lufthavn i stedet). Svolvær anløpes daglig av Hurtigruten. Det er hurtigbåtforbindelse til Stokmarknes og Bodø, tidligere også til Narvik. Fergeforbindelse til Skutvik/Europavei 6. Mot Vesterålen er det fergesamband mellom Fiskebøl og Melbu. Gode bussforbindelser til og fra Svolvær. Bilferger til Skrova, Brettesnes og Digermulen.

Kjente vågaværinger


Stein Rokkan (1921–1979), samfunnsforsker
Jack Berntsen (1940–2010), dikter og sanger
Ole Juul (1852–1927), kunstmaler
Håkon Kyllingmark (1915–2003), politiker
Ola Bremnes (1955), sanger
Kari Bremnes (1956), sanger
Lars Bremnes (1964), sanger
Stig Johansen (fotballspiller) (1972), fotballspiller
Cato André Hansen (1972), fotballspiller og trener

Referanser

Eksterne lenker


http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T1740013&pageid=2 Kultur i Vågan på kart fra Kulturnett.no
Kategori:Vågan
da:Vågan
de:Vågan
et:Vågani vald
en:Vågan
fr:Vågan
bpy:ভগান
id:Vågan
it:Vågan
kl:Vågan
la:Vågan
nl:Vågan
ja:ヴォーガン
nn:Vågan kommune
nds:Kommun Vågan
pl:Vågan
pt:Vågan
ru:Воган
se:Vuogát
sl:Vågan
fi:Vågan
sv:Vågans kommun
vi:Vågan
war:Vågan

Øksnes


Øksnes (nordsamisk: ''Ikšnášši'') er en kommune i Nordland fylke og er en del av Vesterålen. Den har grense mot kommunene Sortland i sør og Bø i Nordland i sørvest. Den viktigste næringsveien i kommunen er fiskeri og fiskeindustri, som utgjør 38% av sysselsettinga. Øksnes har 4466 innbyggere (pr 1. april 2012), hvorav kommunesenteret Myre har 2850.
Øksnes kommune har fått navn fra stedet Øksnes, som ligger på sørsiden av Skogsøya. Der ligger Øksnes kirke.

Natur og geografi


Fil:Lofoten and Vesteraalen geology.png
Øksnes kommune dekkes hovedsakelig av gammelt arkeikum grunnfjell av inntil 2&nbsp;500 millioner års alder, bestående for det meste av båndgneis og migmatitt. Mange av formasjonene har fått senere forkastninger og strekk. Mellom grunnfjellsstrukturene finner vi på lavslettene på Skogsøya Øksnes) i vest og rundt Myre (Øksnes) også mindre innslag av paleo-proterozoisk glimmergneis som er 1&nbsp;870 – 1&nbsp;770 millioner år gammel, men kanskje inntil 2&nbsp;100 millioner år. Disse strukturene består også av grafittskifer og marmor, med innslag av jern, kvarts og mørk brungul feltspat. Det er også egne felt av amfibolitt på småøyene i sørvest, og helt nordøst på Skogsøya, formasjoner som er inntil 2&nbsp;500 millioner år gamle men ofte atskillig yngre.
Kommunen består ellers omkring 10% av proterozoikum grunnfjell fra 1&nbsp;870 – 1&nbsp;790 millioner år før vår tid. Dypbergartene mange steder i Lofoten og Vesterålen størknet raskt, i løpet av de 10 millioner årene fram til 1&nbsp;790 millioner år siden, men Torset-intrusjonenved Romset og Saltberget sørvest i kommunen består av 1&nbsp;780 – 1&nbsp;790 millioner år gammel granitt og mangeritt. Massene stammer fra mantelen, og magmaen strømmet oppover og blandet seg delvis med arkeisk grunnfjell, og størknet allerede ganske dypt nede i jordskorpa. De vanligste bergartene i denne strukturen er foruten mangeritt også noe charnoctitt.
I havet utenfor Vesterålen er derimot grunnfjellet på havbunnen dekket av yngre sedimenter.

Administrativ historie


1. januar 1866 ble gårdene Jørland og Verhalsen på Langøya, med til sammen 40 innbyggere, overført til Bø i Vesterålen kommune.
Øksnes kommune ble 1. juli 1919 delt i to, ved at den østlige delen av kommunen ble skilt ut som Langenes i Øksnes kommune. Etter delingen hadde Øksnes kommune 2296 innbyggere, mens Langenes hadde 1085 innbyggere.
Fil:IMG 1616a - Myre kirke.jpg]]
1. januar 1963 ble gården Holm (Sortland), med 65 innbyggere, overført fra Langenes til Sortland kommune. 1. januar 1964 ble det meste av Øksnes slått sammen med Langenes igjen, til nye Øksnes kommune. Ved sammenslåingen hadde gamle Øksnes kommune 3112 innbyggere og Langenes 2037 innbyggere. Samtidig ble gårdene Sundan, Andsletta, Møkland, Kråkberget, Sommarland, Sør-Rygge og Nord-Rygge, med til sammen 271 innbyggere, overført fra Øksnes til Bø kommune.

Kjente personer fra Øksnes kommune


Tord Lien, stortingsrepresentant, Frp
Solveig Melkeraaen, regissør (TV/film)
Marianne Meløy, skuespiller
Maria Solheim, artist
Herbjørg Wassmo, forfatter
Paal Fredheim, fotballspiller
Johan Remen Evensen, skihopper
Johan Borgos, historiker, bygdebokforfatter og lærer
Synne Bolstad, programleder

Referanser

Eksterne lenker


http://www.oksnes.kommune.no Øksnes kommunes offisielle hjemmeside
http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T1676117&pageid=2 Kultur i Øksnes på kart fra Kulturnett.no
http://www.skipsfarts-forum.net/read.php?TID=7288&page=1 Myre Havn - Bilder fra havna.
http://home.no/aagenils/tragisk.htm Historien om fiskerbåten Boye Nilsens forlis
Kategori:Øksnes
da:Øksnes
de:Øksnes
en:Øksnes
fr:Øksnes
bpy:আক্সনেস
id:Øksnes
it:Øksnes
la:Øksnes
nl:Øksnes
nn:Øksnes kommune
nds:Kommun Øksnes
pl:Øksnes
pt:Øksnes
ru:Экснес
se:Ikšnášši
sl:Øksnes
fi:Øksnes
sv:Øksnes kommun
vi:Øksnes
war:Øksnes

Mal:Nord-Trøndelag

<noinclude>Kategori:Norske fylkesmaler
de:Vorlage:Navigationsleiste Kommunen in der Fylke Nord-Trøndelag
en:Template:Nord-Trøndelag
fr:Modèle:Palette Municipalités du Nord-Trøndelag
it:Template:Nord-Trøndelag
nl:Sjabloon:Navigatie provincie Nord-Trøndelag
nn:Mal:Nord-Trøndelag fylke
se:Málle:Davvi-Trøndelága suohkanat
sl:Predloga:Nord-Trøndelag
sv:Mall:Nord-Trøndelag fylke
war:Template:Nord-Trøndelag
</noinclude>

Flatanger


Flatanger er en kommune i Namdalen i Nord-Trøndelag. Kommunen grenser i vest og nord direkte ut mot det beryktede havområdet Folda (Trøndelag), landskapet karakteriseres av mindre fjorder og ialt 1&nbsp;084 øyer og skjær. Kommunen grenser mot Namdalseid i øst og Osen i sørvest. I nordvest grenser den i sjøen til Namsos kommune, og i nord grenser den i sjøen til Vikna.
De viktigste næringsveiene i kystkommunen Flatanger er primærnæringer som landbruk og havbruk samt turisme. Kommunen har flere anlegg for fiskeoppdrett, foruten noe fiskeforedling og metallvareindustri. Kommunen har fra 2000-tallet opplevd en betydelig vekst i antallet fritidsboliger og overnattingsdøgn, noe som har lagt grunnlaget for endel nye arbeidsplasser. Av utenlandske turister ferierer særlig mange Tyskland i Flatanger. Nærmere 40&nbsp;% av kommunens innbyggere for i administrasjonsenteret og det eneste tettstedet, Lauvsnes.

Navn


Kommunens navn er sammensatt av norrønt (språk) ''flatr'', antageligvis i betydningen «grunt vann», og ''angr'', «fjord eller vik». Navnet er ikke funnet nevnt i gammel tid, ifølge stedsnavnsgranskeren Oluf Rygh. Navnet later til å være et fjordnavn, men det forblir uvisst hvilken av fjordene som tidligere har båret det. Med utgangspunkt i de beslektede navnene Flatvad i Sunndal og Flatval på Hitra mente Rygh at den grunne fjorden med mange øyer og skjær utenfor Vik (Flatanger) kunne være opphavet til Flatanger-navnet.

Geografi


De største øyene i kommunen er Kværnøya, Halmøya, Gladsøya og Bjørøya. De øyene som i dag har fast bosetning, er Løvøya, Gladsøya og Skingen, hvorav de to førstnevnte har broforbindelse til fastlandet. Kommunen har flere viker og fjorder som skjærer inn fra kysten, blant andre Jøssundfjorden, Bølefjorden (Flatanger) og Knottenfjorden. Fastlandet er svært kupert med en rekke berg og fjell, hvorav Beingårdsheia (613 meter over havet), Rapet (571 moh.), Grønnlifjell (565 moh.) og Jøssundvarden (564 moh.) er de høyeste. Berggrunnen består i hovedsak av gneis av granittisk og migmatittisk opprinnelse.
Den ytterste skjærgården har lite vegetasjon, men store deler av Flatanger er dekket av løv-, gran- eller furuskog. Her finnes også en rekke små og større vann og vassdrag, størst er Lauvsnesvatnet (2,7 km²) med Lauvsneselva. Det er dessuten endel jordbruksareal i kommunen, oftest innerst i fjordene, og jordsmonnet er forholdsvis karrig. Plantelivet i kommunen er ikke spesielt rikt, men noen sjeldne arter finnes. I skjærgården er det mye sjøfugl.
Foruten administrasjonssenteret og tettstedet Lauvsnes (ca. 440 innbyggere) finnes småsteder som Utvorda, Innvorda, Oppland i Flatanger, Sørnesset, Vik (Flatanger), Kvaløysæter, Jøssund, Einvika, Hasvåg og Sitter.

Samfunn


I Den norske kirke er Flatanger inndelt i Sør-Flatanger og Nord-Flatanger sogn, med henholdsvis Vik kirke (Sør-Flatanger) og Løvøy kirke som sognekirker, i Flatanger prestegjeld, som i sin tur hører under Namdal prosti i Nidaros bispedømme. Flatanger lensmannsdistrikt tilhører Nord-Trøndelag politidistrikt, mens kommunen i domstolene sorterer under Namdal tingrett og Frostating lagmannsrett.

Politikk


Viktige politiske saker i kommunen har vært spørsmålet om hytteutbyggingen i strandsonen, eventuell vindkraftutbygging, skolestruktur og deltagelse i interkommunalt samarbeid. Fra 2011 dannes flertallet i kommunestyret av Senterpartiet, Høyre, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, mens Venstre, som hadde ordføreren i årene 2003–2011, sitter i opposisjon. Olav Jørgen Bjørkås fra Senterpartiet er ordfører, mens Knut Staven fra Høyre er varaordfører.
;Kommunestyrevalget 2011

Næringsliv


Fra gammelt av var jordbruk og fiske, ofte drevet i kombinasjon, de viktigste næringsveiene i Flatanger kommune. Med etableringen av Namdalens Træsliperi A/S i 1909 ble industrien en viktig næring. Tresliperiet ble lagt ned i 1979. På denne tida ble fiskeoppdrett introdusert i kommunen og i løpet av de neste 30 årene har denne næringen vokst til å bli den viktigste i Flatanger. Det siste tiåret har også turistnæringen ekspandert betydelig. Jordbruket, og særlig fiskeriene, har gått tilsvarende tilbake.

Historie

Kultur


Av flere flotte severdigheter har man Villa fyr, som var det siste kullblussfyret som ble bygd i Norge (1839) og Utvorda kystfort, som ble anlagt av tyskerne under annen verdenskrig.
Kommunens tusenårssted er møteplassen på Stranda på Lauvsnes. Stedet ble valgt ut fordi det de siste hundre årene har vært en av de største møteplassene i kommunen. Dette var fordi det lå butikk der og at det var her «Dampen» la til. Det ligger fortsatt butikk der i dag og det er både gjestehavn og småbåthavn i området, og mange turister kommer sjøvegen til Lauvsnes om sommeren. Zanzibar Inn Kro og Motell ligger ikke så mange skritt unna tusenårsstedet.

Kjente personer fra Flatanger


Rolf Kahrs Baardvik, motstandsmann
Erik Løfsnes, næringslivsleder
Bernhof Ribsskog, skolemann
Toralf Sandø, regissør og skuespiller
Julie Dahle Aagård, sanger

Referanser

Litteratur


Eksterne lenker


http://www.flatanger.kommune.no/ Flatanger kommune
http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T926968&pageid=2 Kultur i Flatanger på kart fra Kulturnett.no
Kategori:Flatanger
da:Flatanger
de:Flatanger
en:Flatanger
fr:Flatanger
bpy:ফ্লাটাঙের
it:Flatanger
la:Flatanger
nl:Flatanger
nn:Flatanger kommune
nds:Kommun Flatanger
pl:Flatanger
pt:Flatanger
ro:Flatanger
ru:Флатангер
sl:Flatanger
fi:Flatanger
sv:Flatangers kommun
vi:Flatanger
war:Flatanger

Fosnes


Fil:Seierstad Jøa.jpg på Jøa]]
Fil:Duun kirke.jpg]]
Fosnes er en Norges kommuner i Namdalen i Nord-Trøndelag. Den grenser i nord mot Nærøy, i øst mot Høylandet, i sør mot Overhalla og Namsos, og i vest ligger Gjæslingan, de sydligste øyene i Vikna før Norskehavet. Fosnes kalles gjerne «Olav Duuns rike». Det er en liten kommune med få innbyggere, men den er godt kjent for sin vakre natur, som også er gjenstand for skildringer i Duuns heimstaddikting. Fosnes er en typisk kyst- og jordbrukskommune med lite tradisjonelt fiske, og oppdrettsnæringen ansees også som viktig.

Etymologi


Kommunens navn kommer fra gården Fosnes, som er sammensatt av norrønt (språk) ''fólgsn'', «gjemmested», og «nes». Opphavet er dermed tilnærmet det samme som for Fosen, og kan sikte til en naturhavn som gir skip le for havet. En innbygger i Fosnes skal, ifølge Språkrådet, omtales som «fosnesbygg» eller «fosning».

Geografi


Kommunen består av øyene Jøa og Elvalandet og fastlandet Salsnes østenfor, og administrasjonssenteret Dun (bygd) ligger midt på Jøa. På Jøa ligger også Seierstad (Jøa), som er kommunikasjonsmessig viktig med sin fergeforbinelse til Ølhammaren på Elvalandet. Det meste av Elvalandet tilfaller imidlertid Namsos kommune, og Fosnes ligger dermed omlag 35&nbsp;km unna handelssenteret i regionen. Foruten de nevnte småstedene, som ingen kvalifiserer til tettsteder, er befolkningen rimelig spredt, og den østre delen av kommunen er nesten ubebodd. Geologisk består nesten hele kommunen utelukkende av hard gneis.
Jøa er delvis skogkledd, hovedsakelig med granskog, og mens den sydlige delen av øya er flat og myrlendt, er den nordlige delen kupert med Moldvikfjellet (297&nbsp;meter over havet.) som høyeste punkt. På Jøa er det ialt 5&nbsp;000 dekar med sammenhengende torv.
Innsjøen Salsvatnet på Salsnes er Nord-Europas nest dypeste, med sitt største dyp på 460–480&nbsp;meter under havet. Salsvatnet er opprinnelig utgravd av en isbre, og blir oppdemt av en 1&nbsp;km bred morenerygg mot Foldafjorden.
Norges geologiske undersøkelse kunne rapportere at 20–50&nbsp;% av innbyggerne i kommunen hadde drikkevann av tilfredsstillende kvalitet i 1990, og at denne andelen hadde økt til mer enn 50&nbsp;% i 1996.

Klima


Fosnes har et typisk kystklima, idet store deler av kommunen ligger vendt ut mot åpent hav. Meteorologisk institutt har én målestasjon i kommunen, beliggende på Steierstad (20 moh.). For perioden 1961–1990 lå gjennomsnittstemperaturen på 5,2&nbsp;°C, og årsnedbøren på 1&nbsp;300&nbsp;mm:

Samfunn


Grunnkretser i Fosnes kommune er Faksdal/Dun/Hov, Seierstad/Fosnesvågen, Nordsundet/Elvalandet og Salsnes/Salen, altså ialt fire grunnkretser. I Den norske kirke svarer kommunen til Fosnes sogn (med Dun kirke) i Fosnes prestegjeld, som igjen ligger under Namdal prosti og Nidaros bispedømme. Med hensyn til politi og rettsvesen sogner kommunen til Namsos og Fosnes lensmannsdistrikt i Nord-Trøndelag politidistrikt og Namdal tingrett.
Fosnes har i de senere år slitt med befolkningsnedgang, og kommunen tilbyr i dag gratis boligtomt i kommunale boligfelt på Seierstad og Salsnes. Fosnes har også prøvd å få innvandrere til å etablere seg i kommunen, men bortsett fra noen Nederland på Jøa har ikke prosjektet klart å snu den negative trenden.

Politikk


Senterpartiet har tradisjonelt vært det største partiet i Fosnes. Bjørg Tingstad (Sp) tok over som ordfører etter Kristen Dille (Sp) etter kommunestyrevalget 2007, hvor Senterpartiet igjen stilte fellesliste sammen med Kristelig Folkeparti. Felleslisten oppnådde rent flertall, og varaordfører Jarle Elden (Sp) ble gjenvalgt for en ny periode.
;Kommunestyrevalget 2007

Næringsliv


: se Wikipedia:Stilmanual/Kommuner#Næringsliv

Historie


: se Wikipedia:Stilmanual/Kommuner#Historie

Kultur


Siden Fosnes kommune består av tre deler (to øyer og en fastlandsdel), valgte kommunen derfor et tusenårssted på hver av delene:
Plassen på Elvalandet
Strandstua på Salsnes
Tunet ved Fosnes bygdamuseum på Jøa
Olav Duun-stemnet i Namdalen arrangeres i år som slutter på 3, 6 og 9. Olav Duun-stiftinga i Namdalen (ODIN) står som arrangør sammen med Fosnes kommune. Olav Duuns barndomshjem Øver-Dun ble åpnet for publikum i 2011.

Kjente personer fra Fosnes


Fil:Olav duun memorial at joa.JPG på Jøa. ]]
Nikolai Peder Dreyer, offiser
Olav Duun, forfatter
Kolbjørn Gåsvær, forfatter og lærer
Roar Hoff, kulestøter
Frank Reppen, vokalist i Moving Oos
Arne Svendsen, visedikter, skuespiller og forfatter
Johan Wiik, politiker (Arbeiderpartiet)

Referanser

Litteratur


''Nord-Trøndelag og Fosen – Geologi og landskap''. Norges geologiske undersøkelse, 1997. ISBN 82-7385-170-2.

Eksterne lenker


http://www.fosnes.kommune.no/ Fosnes kommune
http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?&g=T918350&pageid=2 Kultur i Fosnes på kart fra Kulturnett.no
http://www.photodex.com/sharing/viewshow.html?fl=3089293&alb=0 Video fra Salsnes
Kategori:Fosnes
da:Fosnes
de:Fosnes
en:Fosnes
fr:Fosnes
bpy:ফোসনেস
it:Fosnes
la:Fosnes
nl:Fosnes
nn:Fosnes kommune
nds:Kommun Fosnes
pl:Fosnes
pt:Fosnes
ro:Fosnes
ru:Фуснес
sl:Fosnes
fi:Fosnes
sv:Fosnes kommun
vi:Fosnes
war:Fosnes

Frosta


Fil:Frosta with trondheim in the background.jpg
Fil:Frosta sett fra Hellan.jpg
Frosta er en bygd, en halvøy og en kommune i Nord-Trøndelag. Frosta grenser til Levanger kommune i øst, og ligger sentralt i Trondheimsfjorden. Frosta er en utpreget jordbruksbygd, og industrien er i hovedsak knyttet til jordbruket med næringsmiddelindustri. En betydelig veksthusnæring og potet- og grønnsaksproduksjon har gitt Frosta kallenavnet «Trondheims kjøkkenhage».
Frosta innehar en viktig rolle i Trøndelags historie, idet Norges eldste lagting, Frostatinget, hadde sitt sete her, i nærheten av Middelalderen Logtun kirke. Vikinghavna på Fånestangen ble funnet i 2004. Nord på den lille øya Tautra, som ligger i Trondheimsfjorden mellom Frosta og Leksvik, finnes restene av Tautra kloster, et cistercienserordenen oppført i 1207. Lengre sør på øya ble det i 1999 etablert et kloster for cisterciensernonner. Grunnsteinen for nye Tautra Mariakloster ble lagt ned av dronning Sonja av Norge i 2003, og klosteret ble tatt i bruk sommeren 2006.
Kommunen opplevde frem til 1980-årene en nedgang i folketallet, men har siden ligget stabilt. Kommunen knyttes til Nordlandsbanen og Europavei 6 i Åsen av Fylkesvei 753, og ligger omlag en halvtime unna Trondheim lufthavn, Værnes. Frosta har etterhvert fått en omfattende fritidsbebyggelse i form av hytter og campingplasser, og man regner med at folketallet i kommunen fordobles i sommersesongen.

Navn


Kommunenavnet uttales ''fråssta''. Preposisjonen er som regel «på», for eksempel «de bor på Frosta», bortsett fra når man eksplisitt omtaler Frosta som en kommune (istedenfor et sted), for eksempel «folketallet i Frosta kommune» istedenfor «folketallet på Frosta». Det foreligger ingen sikker tolkning av navnet, men det kan komme fra et ord med grunnbetydningen «lokalitet (halvøy) som består av åser, rygger» eller fra «frodig sted».

Geografi


Kommunen har ikke fått sine grenser endret siden formannskapslovene ble innført i 1837. Hele den sørvestlige delen av Frosta er lavland, og 80&nbsp;% av kommunens areal ligger under 150 meter over havet. I den nordøstlige delen ligger skogkledde åser på 250–300 moh., og høyest rager Storheia (370 moh.) på grensen mot Levanger kommune. 40&nbsp;% av arealet er dekket av skog, for det meste gran. Jordbruksarealet utgjør 23&nbsp;km². Berggrunnen består av lagdelt skifer og kalkstein, og opp til omlag 180 moh. er disse gjerne dekket av tidligere havleire og sand. I kommunen finnes Tautra og Svaet naturreservat og fuglefredningsområde. Bebyggelsen er tettest på det beste jordbrukslandet i sør, slik som ved Sørgrenda og Nordfjæra. Åsenfjorden skiller Frosta fra Skatval i Stjørdal kommune, og ideen om en undervannstunnel har vært lansert.
Øya Tautra er 1,5 km² stor og 3,5 km lang, og bredden varierer fra 200 meter på det smaleste til ca. 1 km på det bredeste. Øyas høyeste punkt er 26 moh. Tautra har siden 1979 vært forbundet med fastlandet via en 2,4 km lang molo. Moloens innvirkning på dyrelivet gjorde at den ble ombygd, slik at en bro midt på moloen slipper vannstrømmen gjennom, i 2003.

Samfunn


Frosta dannet et eget kirkesogn i Den norske kirke, og har Frosta kirke som sognekirke. Ellers finnes middelalderkirken Logtun kirke og det Den katolske kirke Mariakloster på Tautra. Frosta sogn og Frosta prestegjeld inngår i Sør-Innherred prosti og Nidaros bispedømme. I politiet dekkes kommunen av Frosta lensmannsdistrikt i Nord-Trøndelag politidistrikt. I domstolene dekkes Frosta kommune av Inntrøndelag tingrett i Frostating lagdømme, som har kontorsted i henholdsvis Steinkjer og Trondheim, etter at Stjør- og Verdal tingrett og Inderøy tingrett ble slått sammen i 2011. Kommunen er en del av det interkommunale samarbeidet Værnesregionen fra 2006.
Frosta skole i sentrumsområdet er felles barne- og ungdomsskole for hele kommunen. På videregående nivå søker de fleste seg videre til Ole Vig videregående skole i Stjørdal eller Levanger videregående skole.
Lokalavisen ''Frostingen'' ble etablert i 1919. Gratisavisen ''Stjørdals-Nytt'' inkluderer også Frosta i sitt dekningsområde.

Politikk


Fra 2011 dannes flertallet i kommunestyret av Senterpartiet, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti. Johan Petter Skogseth (1964–) fra Senterpartiet er ordfører, mens Ola Aursand fra Arbeiderpartiet er varaordfører.
;Kommunestyrevalget 2011

Næringsliv


Kommunens hovednæringsvei er jordbruket, og i 2009 var 28,4&nbsp;% av kommunens yrkesaktive befolkning sysselsatte i primærnæringene, mot et landsgjennomsnitt på 3&nbsp;%. Sammenlignet er bare 3&nbsp;% sysselsatte i industrien. Frosta kjennetegnes av et mildt klima og en fruktbar jord, hvilket medfører at jordbruksproduktene fra Frosta kommer på markedet tidlig på året. Foruten svineavl og åkervekster som korn og poteter har Frosta en stor grønnsaks- og bærproduksjon, og kommunens grønnsaksareal utgjør omlag halvparten av hele fylkets. Videre er omlag 10 og 12&nbsp;% sysselsatte i henholdsvis byggevirksomhet og varehandel, mens nesten 20&nbsp;% jobber innen helse- og omsorgssektoren.

Historie


Fil:Frostating bauta.jpg
Fil:Tautra Mariakloster.jpg
Det har bodd mennesker på Frosta så lenge det har vært fast bosetning i Trøndelag, og det har blitt gjort mange arkeologiske funn fra oldtiden i kommunen. Det finnes mange gravhauger, og ved Lianvatnet ligger restene av en bygdeborg, antagelig fra merovingertiden.
Ved gården Logtun (fra norrønt (språk) ''Lagatún'', «Lovtun») ligger tinghaugen hvor Frostatinget ble holdt. Frostatingsloven er en av Norges eldste lover. Et kjent sitat fra denne er «med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes». Ifølge Frostatingsloven var det en kirke her allerede på slutten av 1100-tallet, men den nåværende Logtun kirke er trolig oppført omkring 1500-tallet. Logtun kirke var sognekirke på Frosta frem til den nye Frosta kirke ble tatt i bruk i 1866. Logtun kirke forfalt deretter i mange år, men ble gjeninnviet i 1950. Man tror at både Frostatingets segl og lovbok har vært oppbevart i en kiste i kirken. Kirken har en spesiell altertavle som ble utskåret i 1652 og malt i 1655.
Cistercienserklosteret på Tautra ble innviet i 1207 av munker fra Lyse kloster sør for Bergen. En regional forløper til Tautra kloster er Munkeby kloster i Levanger, som trolig er oppført noen tiår før Tautra kloster. Tautra kloster opphørte som selvstendig klostersamfunn i 1532, og ble lagt under kronen ved reformasjonen i 1537. I tilknytning til klosterkirken er det i bakken spor av flere bygninger, som delvis er asymmetriske i forhold til klosterkirken/klosterruinen. Klosterruinene ble i 1846 gitt som gave til Fortidsminneforeningen, som overtok Logtun kirke i 1903.

Kultur


Kommunens kulturhus, Magnushallen, ble åpnet i november 2010. I kulturhuset arrangeres det månedlig bygdekino. Ellers finnes det en rekke serverings- og møtelokaler i kommunen. Musikkfestivalen MiG Tautra arrangeres på Tautra i juli hvert år. I årene 2003–2010 ble også Frostafestivalen på Småland på fastlandet arrangert. I tillegg blir «Frostadåggån» arrangert siste helg i juni av Frosta kommune, og har som hensikt å vise frem aktiviteter og muligheter i kommunen.
I kommunen finnes idrettslagene Frosta Idrettslag og Neset Fotballklubb, stiftet i henholdsvis 1881 og 1905.

Kommunevåpenet


Kommunevåpenet har røtter i det gamle Frostatingets segl, og symboliserer kong Magnus Lagabøte med et Septer i venstre hånd ved overrekkelsen av den nye Frostatingsloven til lagmannen på Frostatinget i 1274. Kommunevåpenet har derfor et gull liljesepter mot en grønn bakgrunn, og ble godkjent i 1987.

Kjente personer fra Frosta


Andreas Galtvik, politiker (Venstre)
Kristin Jensen, musiker
Anna Ceselie Brustad Moe, politiker (Senterpartiet)
Lars Myraune, politiker (Høyre)
Karin Pettersen, håndballspiller
Vidar Riseth, fotballspiller
Olav Vigdeild, vikinghøvding

Referanser

Litteratur


Eksterne lenker


http://www.frosta.kommune.no/ Offisiell hjemmeside
http://www.frostingen.no/ Lokalavisa «Frostingen»
http://www.frostaporten.no/ «Frostaporten» &ndash; Inngangsportal til Frosta på nettet
http://www.tautra.no/ Hjemmeside for cistercienserinneklosteret på Tautra
http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T947844&pageid=2 Kultur i Frosta på kart fra Kulturnett.no
Kategori:Frosta
Kategori:Halvøyer i Norge
da:Frosta
de:Frosta (Norwegen)
en:Frosta
fr:Frosta
bpy:ফ্রোস্টা
is:Frosta
it:Frosta
la:Frosta (Norvegia)
nl:Frosta
nn:Frosta kommune
nds:Kommun Frosta
pl:Frosta
pt:Frosta
ro:Frosta
ru:Фроста
sl:Frosta
fi:Frosta
sv:Frosta kommun
vi:Frosta
war:Frosta

Grong


Fil:Grong stasjonsbygning.jpg
Grong (sørsamisk ''Kråangke'') er en kommune i Namdalen i Nord-Trøndelag. Den ligger langs Europavei 6, 20 mil nord for Trondheim. Antall innbyggere er om lag 2&nbsp;600. Gjennom kommunen renner også Namsen, en velkjent lakseelv, som munner ut i Namsos. Kommunevåpnet er tre grønne trekanter plassert oppå hverandre som symboliserer et grantre, noe kommunen har mye av. Den er en skogbrukskommune.

Geografi


I sør, hvor berggrunnen er gneis, ligger flere relativt høye fjell. I nord finnes lavere skogåser av fyllitt, mens det i nordøst er et ås- og fjellandskap bygd opp av gabbro og granitt; her finner en kommunens høyeste fjell, Heimdalshaugen (1&nbsp;159 moh.). Berggrunnen tilhører Grongfeltet.
Grong ligger i midtre del av Namdalen, omkring elvene Namsen og Sanddøla som flyter sammen ved administrasjonssenteret Grong. Innsjøene ''Tunnsjø'' og ''Limingen'' er omgitt av ertsførende grønnskifre.
I Namdalen nedenfor Namsens samløp med Sanddøla og langs de nederste 15 km av Sanddøla er dalbunnen flat med sandmoer, leirbakker og myrer med en god del oppdyrket jord. I øvre del av Namdalen er dalen trangere og elven striere. Sanddøla, som kommer fra Lierne, går i trange gjel og stryk i øvre del. I kommunen ligger Rognsmoen og Bjørgan naturreservater med mektige grusavsetninger og isranddeltaer fra siste istid.
Grong har tre store fosser. Disse er Fiskumfoss, Formofossen og Tømmeråsfossen. Disse er kommunens tusenårssteder.

Fiskumfoss


Fiskumfoss er en økonomisk viktig foss for kommunen. Den har kraftanlegg og er derfor regulert. Dette fører til at det til tider er lite vann i selve fossen. Fiskumfoss markerer slutten på den naturlige lakseførende strekningen i Namsen. Den har også laksetrapp, bygget delvis inni og utenfor fossen, hvor laks kan ta seg opp. Ved fossen er det bygget et «lakseakvarium», hvor turister kan spise laksemiddag med utsikt til fossen, samt få et innblikk i historien knyttet til fossen, både når det gjelder fiske, tømmerfløting og kraftproduksjon. I bygget ligger også Norges sportsfiskehistorisk museum, med en unik samling av laksesluker og annet laksefiskeutstyr. I tillegg finnes det flere flotte utsiktsplasser ved fossen.

Tømmeråsfossen


Tømmeråsfossen er av mange kalt Norges mest eksotiske badeplass. Ved Tømmeråsfossen ble det for 130 år siden bygd en mølle drevet av fossekraft, som var i drift helt fram til 1948. Man kan ennå se ruinene fra mølla og fra dammer som har blitt brukt i forbindelse med fløytinga. Ved Tømmeråsfossen er det lagt til rette og ordnet flotte turstier.

Formofossen


Formofossen ligger i elva Sanddøla og har et fall på 30,5 meter. I forbindelse med at Formofossen er et av kommunens tusenårssteder har det blitt bygd en utsiktsplass ved fossen.

Samfunn


Fil:Grong vgs.jpg
43 % av kommunens av befolkning er bosatt i nedre del av dalførene langs Namsen og Sanddøla med administrasjonssenteret og tettstedet Grong (Mediå), som har }} innbyggere per 1. januar .
I Grong ligger videregående skole, samt Namdals folkehøgskole.
Grong svarer til sognene Grong og Harran i Grong prestegjeld, Namdal prosti i Nidaros bispedømme, tilhører Grong lensmannsdistrikt i Nord-Trøndelag politidistrikt og hører under Namdal tingrett.

Politikk


Kommunevalget 2003

Samferdsel


Grong er samferdselssentrum med Nordlandsbanen og E6 gjennom bygda. Grong stasjon ligger her. Fra Grong går Namsosbanen til Namsos. Persontrafikken på Namsosbanen ble imidlertid nedlagt i 1978, og senere ble også godstrafikken nedlagt. Det er bussforbindelse fra Grong til Rørvik i Vikna, Brønnøysund og Namsos.
Ved Formofoss tar mellomriksveien Rv74 av gjennom Lierne til Sverige, og fra Grong går vei til Namsos (Rv760 og Rv17). Fra E6 nord for tettstedet fører Rv775 vestover til Høylandet og Rv764 østover til Skorovatn. Nordlandsbanen har sidebane for godstransport Grong–Namsos.

Næringsliv


Næringslivet i Grong er jordbruk og skogbruk hvor ca. 12 % av yrkesbefolkningen er sysselsatt i disse næringene (2001). Gårdene er relativt store, med 69% over 100 dekar. Det dyrkes mye korn, det er også en god del melkeproduksjon. Det avvirkes årlig ca. 27000 m3 tømmer (2002), hovedsakelig gran. Industrien er knyttet til jord- og skogbruket med trevare-, næringsmiddelindustri og mekanisk verksted.
Kommunen har stor fremvekst i reiselivsnæringen, spesielt basert på laksefiske/utmarksturisme samt vinterturisme. Flere fosser i Namsen er utbygd: Nedre Fiskumfoss (41 MW), Øvre Fiskumfoss (7,6 MW), Aunfoss (29 MW) og Åsmulfoss (12 MW). Grong er regionsenter for Indre Namdal med en betydelig virksomhet innen handels- og servicenæringen.

Historie


Fil:Tommerasfoss 1957.jpg
Kommunen innbefattet tidligere Røyrvik og Namsskogan. Disse ble, sammen med Harran egne kommuner i 1923. Senere flyttet Harran tilbake til Grong.
Området rundt Fiskumfoss var ved begynnelsen av 1900-tallet et lite handelssted. Ved nærmeste gård var det meieri, butikk, gjestgiveri og postkontor. I dag er nærmeste tettsted Harran noen kilometer lenger oppe. Området rundt Fiskumfoss var i «gamle dager» et yndet sted for engelskmenn å komme til for å fiske. Fortsatt kan ruinene etter de gamle ''Engelskhusene'' skimtes når man tar turer langs elva. Noen av Engelskhusene finnes ennå i bygda Gartland som ligger midt mellom Grong og Harran. Der ligger også den gamle Gløshaug kirke fra 1689.
I første halvdel av 1900-tallet var flere gruver i drift på kobber- og sink-forekomster. Grong Gruber drev utvinning frem til 1980. All gruvedrift i området opphørte i 1998.

Kultur


På St. Hans Haugen (Værumsfeltet) finnes gravhauger og boplasser fra eldre jernalder (kultursti). I området ved naturreservatet fornminner med gravhauger, fangstanlegg for elg, hustufter og oltidsvei. Grong bygdemuseum med trønderlån fra 1830. Ved Nedre Fiskumfoss ligger Namsen Laksakvarium bl.a med sportsfiskemuseum. Ved Formofoss er det skitrekk til Geitfjellet og slalåmløyper.
Grong kirke, langkirke i tre (1877), med døpefont og prekestol fra 1685. Gløshaug kirke, langkirke i tre fra 1689.

Navn og våpen


Navnet kommer trolig av norrønt Granungar, mulig avledning av trenavnet 'gran'.
Kommunevåpenet (godkjent 1987) har tre grønne trekanter, 1-1-1 mot en sølv bakgrunn; illuderer grantrær og skogbruk.

Tusenårssted


Fossene Fiskumfoss, Formofoss og Tømmeråsfoss er kommunens tusenårssteder.
Fiskumfoss ligger i elva Namsen, mens de to andre ligger langs elva Sanddøla, ei sideelv til Namsen.
For Grong kommune er elvene viktig i dag og de har en sentral plass i historien til kommunen. Namsen er en av landets beste lakseelver, og trekker i dag laksefiskere til bygda, på samme måte som den gjorde allerede på 1800-tallet. Elvene har en sentral plass i tømmerfløting, all tømmer fra Indre Namdal ble fløtet nedover elvene i kommunen.

Kjente grongninger


Hans Hagerup Krag, vegdirektør og stifter av Den Norske Turistforening
Ola Hjulstad, forfatter og journalist
Lorents I. Sklet, Skytterkonge
Oluf Føinum, kunstner, teknikker: glass,grakk, foto, maleri, video
Bjarne Fiskum, fiolinist, dirigent og komponist. Stifter av Det Norske Kammerorkester og TrondheimSolistene
Erlend Fuglum, politiker og statssekretær
Ellinor Marita Jåma, samisk politiker og medlem av Sametingsrådet
Kristoffer Sagmo Aalberg, frilans skuespiller og programleder NRK
Sara Blengsli Kværnø, badmintonspiller og representerte Norge under Sommer-OL 2012
Vegard Sklett, skihopper

Referanser

Eksterne lenker


http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T935224&pageid=2 Kultur i Grong på kart fra Kulturnett.no
Kategori:Grong
da:Grong
de:Grong
en:Grong
fr:Grong
bpy:গ্রোঙ
it:Grong
la:Grong
nl:Grong (gemeente)
nn:Grong kommune
nds:Kommun Grong
pl:Grong
pt:Grong
ro:Grong
ru:Гронг
sl:Grong
fi:Grong
sv:Grongs kommun
vi:Grong
war:Grong
zh:格龍

Høylandet


Høylandet (lokal uttale: ''Hålloin'', ) er en kommune i Namdalen i Nord-Trøndelag. Kommunen består av et dalføre langs Søråa, som renner sørover og ut i Namsen, og Kongsmoelva, som renner nordover fra vannskillet og ut i Indre Foldafjorden. Over halvparten av kommunens befolkning bor i og rundt administrasjonssenteret Høylandet.
I dag er jord- og skogbruk de viktigste næringsveiene, men tidligere var også utskipningshavnen for gruvedriften i Skorovas på Kongsmoen betydelig. Høylandet er mest kjent for å huse Norsk Revyfaglig Senter, som arrangerer Norsk revyfestival annenhvert år.
Høylandet grenser i nord til Bindal, i øst til Namsskogan, i sørøst til Grong, i sørvest til Overhalla, og i vest til Fosnes og Nærøy.

Navn


Navnet Høylandet kommer fra norrønt (språk) ''Heylǫnd'', «land hvor det vokser høy». Opphavet er dermed det samme som for eksempel Hølonda i Sør-Trøndelag og Høland i Akershus. Senere ble navnet skrevet som ''Hølandet''. Før dagens navneform ble tatt i bruk, ble formen ''Høilandet'' benyttet.

Geografi


I hoveddalen består berggrunnen av glimmerskifer, og øst for dalen er det bratte og høye fjell av granitt. Vest for hoveddalen ligger jevnere fjellformer av gneis. Av fjellene er Nonsfjellet (927 meter over havet.) på fylkesgrensen i nord det høyeste. Hoveddalen med innsjøene Eidsvatnet, Grungstadvatnet og Øyvatnet kan sies å danne restene av en fjord som strakk seg fra dagens Indre Foldafjord og til Namsenfjorden i tiden etter Weichsel (glasial).
De største bygdene er Kongsmoen i nord og Høylandet i sør. Tettere bebyggelse finner man i Vargeiaområdet som er et boligområde rundt Høylandet. Tettstedet Høylandet har }} innbyggere per 1. januar . Børstad og Vassbotnan er andre etablerte boområder. Kongsmoen er et tettbygd sted lengst nord i kommunen, og ligger i Indre Foldafjorden. Forøvrig er det spredd bebyggelse rundt omkring i kommunen.
Fylkesvei 17 (Kystriksveien) passerer gjennom kommunen. Fylkesvei 775 går fra Høylandet til Gartland i Grong, hvor den møter Europavei 6, mens Fylkesvei 776 går fra Romstad i Høylandet, via Salsbruket og til Hofles i Nærøy.

Samfunn


Høylandet kirke, Drageid kirke og Kongsmoen kapell, alle tilknyttet Den norske kirke, utgjør et eget sogn i Overhalla prestegjeld, som i sin tur er en del av Indre Namdal prosti i Nidaros bispedømme. I politi- og rettsvesenet dekkes Høylandet av Overhalla lensmannsdistrikt i Nord-Trøndelag politidistrikt samt Namdal tingrett i Frostating lagdømme.
Den kombinerte barne- og ungdomsskolen Høylandet skole (180 elever og 33 ansatte i skoleåret 2011/2012) er eneste grunnskole i kommunen. Skolen har både idrettsbygg, basseng og bibliotek. Ellers har kommunen full barnehagedekning. I 2006 åpnet det nye rehabiliteringssenteret Namdal rehabilitering på Høylandet, som eies av 15 kommuner i Namdalen samt Bindal kommune.
Kommunen har et energiforbruk på 39&nbsp;874,90&nbsp;kilowattime per innbygger i 2006. Ifølge Norges geologiske undersøkelse over 50&nbsp;% av kommunens innbyggere grunnvannsforsyning i 1996, og like mange hadde tilfredsstillende drikkevannskvalitet. I 1990-årene forsynte Høylandet vannverk med sine tre fjellbrønner 650 personer.

Politikk


Med unntak av noen korte avbrekk har Senterpartiet hatt ordføreren i kommunen siden andre verdenskrig. I 2011 fikk partiet rent flertall i kommunestyret, og Hege Nordheim-Viken og Ole Joar Flaat ble henholdsvis ordfører og varaordfører.
;Kommunestyrevalget 2011

Næringsliv


Fil:Hoeylandet fraa lufta.jpg
Fil:Hoeylandet fraa lufta 1.jpg

Historie


Det er gjort funn fra steinalderen og eldre jernalder på Eid, Mørkved, Romstad og Øy. Bygden regnes imidlertid ikke å ha vært ryddet før i yngre jernalder, og fra denne perioden er det gjort mange funn, blant annet gravhauger.
Høylandet kommune ble opprettet da Grong kommune ble delt i to den 1. januar 1901. Høylandet hadde ved opprettelsen 1&nbsp;046 innbyggere. Den 1. januar 1964 ble Høylandet slått sammen med Kongsmo krets fra Foldereid kommune til den nye Høylandet kommune.
Kongsmoen opplevde befolkningsøkning og oppblomstring fra 1950 som en følge av utskipningen av kobbermalm fra Skorovas Gruber i nabokommunen Namsskogan. Malmen ble skipet ut fra kai på Kongsmoen i Indre Foldafjorden, etter at den var fraktet med taubane i ca. 40&nbsp;km over fjellet fra Skorovas. Årlig ble ca. 150&nbsp;000 tonn kis fraktet på banen frem til den ble nedlagt i 1976. Utvinningen fra Skorovas ble avsluttet i 1984. I 1990-årene ble kalkforekomster ved Kongsmoen riktignok undersøkt for mulig utvinning i tilknytning til det gamle kaianlegget.

Kultur


Høylandet er mest kjent for å huse Norsk Revyfaglig Senter, som hvert annet år arrangerer Norsk revyfestival.

Tusenårssted


Kommunens tusenårssted er steinen «Humoristen» som ble avduket av ordfører Lars Otto Okstad i 2001.

Kjente personer fra Høylandet


Tor Erik Moen, fotballspiller
Lise Marie Mørkved, programleder på ''Kykelikokos''
Lorents Mørkved, politiker (Venstre)
Lornts Mørkved, revyentusiast
Pål Tyldum, langrennsløper
Ivar Aavatsmark, offiser og politiker (Venstre)
Ivar Aavatsmark (1916–2004), forstmann

Referanser

Litteratur


Eksterne lenker


Kategori:Høylandet
da:Høylandet
de:Høylandet
en:Høylandet
fr:Høylandet
bpy:হায়লেন্ডেট
id:Høylandet
it:Høylandet
la:Høylandet
nl:Høylandet (gemeente)
nn:Høylandet kommune
nds:Kommun Høylandet
pl:Høylandet
pt:Høylandet
ro:Høylandet
ru:Хёйланнет
sl:Høylandet
fi:Høylandet
sv:Høylandets kommun
vi:Høylandet
war:Høylandet

Inderøy


Fil:Inderøy-Sund-Straumen.jpg
Inderøy er en kommune i Nord-Trøndelag som ligger nord i Trondheimsfjorden. Kommunen grenser til Steinkjer og Verdal i øst, mot Leksvik i sørvest, og har sjøgrenser mot Verran i vest og Levanger i sør.
Inderøy kommune dekker 365 km² og har () innbyggere. Kommunen består av tre naturgeografiske enheter: halvøya Inderøy mellom Beitstadfjorden og Borgenfjorden (Børgin), halvøya Mosvik på Fosenhalvøya vest for Skarnsundet og området på sørøstsiden av Borgenfjorden langs og øst for E6, som dels tilsvarer gamle Røra kommune. Halvøya er skilt fra den sørøstlige delen av kommunen ved tettstedet Straumen, hvor Børgin er forbundet med Trondheimsfjorden i en tidevannsstrøm.
Inderøy herred ble i 1907 delt i de tre kommunene Inderøy, Røra og Hustad. Hustad skiftet i 1912 navn til Sandvollan. Røra og Sandvollan ble innlemmet i Inderøy den 1. januar 1962. Den tidligere nabokommunen Mosvik ble slått sammen med Inderøy den 1. januar 2012.

Geografi

Historie


Fil:Befolkningsutvikling kommune 1729.svg

Kommunesammenslåing 2010–2012


Mosvik kommune vedtok 16. desember 2009 å utrede sammenslåing med Inderøy. Motivene for sammenslåing kan ha vært mange, men ett av dem var at ''«Fosensamarbeidet ikke hadde gitt de resultater Mosvik hadde håpa på, og samhandlingsreformen og etableringen av et distriktsmedisinsk senter på Ørlandet hadde kanskje vært siste dråpen i begeret for Mosvik».'' Inderøy og Mosvik hadde også samarbeidet om felles ungdomsskole fram til 1992, og ''«Skarnsundbrua fjerna avstandsulempene i stor grad. Da bompengene ble borte i 2007 ble enda et hinder fjerna».'' I en rådgivende folkeavstemning 30. og 31. mai 2010 stemte 58 % av innbyggerne i Mosvik ja til forslaget om å slå sammen Mosvik og Inderøy kommuner. 76,5 % av innbyggerne deltok i avstemningen, som var åpen for alle ned til 16 år. 295 stemte ja til sammenslåing, mens 214 stemte nei.
Sammenslåingen fant sted den 1. januar 2012. Den 9. mars 2011 ble det vedtatt å gi den nye kommunen navnet Inderøy med kommuneadministrasjonen liggende på Straumen i Inderøy. Kommunen fikk det nye kommunenummer 1756. Fellesnemnda for kommunesammenslåing Mosvik-Inderøy vedtok også den 9. mars 2011 at den nye kommunen beholder Inderøys gamle kommunevåpen med fire flyndrer. Våpenet ble gitt følgende begrunnelse: ''«Motivet symboliserer fjordkultur fra tidligere historiske tider og fram til i dag – fra flatfisk på helleristningene i Kvennavika, til det tradisjonsrike flyndrefisket i Børgin. I tillegg symboliserer motivet de fire opprinnelige kommunene Mosvik, Inderøy, Sandvollan og Røra»''.

Samfunn


Inderøy omfatter fem bygder: Kjerknesvågen, Røra, Sandvollan, Sakshaug og Utøy, og kommunesenteret Straumen (Inderøy).
Kommunen hører under Inntrøndelag tingrett og Frostating lagmannsrett.
Kommunen tilsvarer de fire kirkesognene Salberg (Røra), Sandvollan, Sakshaug og Mosvik/Vestvik, i Nord-Innherred prosti og Nidaros bispedømme.
Administrasjonssetet og skolene ligger på Venna i Sakshaug, mens det største handelssentret ligger på Straumen, omtrent én km unna.

Politikk


Kommmunestyret har fra 2011 31 medlemmer, en økning på 4 etter kommunesammenslåingen med Mosvik. Det er to politiske hovedutvalg: ''Folk'' og ''Natur''.
;Kommunevalget 2007
Etter kommunevalg i 2007 fikk Senterpartiet (Sp), Høyre (H), Venstre (V), Kristelig Folkeparti (KrF) og Fremskrittspartiet (Frp) flertall i kommunestyret, og Ole Tronstad (Sp) ble valgt til ordfører og Ida Stuberg (Sp) valgt til varaordfører. Sp fikk også de to hovedutvalgslederne. Per Ørjan Hansen ble valgt til leder av Hovedutvalg Folk, mens Anita Axelsson ble valgt til leder av Hovedutvalg Natur.

Samferdsel


Hovedfartsåren gjennom kommunen er som går gjennom tettstedet Røra. Andre større veger er og . I Røra munner riksvei 755 ut i E6. TrønderBilene opererer en begrenset busstjeneste gjennom kommunen, mens NSB Lokaltog stopper på Røra stasjon hver time.
Straumen ligger ca 105 km fra Trondheim, ca 75 km fra Trondheim lufthavn, Værnes og ca 22 km fra fylkeshovedstaden Steinkjer.
Skarnsundbrua er verdens nest lengste skråkabelbro. Den ble åpnet av Kong Harald i 1991, og forbinder Vangshylla med Mosvik og Fosenhalvøya. Skarnsundbrua var bomfinansiert fram til høsten 2007.

Administrasjon


Administrasjonen for Inderøy kommune har sete på Venna på Sakshaug, og ledes av rådmann Jon Arve Hollekim.

Næringsliv


Fil:Inderøy_sundnes.jpg
Hovednæringsveien på Inderøy har tradisjonelt vært, og er fortsatt landbruk. 16% av arbeidskraften er sysselsatt i primærnæringene. Som en følge av dette er det flere viktige næringsmiddelindustrier på Inderøy, blant annet Sundnes brenneri, Røra Fabrikker og Inderøy Slakteri. I tillegg finner man en rekke mindre gårdsutsalg.
I tillegg fungerer Inderøy som en soveby for arbeidstakere i andre kommuner, hovedsakelig Steinkjer, Verdal og Levanger. Utover offentlige tjenester og primærnæringer har Inderøy svært få arbeidsplasser og nesten ingen ikke-næringsmiddelbasert industri. Inderøy kommune er kommunens største arbeidsgiver. Andre større bedrifter innbefatter Franzefoss bruk på Hylla, T.N. Vangs Mekaniske Verksted på Tømte, Austad Maskinstasjon på Røra og Jægtvolden Fjordhotell.

Kultur


Fil:Inderøy_venna.jpg
En person fra Inderøy kalles en inderøyning. Halvøya ble i tidlig middelalder kalt Eynni Idri, som betyr den indre øya. Kommunevåpenet består av fire gyldne flyndrer på rød bunn og er tegnet av Nils Aas. Rødspette fra fjordstykket Borgenfjorden er en lokal tradisjonsrett, noe som er bakgrunnen for valg av motiv.
Sentrum for kulturlivet i kommunen er Inderøy Kulturhus. Kulturhuset er hjem for blant annet musikk- dans- og dramalinjen på Inderøy videregående skole. Sammen med jazzlinjen ved Sund Folkehøgskole og Musikktjenesten i Nord-Trøndelag gjør dette Inderøy til et av fylkets musikale sentre, med jazzfestivalen SoddJazz som årlig hovedpunkt.
Inderøy kommune har fire voksenkorps; Laat (Sakshaug), Musikklaget Lurlåt (Sandvollan), Nordhøy Hornmusikklag (Kirknesvågen) og Røra Hornmusikklag (Røra). Våren 2008 arrangerte disse korpsene i fellesskap Inderøy Musikkfestival med 800 deltakende korpsmusikanter fra hele midt-Norge.
Galleriet Nils Aas' Kunstverksted lokalt i Straumen sentrum er fanen i kunstsammenheng i kommunen. I tillegg finnes en rekke små kunstutsalg spredt rundt i bygdene. Sammen med en rekke reiselivs- og gårdsmataktører har de dannet merkevaren "den gylde omvei".
Siden 1988 utdeler kommunen annethvert år Inderøy kommunes kulturpris til personer som over en lengre periode har gjort en spesiell innsats for kulturlivet i kommunen.

Tusenårssted


Kommunens tusenårssted er skulpturparken Muustrøparken. Billedhoggeren Nils Aas har skjenket åtte skupturer til parken, som bærer navnene «Flyndre», «And», «Stavhopper'n», «Ringkatta», «Lesende», «Elg», «Fisker» og «Ekorn». I tillegg er det amfi med scene og skotthyllbane, kvernbruk og lekeområde i parken. «Flyndre» er en skulptur av Inderøys kommunevåpen.

Kjente inderøyninger


Fil:Inderøy_sakshaug.jpg
Ole Richter (1829–1888), jurist, politiker, statsminister ved legasjonen i Stockholm
Håkon Løken (1859–1923), journalist og jurist – og øvrige medlemmer av Mal:Familien Løken
Christian Léden (1882–1957), forsker, polarfarer, komponist og oppdagelsesreisende
Nils Aas (1933–2004), billedhogger
Inger Lise Gjørv (1938–2009), politiker (Arbeiderpartiet) og fylkesmann
Ingrid Bolsø Berdal (1980–), skuespiller
Gudleiv Forr (1940–), journalist (Dagbladet)
Per Egil Hegge (1940–), journalist/redaktør (Aftenposten) og forfatter
Yngve Kvistad (1964–), journalist (Verdens Gang) og forfatter
Willy Ustad (1946–), forfatter
Ingunn Beate Øyen (1968–), skuespiller

Referanser


http://www.nyeinderoy.no/ Inderøy kommunes nettsted om kommunesammenslåingen

Eksterne lenker


http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T1538498&pageid=2 Kultur i Inderøy på kart fra Kulturnett.no
http://digitalarkivet.uib.no/cgi-win/WebMeta.exe?slag=vismeny&fylkenr=17&*katnr=&emnenr=&aar=&dagens=&knr=1729 Databaser for Inderøy i Digitalarkivet (Historiske databaser fra Inderøy)
http://www.inderoyningen.no/ Inderøyningen (lokalavis)
http://www.dengyldneomvei.no Den Gyldne Omvei
http://www.inderøy.no Inderøy.no – En portal til kommunen (driftes av Frivillig Inderøy)
Kategori:Inderøy
Kategori:Halvøyer i Norge
da:Inderøy
de:Inderøy
en:Inderøy
fr:Inderøy
bpy:ইন্ডেরায়
id:Inderøy
it:Inderøy
la:Inderøy
nl:Inderøy
nn:Inderøy kommune
nds:Kommun Inderøy
pl:Inderøy
pt:Inderøy
ro:Inderøy
ru:Иннерёй
sl:Inderøy
fi:Inderøy
sv:Inderøy kommun
vi:Inderøy
war:Inderøy

Leka


Fil:Steinstid sommer.JPG
Leka er en Norges kommuner i Nord-Trøndelag. Den er Namdalens og Nord-Trøndelags nordligste kommune, og lekværingene fordeler seg på hovedøyene Leka (øy) og Madsøya i tillegg til Gutvik på fastlandet. Fiskeværene Sklinna (Solsem) og Horta er også en del av kommunen. Høyeste punkt på Leka er Vattinden (418 meter over havet.). Store deler av øya Leka (øy) består av serpentinitt og olivinstein som gir en gulrød farge og en unik flora. Et annet kjent naturmerke er Lekamøya.

Geografi


Klima


Ved målestasjonen på Leka, 47 moh., er det en gjennomsnittlig årsnedbør på 1&nbsp;425 mm, og gjennomsnittstemperaturen ligger på 5,2&nbsp;°C:

Samfunn


Tettbebyggelsen Leknes (Leka) på Leka utgjør kommunens administrasjonssentrum. Grunnkretser i kommunen er Gutvik, Madsøy/Frøvik, Haug, Solsem/Sklinna, Kvaløy/Leknes, Skei/Husby og Hortavær.
Ole Kristian Holand er lensmann på Leka siden 1980, og i 2009 ble det ikke registrert mer enn 5 straffesaker i kommunen.

Skole og helse


Leka skole er kommunens eneste skole, og denne ligger på selve Leka. For elevene på fastlandet har kommunen imidlertid kjøpt skoleplasser i Bindal. Dette er en kostbar og omdiskutert ordning. Det har vært en viktig sak for lekværingene å beholde blant annet skolen, da kommunen med sine 50 arbeidsplasser er den viktigste arbeidsgiveren.

Politikk


Tradisjonelt har Arbeiderpartiet og Senterpartiet vært de største partiene i Leka kommune. Borgerlige felleslister med skiftende samarbeidspartnere blant Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har imidlertid sørget for at Senterpartiet har hatt flest ordførere. Ved kommunestyrevalget 2007 ble det ikke noen borgerlig fellesliste, men Senterpartiet alene kapret en like stor andel av velgerne som de borgerlige i 2003. Per Helge Johansen fra Senterpartiet har vært ordfører siden 2011. De fremste politiske sakene dreier seg om kommunens trange økonomi og den tiltagende fraflyttingen.
;Kommunestyrevalget 2011

Historie


Leka har vært bebodd i over 10&nbsp;000 år og man kan finne blant annet hulemalerier på øya. Det er registrert over 400 fornminner i kommunen. I dag er de viktigste næringsveiene landbruk og fiskeoppdrett, men disse sliter.
Leka var et maktsenter på Namdalskysten i yngre jernalder og vikingtiden. Herlaugshaugen på Leka er i dag den største gravhaugen man vet det har vært begravd mennesker i. Basert på Snorre Sturlasons beretninger tror man at gravhaugen tilhører kong Herlaug, som angivelig skal ha nektet å underkaste seg Harald Hårfagre, og heller lot seg begrave levende sammen med sine treller. I senere tid har det blitt laget et spill rundt haugen, ''Eit spel om kong Herlaug''.
Leka kirke ble oppført i 1867, men Husby hadde allerede vært kirkestedet på Leka siden 1634. Før dette var Leknes kirkested. Kirkens fremste klenodier er fem temperamalerier fra 1700-tallet og et hollandsk alterskap fra 1500-tallet.
En av de mest berømte historiene fra Leka er historien om Ørnerovet på Leka. I 1932 forsvant tre og ett halvt år gamle Svanhild, og ble funnet igjen ved ett ørnereir oppe på en fjellhylle i berget, i beste velgående. Historien har både blitt bok og film. Det har likevel blitt hevdet at treåringen sannsynligvis selv har klatret opp på fjellhyllen. Denne historien kan man kjenne igjen i på kommunevåpenet.

Kultur


Tusenårssted


Kulturhuset og idrettshallen Herlaughallen er kommunens tusenårssted. Det er dessuten plantet tusenårstrær ved skolen, Herlaugshallen, barnehagen, helsesenteret og Lekatun.

Norges geologiske nasjonalmonument


I 2010 ble Leka kommune stemt fram til Norges geologiske nasjonalmonument. Kåringen ble gjennomført av UT.no, som er et samarbeid mellom NRK og Den Norske Turistforening.

Kjente personer fra Leka


Christopher Brinchmann (1864–1940), arkivar, historiker og redaktør
Torbjørn Færøvik (1948–), forfatter og historiker
Hans Solsem (1912–1972), politiker (Arbeiderpartiet)
Svanhild Hartvigsen (1929–2010), kjent fra Ørnerovet på Leka

Referanser

Eksterne lenker


http://www.leka.kommune.no/ Leka kommune
http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T935249&pageid=2 Kultur i Leka på kart fra Kulturnett.no
http://www.horta.no Informasjonsside om Hortavær
Kategori:Leka
da:Leka
de:Leka (Norwegen)
en:Leka, Norway
fr:Leka (Norvège)
it:Leka
la:Leka (Norvegia)
nl:Leka
nn:Leka kommune
nds:Kommun Leka
pl:Leka
pt:Leka (Noruega)
ro:Leka
ru:Лека (Норвегия)
sl:Leka, Norveška
fi:Leka (Norja)
sv:Leka kommun
vi:Leka
war:Leka, Norway

Leksvik


Leksvik er en kommune i Nord-Trøndelag. Den grenser i nord mot Verran og Inderøy og i vest mot Rissa. I sør ligger Trondheimsfjorden, og øst og sør for den ligger kommunene Frosta og Trondheim.

Geografi


Fil:Leksvik-village-Norway.jpg
Kommunen har et kupert landskap med flere topper opp i mot 600 meter. Det mest kuperte området finner vi mellom Leksvik og Vanvikan, hvor blant annet Kjerringklumpen med sine 602 meter ligger. I vest, mot grensen til Rissa kommune ligger Storvatnet (Leksvik), Fosens største innsjø. I sør stuper landskapet brått ned i Trondheimsfjorden. I nordøst, områder dekket av skog og myrer, med topper opp i mot 550 meter. Her ligger også Grønsjøen og Meltingvatnet på grensen til Inderøy kommune.

Samfunn


: se Wikipedia:Stilmanual/Kommuner#Samfunn

Politikk


Kommunevalget 2003

Bygdene


Leksvik kommune har flere små bygder. De to kirkesognene er hovedbygda Leksvik og Vanvikan som med ca 800 innbyggere ligger sørvest for hovedsognet. Mellom disse to tettstedene ligger bygdene Seter i Leksvik og Hindrem, og de mindre stedene Tømmerdalen, Hoven og Aksnes. Ved Storvatnet ligger Kråkmo og Roten, mens vi finner Sollia (leksvik) i det nordøstlige hjørnet av kommunen, og Bergbygda i det sørøstre hjørnet, begge like ved kommunegrensa til Inderøy kommune.
Leksvik kommune har to tettsteder, Leksvik med }} innbyggere og Vanvikan med }} innbyggere per 1. januar . Kommunesenteret ligger i Leksvik, hvor vi kan finne en del høyteknologisk industri og jordbruk. I sentrumsområdet finner vi et kommunehus, kultursal og et lite mangfold butikker fordelt på flere større bygninger. Tettstedet har en stor grunnskole, videregående skole, hotell og flere severdigheter, blant annet Leksvik kirke fra 1667 og utsiktspunktet Våttåhaugen med ruiner av en Tyskland base fra andre verdenskrig.
Fra Leksvik går riksvei 755 til Vanvikan. Den 30&nbsp;km lange veien som ble bygget på 1960-tallet går forbi Hindrem og Seter hvor vi finner et sports- og aktivitetssenter, ruiner av en borg, og Norges største forekomst av thulitt. Ikke langt fra Vanvikan går Nord-Europas lengste klatresti opp fjellet Munken, en klatretur på ca. 3&ndash;4 timer inkludert nedtur. Vanvikan domineres av en del industri, og har hurtigbåtforbindelse med Trondheim. Tettstedet har skole, samfunnshus og et sentrum med flere butikker.
Leksvik har lenge vært ei isolert bygd på Fosen. Landbruk var hovednæringen, og geiter ble svært viktig. Etter hvert ble Leksvik kjent som geitbygda, og hadde 5&nbsp;000 geiter på det meste. Etter at den første veien kom til bygda i 1960-årene ble geitene byttet med industri. Leksvik ble ei industribygd, og har i dag flere store fabrikker, basert på høyteknologisk industri. Leksvik har i dag både grunnskole og en videregående skole. Bygda har et nyutbygget sentrum med et mangfold butikker fordelt på flere bygninger rundt en sentrumsfontene. I Trøa og ved Leksvik videregående skole finnes et idrettsanlegg, med en stor gressbane, kunstgressbane og en større hall for innendørsaktiviteter. Ved havna står et gatekjøkken og et hotell med restaurant og Bar (utested).

Utdanning


Leksvik kommune har to grunnskoler: Testmann Minne Skole i Leksvik har 320 elever. Skolen ligger sentralt ved Ålberg, 1,5km nord for sentrum. Vanvikan skole ligger i Vanvikan og har 150 elever. Leksvik har også en videregående skole, Leksvik videregående skole med om lag 120 elever fordelt på 11 studieretningsfag. Skolen ligger ca. 500 meter fra Leksvik sentrum og Testmann Minne Skole.

Næringsliv


Landbruk


Leksvik kommune har et skogsareal på ca. 155&nbsp;000 daa og et jordbruksareal på ca. 22&nbsp;700 daa. Dette utgjør ca. 40% av totalarealet i kommunen. Her finnes 82 bruk med melkeproduksjon på ca. 1&nbsp;100 kyr og 24 bruk med sauehold, ca. 1&nbsp;540 vinterfora sauer.

Industri


Industrimiljøet i Leksvik består av ca 20 høyteknologiske industribedrifter med til sammen omkring 600 ansatte og en årlig omsetning på ca kr 700 millioner. Industrien står for hele 38 % av arbeidsplassene i kommunen, og omfatter sponfraskillende maskineringsbedrifter, plastindustri, sanitærarmatur og elektronikk. Det var Bjørn Lyng som satte industrieventyret i gang like etter andre verdenskrig, og dro etter hvert med seg mange andre i det storstilte utviklingsprosjektet. I dag huser kommunen industribedrifter som Oras Armatur AS, Elsafe International AS, Fosen Stein AS, Lycro AS, CNC Produkter AS og PTM Norway AS, samt en rekke bedrifter i Lyng Gruppen.

Historie


Ljoksa. Det eldste kjente navnet på Leksvik er Ljoksa og blir nevn i kongesagaene. Hva Leksvik egentlig betyr har ingen klart å spekulere fram, fordi navnet er svært gammel og har forandret seg gradvis fra århundrer til århundrer. Navnet Leksvik ble fastsatt i 1917.
Lexviken Anno 1894. En ganske omfattende beskrivelse beskriver Leksvik i 1894. Da var Leksvik kjent under navnet Lexviken, og hele kommunen var basert på primærnæringer. Leksvik sogn hadde ca. 2&nbsp;000 innbyggere, mens Stranda sogn hadde ca. 1&nbsp;000 innbyggere. De fleste gårdene i kommunen var ganske små, ikke over 6 skyldedaler. Kroa markerer seg som sentrum av Leksvik med et lite tettsted med 4 handelsmenn, 2 bakere, 1 smed, 2 skomakere, 1 skredder, 1 farver og over 100 andre personer.

Kultur


Ord og våpen


Kommunevåpenet er ''i blått en innbøyd sølv spiss som ender i et kløverblad''. Det ble godkjent i 1990 og er tegnet av Einar H. Skjervold. Den blå fargen symboliserer Trondheimsfjorden. De to utvendige vikene (buktene) på hver side av figuren kan sees som kommunens to sogn. Framspringet (ut i fjorden) mellom disse to buktene kan gi assosiasjon til Amborneset, minne om en båtstavn, eller illustrere vekst, natur, skog og jord.

Severdigheter


Våttåhaugen
Amborneset
Borgen, Leksvik
Munken
Leksvik kirke
Stranda Kirke
http://home.online.no/~krosvold/leksvik/Anders_Solli_2.jpg Minnesmerke av Anders Solli
Bjørnåa

Kjente leksværinger


Bjørn Lyng (1926&ndash;2006), forretningsmann, industrigründer og oppfinner
Villy Haugen (1944 – ), kjent skøyteløper
Boye Asbjørn Killingberg (1915&ndash;1993), musiker
Terje Aunan (1970&ndash;), industrimann, hotelleier, lovsanger og utvikler av det som er av kultur
Kristian Tettli Rennemo (1984&ndash;), landslagsløper i langrenn
Johan Moan (1900&ndash;1987), motstandsmann og etterretningsagent
Kåre Nøstvold (1919&ndash;1981), motstandsmann

Referanser

Eksterne lenker


http://www.leksvik.kommune.no/ Offisiell hjemmeside
http://www.ssb.no/kommuner/hoyre_side.cgi?region=1718 Faktaopplysninger fra Statistisk Sentralbyrå
http://webcam.kjellberg.no/ Webkamera med daglige oppdateringer over Trondheimsfjorden
http://home.online.no/~krosvold/leksvik.htm Bilder fra Leksvik
http://www.kulturnett.no/geografisknavigering/geografisknavigering_visning.jsp?fylke=T908641&x=138&y=6/ Kulturnett
Kategori:Leksvik
da:Leksvik
de:Leksvik
en:Leksvik
fr:Leksvik
bpy:লেক্সভিক
it:Leksvik
la:Leksvik
nl:Leksvik
nn:Leksvik kommune
nds:Kommun Leksvik
pl:Leksvik
pt:Leksvik
ru:Лексвик
sl:Leksvik
fi:Leksvik
sv:Leksviks kommun
vi:Leksvik
war:Leksvik

Levanger


Fil:Levanger1880 lindahl.jpg, fotografert av Axel Lindahl]]
Fil:Levanger kirke.jpg
Levanger er en by og en kommune i Nord-Trøndelag. Administrasjonssenteret Levanger fikk bystatus i 1997, men har også tidligere hatt slik status med kjøpstadsprivilegium fra 1836 til 1961. Bygrensene er ikke nærmere definert, og omfatter derfor i prinsippet hele kommmunen. Tettstedet Levanger har }} innbyggere per 1. januar .
Kommunen er et av Trøndelags beste jordbruksdistrikter, og nær halvparten av jordbruksarealet går til kornproduksjon. Kommunen har også fylkets største melkeproduksjon og nest største svineproduksjon. Industrien er omfattende og variert, og domineres av treforedlingsfabrikken Norske Skog Skogn. Andre viktige industribransjer er verksted-, næringsmiddel-, trevare- og gummi- og plastvareindustri. I kommunen finnes også Høgskolen i Nord-Trøndelag og Sykehuset Levanger. Varehandelen er sterkt voksende, og Magneten er fylkets nest største kjøpesenter.
Byen ligger sentralt med tilgang til sjøen, vei til Jämtland i Sverige og med Trondheim i sør. Levanger har derfor langt tilbake i historien vært et møtested, og Marsimartnan kan spores tilbake til middelalderen. Levanger feiret sitt tusenårsjubileum i 2011. Andre kulturminner i kommunen er fornminner som helleristninger, bygdeborger og gravhauger, middelalderkirken Alstadhaug kirke, Falstad fangeleir på Ekne samt ruinene av Munkeby kloster.
Kommunen grenser til Verdal i nordøst, Stjørdal i sør og Frosta i vest. Over Trondheimsfjorden ligger Inderøy kommune. Levanger kommune består av de tidligere kommunene Levanger, Frol, Skogn, Ytterøy og Åsen, som ble slått sammen i 1960-årene, og er en del av Innherred samkommune sammen med Verdal.

Navn

Geografi


Kommunen ligger sør for Trondheimsfjorden, og bygda Åsen i sørvest grenser også mot fjordarmen Åsenfjorden. Levanger by ligger ved Levangerelvas utløp i Trondheimsfjorden og det lille sundet Eidsbotn. Nord-, øst- og sørover strekker det seg opparbeidede landbruksområder med flere bygdesentra, som Mule (Levanger), Okkenhaug, Markabygda, Skogn, Ekne, Ronglan og Åsen. Nær halvparten av arealet ligger under 150 meter over havet. Øst- og sørover befinner det seg store skog- og fjellområder preget av typisk trøndersk fjellandskap med myrer, åskammer og småfjell. Midt i Trondheimsfjorden, mellom Levanger by og Skarnsundet, ligger også den omlag 28 km² store øya Ytterøy, den største øya i fjorden. Ytterøy er forbundet med Levanger by med bilferge. På grensen mot Verdal og Stjørdal ligger også innsjøen Feren og Øvre Forra naturreservat.
Berggrunnen består i hovedsak av terkt omvandlede kambrosiluriske bergarter, og mye av denne er dekket av leire. Det er flere store vann, deriblant Hammervatnet, Movatnet (Levanger), Hoklingen, Byavatnet og Sønningen. Levangerelva har sin kilde i Tomtvatnet (279 moh.). Kommunens høyeste punkt er Hårskallen (735 moh.), og ligger i Frolfjellet.

Samfunn


Skole og helse


Levanger har også lange historiske tradisjoner som skoleby. Den første borgerskolen ble lagt til Levanger i 1851. Siden fikk byen en lærerhøyskole som den fortsatt har, lagt under Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT). Denne ligger på Røstad, like nord for Levanger sentrum. HiNT Levanger er det største studiestedet for (HiNT), med lærer-, sykepleier-, ingeniør- og lederutdanning. HiNT har over 2&nbsp;600 studenter og 200 ansatte i Levanger. HiNT er for øvrig fordelt over fire studiesteder i fylket (Levanger, Namsos, Steinkjer og Stjørdal). På slutten av 1990-tallet gjennomgikk bygningsmassen i Levanger en omfattende renovasjon i tillegg til at nye undervisningsbygninger ble ført opp og offisielt åpnet 15. oktober 2002.
Levanger videregående skole er en av Nord-Trøndelags største med ca 200 ansatte og 830 heltidselever.
Den flotte barneskolen i Levanger sentrum, Levanger Byskole, ble lagt ned i 2005, etter en lang kamp fra foreldrene sin side.
Levanger har forøvrig to private grunnskoler; Vårtun Kristne Grunnskole og Markabygda Montessoriskole.

Politikk


Siden 2007 har Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti hatt flertall i kommunestyret. Ordfører siden 2007 er Robert Svarva fra Arbeiderpartiet, mens varaordfører siden 2006 er Hans Heieraas fra Senterpartiet. I opposisjon sitter Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti.
;Kommunestyrevalget 2011

Cittaslow


Levanger har også vært medlemsby i den italienske bevegelsen Cittaslow siden 2003. Siden byen ble medlem i Cittaslow har ulike tiltak som har blitt gjennomført i Levanger blitt satt i sammenheng med Cittaslows charter, herunder anleggelsen av miljøgate og tilknytningen til Bondens marked.

Næringsliv


Hovednæringen i kommunen er jordbruk med sine 120 km² med jordbruksareal. Den viktigste industribedriften i Levanger kommune er Norske Skogs papirfabrikk på tettstedet Skogn som sysselsetter omtrent 520 årsverk. Gjennom 1990-tallet har det vært forsøkt å bygge et gasskraftverk i tilknytning til papirfabrikken, noe som ble godkjent av Stortinget til tross for store protester fra miljøbevegelsen. Planene ble igjen aktuelle etter at det ble lagt planer om å legge gassrørledning inn Trondheimsfjorden, noe som per i dag ennå ikke er gjennomført (2007), men som arbeides aktivt for av enkelte politiske grupperinger. På Skogn har man tre papirmaskiner, som ble oppsatt i 1966, 1967 og 1981. I 2006 ble det produsert 581 000 tonn avispapir.
I løpet av de siste årene har Levanger også sett en omfattende satsing i kommunen på varehandel. Mange nye butikkjeder og dagligvarekjeder har fått etablere seg, eller er i ferd med å etablere seg i byområdene og i avlastningsområdene for bykjernen, mest tydelig i utbyggingen av kjøpesenteret Magneten utenfor bysentrum.
Sykehuset Levanger har omtrent 1&nbsp;000 årsverk og er derfor fylkets største enkeltbedrift. Sykehuset er underlagt helseforetaket Helse Nord-Trøndelag som i sin tur er underlagt helseforetaket Helse Midt-Norge. Sykehuset Levanger har blant annet avdelinger innenfor akuttmedisin, barne- og ungdomspsykiatri, kirurgi, psykiatri, ortopedi, pediatri og innehar også landets eneste tobakkavvenningspoliklinikk.

Historie


Fil:Munkeby kloster okkenhaug.JPG
Fil:Levanger stasjon 1907.jpg
Fil:Levanger map 1909.jpg
Fil:Levanger Kirkegata.jpg

Oldtid og middelalder


Det har bodd mennesker i Levanger-området i flere tusen år. I Skogn finnes et helleristningsfelt på Holtås med over 100 figurer fra steinalderen og bronsealderen. Helleristninger og gravhauger finnes også ved Okkenhaug kapell, og gravfelt fra jernalderen finnes på blant annet Munkerøstad, Støre og Husby. I Levanger finnes det spor etter flere bygdeborger fra folkevandringstiden, hvorav Halsstein bygdeborg i Frol og Ratåsen i Markabygda er de to største. På Skånes, like utenfor Levanger by, ligger restene av Skånes skanse, som ble oppført under den såkalte Hannibalfeiden på 1600-tallet.
Byen fører sin historie tilbake til Gunnlaug Ormstunge, som ifølge ''Gunnlaug Ormstunges saga'' ble tatt i pleie av en prest på Levanger etter å ha blitt hardt skadd i en holmgang. Hendelsen er gjerne tidfestet til mellom år 1008 og 1012, og Levanger feiret derfor sitt 1000-årsjubileum i 2011. På 1000-tallet skal det altså ha vært en mindre hussamling på stedet, og det finnes spor av handel i området helt fra jernalderen.
Det utviklet seg i middelalderen et handelssted mellom Levangerelva og Eidsbotn, og markedsplassen ble et møtested mellom trøndere, Jämtland og Nordland. Markedet i Levanger foregikk i februar, da all omfattende varetransport over land måtte foregå på vinterføre med hest og slede. To uker seinere hadde jemtene sitt eget marked på Frösön, der varer ervervet i Levanger kunne videreselges. Levangermarkedet var på denne måten en viktig arena for varebytte mellom kyst- og fjorddistrikter og fjell- og innlandsbygder - de hadde ulike varer å fremby. Store mengder jern kom fra Sverige, mens tørrfisk og hester var en viktig vare den motsatte vei. Markedet er omtalt som ''Levangermarkedet'' og Marsimartnan. Markedet hadde sitt største volum omlag år 1750. Levanger omtales ofte som ladested under Trondheim.
Lenge bestod bebyggelsen, foruten markedsplassen, av gårdene Levanger og Levangermoen, som administrativt var underlagt Skogn. Skogn var sentrum for det Inntrøndelag småfylket Skeynafylki, som også omfattet Ytterøy og Mosvik. Den rikt dekorerte Alstadhaug kirke på Skogn ble oppført i overgangen mellom Romansk arkitektur og Gotisk arkitektur periode i 1180, og tjente som fylkeskirke. Ifølge tradisjonen skal høvdingen Ølvir være begravd i en gravhaug ved kirken. På Frol mellom Levanger og Okkenhaug ligger Munkeby kloster, et Cistercienserordenen som trolig ble tatt i bruk like før Alstadhaug kirke, og som ble nedlagt i forbindelse med oppføringen av Tautra kloster på 1200-tallet.

Utviklingen av Levanger by


I 1836 fikk Levanger kjøpstadsrettigheter, og byens handelsdrivende kunne søke om byborger ved et eget magistratembede i Levanger. Før den tid hørte den til Trondhjems privilegieområde som kjøpstad. Året etter fikk byen eget tollkammer. Forbudet mot handel utenfor byene var både uhensiktmessig, vanskelig å håndheve og heller ikke absolutt. Levangers kjøpstadsrettigheter mistet også sin betydning med liberaliseringen av handelen ved lovendringer i 1866, 1869 og 1882. Statusen tiltrakk imidlertid endel typiske byfenomener, som var ellers var uvanlige i Nordre Trondhjems amt, fra 1919 kjent som Nord-Trøndelag fylke. Til byen kom blant annet Sykehuset Levanger i 1843, avisen ''Levanger-Avisa'' i 1848, borgerskolen i 1851, Levanger lærerskole i 1892 og Levanger stasjon i 1902. Levanger kirke, en langkirke bygd i stein, ble oppført i 1902.
Med formannskapslovene i 1837 ble Skogn formannskapsdistrikt opprettet, i et område som omfatter dagens Levanger kommune bortsett fra Levanger by og Åsen. Det første bystyret i Levanger ble imidlertid ikke valgt før i 1841, etter pålegg fra departementet, og banksjef Hans Nicolai Grønn ble byens første ordfører. I 1856 ble Levanger landsogn (senere Frol) skilt ut fra bykommunen som egen enhet. Byen hadde 1&nbsp;017 innbyggere etter fradelingen. I 1874 ble deler av to almenninger i Skogn overført til Frol, og i 1951 ble Lillemarksbakkene med 51 innbyggere i Frol tillagt Levanger.
I februar 1851 støtte fattigfolk og borgerskap sammen i Levanger, og hendelsene kalles Levangeropprøret. Dette opprøret ble drevet frem av arrestasjonen av den gjennomreisende agitatoren Christian Michelsen, en tidlig leder for Thranebevegelsen. Det tre dager lange opprøret førte til at militærtropper fra Rinnleiret ble kalt inn for å slå ned arbeiderklassens motstand. Hendelsene førte også til omtale i britiske ''The Times'' og i franske ''Le Figaro''. Torvald Sunds fortolkning av opprøret har i nyere tid blitt til teaterforestillingen ''Raud vinter''.
På slutten av 1800-tallet slet store deler av byens befolkning med å betale bygselsavgift til byens grunneier, proprietær Hans Jelstrup på Mo gård, men ordfører Peter Følling sørget i 1885 for at kommunen kjøpte byens grunn for 65&nbsp;000 kroner. Kommunens inntekter fra eiendomssalg går til et fond, som gir økonomisk bistand til de som ønsker å . I motsetning til Steinkjer og Namsos ble ikke Levanger bombet under andre verdenskrig, og mye av den gamle trehusbebyggelsen i bykjernen er således bevart. Levanger ble dog rammet av svært ødeleggende bybranner i 1846, 1865, 1877 og 1897.

Fra andre verdenskrig


Fil:Falstadskogen med guide.JPG
Under andre verdenskrig ble Falstad fangeleir etablert av Gestapo i en tidligere internatskole på Ekne. Ialt 13 forskjellige nasjonaliteter, for det meste politiske fanger, ble holdt fanget på Falstad. I 1942 var leiren også brukt som transittleir for norske jøder som ble sendt til Polen og myrdet der. Leiren var preget av hardt og meningsløst tvangsarbeid, og ydmykelser og overgrep var vanlig. Minst 170 utenlandske og 34 norske fanger ble myrdet i Falstadskogen. Etter frigjøringen i 1945 ble bygningen brukt som tvangsarbeidsleir og fengsel under landssvikoppgjøret, før anlegget ble brukt som spesialskole i årene 1951–1992. Bygningen er i dag Falstadsenteret, et nasjonalt senter for krigens fangehistorie og menneskerettigheter, mens Falstadskogen er nasjonalt minnested og krigsgravplass. Beryktet under krigen var også levangsbyggen Henry Rinnan, leder for den såkalte Rinnanbanden.
Som følge av Schei-komiteens arbeid ble bykommunen Levanger og landkommunene Skogn, Åsen og Frol slått sammen til landkommunen Levanger den 1. januar 1962. På dette tidspunktet hadde bykommunen 1&nbsp;669 innbyggere, og den nye storkommunen fikk 12&nbsp;138 innbyggere. Blant skeptikerne til storkommunens fremtid var bykommunens siste ordfører, Reidar Strømsøe fra Høyre. Einar Fostad fra Senterpartiet ble valgt til storkommunens første ordfører. Den 1. januar 1964 ble Ytterøy med 772 innbyggere innlemmet i Levanger, slik at den nye kommunen fikk et samlet folketall på 13&nbsp;053. I 1996 vedtok kommunestyret å gi kommunen bystatus med virkning fra 1. januar 1997, men avviste forslaget om å omdøpe seg selv til bystyre.

Kultur


Idrett


Levanger huser en kjent sportsklubb, Levanger Håndballklubb (LHK) spiller for tiden i Gildeserien for damer og spiller sine hjemmekamper i Levangerhallen. I mars skal klubben ta i bruk Trønderhallen som hjemmearena. Den er under oppføring i tilknytning til Høgskolen i Nord-Trøndelag sin avdeling i Levanger.
''Raud vinter'' ble første gang oppsatt på Levanger torg fra 9. september til 1. oktober 2006. ''Raud vinter'' er en historisk fortelling basert på Torvald Sunds fortolkning av Levangeropprøret, som utspant seg i februar 1851 i Levanger. Forestillingen hadde nypremière den 6. september 2007, og ble spilt frem til 20. september.

Kommunevåpen


Levangers kommunevåpen er ''i rødt en gull hest''. Hesten skal markere hestehandelen under Marsimartnan i tidligere tider.

Vennskapsbyer


Halikko, Finland
Igalo, Montenegro
Kramfors, Sverige
Varde (Danmark), Danmark

Kjente personer fra Levanger


Eivind Berre, musiker
Marit Breivik, tidligere landslagstrener i håndball for kvinner
Oluf Dietrichson, grønlandsfarer
Adam Egede-Nissen, politiker (Norges Kommunistiske Parti)
Erling Folkvord, politiker (Rødt)
Erling Gjone, arkitekt og motstandsmann
Sveinung Golimo, filmprodusent
Johan Kjølstad, langrennsløper
Knut Knudsen, syklist
Olav Lian, skiløper
Andreas Lunnan, TV-programleder
Paul Okkenhaug, komponist
Karl Over-Rein, forfatter
Henry Rinnan, krigsforbryter
Eldar Rønning, langrennsløper
Per Verner Vågan Rønning, fotballspiller
Per Sandberg, politiker (Fremskrittspartiet)
Gustav Sjaastad, politiker (Arbeiderpartiet)
Arild Stokkan-Grande, politiker (Arbeiderpartiet)
Heidi Sørensen, politiker (Sosialistisk Venstreparti)
Kristoffer Paulsen Vatshaug, fotballspiller

Referanser

Litteratur


Eksterne lenker


http://webhotel.gisline.no/GISLINEWebMapExplorer_1719/Map.aspx Kart over Levanger
http://www.ra.no/Norsk/Aktuelt/Fredninger/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=4829 Midlertidig fredning av Levanger sentrum
http://www.levanger.kommune.no/Bibliotek/Tjenester/Lokalhistorisk-samling/ Lokalavdelinga på biblioteket
http://www.levangsbilder.no/ Levangsbilder
http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T956879&pageid=2 Kultur i Levanger på kart fra Kulturnett.no
http://www.levanger.kommune.no/raudvinter/index.htm Raud Vinter
http://www.cittaslow.net/elenco_pagine.asp?Sez_ID=1&Box_ID=2671 Cittaslow (Engelsk)
Kategori:Levanger
Kategori:Byer i Nord-Trøndelag
Kategori:Tettsteder i Nord-Trøndelag
Kategori:Fergesteder i Nord-Trøndelag
ang:Levanger
bg:Левангер
da:Levanger
de:Levanger
en:Levanger
es:Levanger
fr:Levanger
ko:레방에르
hr:Levanger
bpy:লেভাঙের
it:Levanger
kl:Levanger
la:Levanger
nl:Levanger (gemeente)
nn:Levanger kommune
nds:Kommun Levanger
pl:Levanger
pt:Levanger
ro:Levanger
ru:Левангер
sl:Levanger
fi:Levanger
sv:Levangers kommun
vi:Levanger
war:Levanger
zh:莱旺厄尔

Lierne


Fil:Lierne map.jpg
Lierne er en kommune i Namdalen i Nord-Trøndelag. Den ligger langs grensen til Sverige, og er Nord-Trøndelags største (og Norges 14. største) kommune i areal, men av de minste i folketall. Libyggene fordeler seg på flere bygder og grender, med Nordli og Sørli som de største, som ble slått sammen til dagens kommune i 1964. Kommunen grenser ellers til Snåsa, Grong og Røyrvik. Lierne er særlig kjent for brunbjørnene, og selv om kommunens brunbjørnebestand er lav i forhold til bestanden i for eksempel deler av Sverige, er bjørnene et problem for sauebøndene. Jord- og skogbruket er fortsatt de viktigste næringsveiene i Lierne. Sandvika (Lierne) i Nordli er kommunens administrasjonssenter.

Geografi


Storparten av kommunens areal består av skog, myrer, fjellvidder og store innsjøer. Omlag en fjerdedel av arealet er dyrket mark og produktiv skog. Inntil grensedragningen mellom Norge og Sverige i 1751, var Lierne et slags ingenmannsland. Deler av kommunen ligger øst for De skandinaviske fjellene og hadde svenske nybyggere, men var annekssogn under Snåsa prestegjeld. Det endte med at det meste av Lierne gikk til Norge, og riksgrensen gjør derfor en bul inn i Sverige.
Lierne regnes som det stedet i Norge der arten Gran (art) først ble etablert, trolig omkring år 500–400 f.Kr. Herfra spredte den seg så videre nordover og sørover til store deler av landet. Granen er i dag landets mest dominerende treslag.
De største innsjøene er Limingen og Tunnsjøen. Innsjøen Tissvassklumptjønnin ble kåret til Norges morsomte stedsnavn av ''Typisk norsk'' i 2004. I 2004 ble nasjonalparkene Lierne nasjonalpark og Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark opprettet. Ialt finnes det svært mange innsjøer og vassdrag i kommunen, som sammen med nasjonalparkene er attraktive for jegere og fiskere. Innsjøene gjør også at Norges geologiske undersøkelse kunne rapportere at over 50&nbsp;% av innbyggerne i kommunen hadde drikkevann av tilfredsstillende kvalitet i både 1990 og 1996.
Avstanden til Namsos er 120 km, til Grong stasjon er 70 km, og til Trondheim lufthavn, Værnes er 220 km.

Geologi


Geologisk er det mest gneis og granitt i sør, og her finner man også de høyeste fjellene i kommunen, Hestkjøltoppen (1&nbsp;390 meter over havet.), Blåfjellhatten (1&nbsp;332 moh.) og Goegkemesspielte (1&nbsp;333 moh.). I fjellområdet Hestkjølen, eller Hartkjølen, kan man forøvrig finne eksempler på dypbergarter som stikker opp. I utkanten av dette massivet ligger Skograudberget og Fjellraudberget, som består av olivin- og serpentinstein. Nord i Lierne er det mest glimmerskifer og få topper over 1&nbsp;000 m. Nordvest er også berggrunnen svært sammensatt.

Klima


Lierne har et kaldt og forholdsvis tørt klima, som fører til lange og kalde vintre. Grunnet kommunens størrelse er det mest hensiktsmessig å sammenligne normalene for målinger gjort i Nordli og Sørli. Årsnedbøren er på 630 mm i Nordli, mot 683 i Sørli. Brattvold i Nordli og Tunnsjøen har forøvrig gjennomsnitt på henholdsvis 700&nbsp;mm og 773&nbsp;mm.
Gjennomsnittstemperaturene i Nordli og Sørli er henholdsvis 0,8&nbsp;°C og 0,9&nbsp;°C, og det er Sørli som normalt opplever de største svingningene gjennom året:

Samfunn


Lierne ble utskilt som egen kommune fra Snåsa kommune 1. januar 1874, og ble delt i Sørli og Nordli kommuner 1. juli 1915. Ved delingen hadde de to kommunene henholdsvis 739 og 863 innbyggere. 1. januar 1964 ble Sørli og Nordli kommuner slått sammen til dagens Lierne kommune, som da hadde tilsammen 2&nbsp;045 innbyggere. Innbyggertallet har sunket jevnt siden dengang.
Grender i Lierne kommune er, fra nord til sør: Limingen, Tunnsjøen, Ingjelsvatnet, Kvelia, Kveeidet, Nordli, Eide, Kveaunet, Sørli, Berglia, Inderdalen, Jule, Stugguneset og Austborg. Grendene ligger i all hovedsak langs de større innsjøene i kommunen, som også har gitt navn til flere av dem. Grunnkretser i Lierne kommune er Østborg/Eide, Skåle, Mebygda, Kvam, Eidet, Kveli, Sandvik, Skjellbred og Tunnsjø. Sandvika i Nordli er kommunens administrasjonssenter.
Nordli og Sørli utgjør fortsatt egne sogn i Lierne prestegjeld, som igjen hører under Namdal prosti i Nidaros bispedømme. Kirker i kommunen er Nordli kirke, Sørli kirke og Tunnsjø kapell. Lierne utgjør dessuten et eget lensmannsdistrikt i Nord-Trøndelag politidistrikt, og hører under Namdal tingrett og Frostating lagmannsrett.

Skole og helse


Kommunen har to barne- og ungdomsskoler, nemlig Stortangen skole og Sørli skole (Lierne), samt Tunnsjø oppvekstsenter med barneskole. Skoleåret 2009/2010 hadde skolene henholdsvis 89, 97 og 16 elever, og 13, 16 og 5 lærere. Nærmeste videregående skole er Grong videregående skole i nabokommunen Grong. Det er barnehager i Sandvika, Sørli og Tunnsjøen. Det kombinerte syke- og aldershjemmet Lierne Helsetun har omlag 30 plasser.
Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag 3 (HUNT 3), besvart av 700 voksne libygg i mars 2007, viste at mer enn 33&nbsp;% hadde sett bjørn, hvorav 65&nbsp;% var mindre enn 100 meter unna dyret. 30&nbsp;% var ganske eller svært ofte redde for rovdyr, og mer enn 50&nbsp;% tenkte ofte på rovdyrproblematikken. Omlag 50&nbsp;% lot rovdyrene påvirke bruken av utmark, og opplevde samtidig redusert glede av naturen grunnet dette. 60&nbsp;% opplevde at rovdyrene hadde ført til dårligere livskvalitet, og 66&nbsp;% svarte at rovdyr hadde påvirket trivselen. Et stort flertall svarte uansett at dette ikke hadde påvirket den fysiske helsen deres, og 29&nbsp;% svarte at de var glade over å ha rovdyr i kommunen. Prosjektlederen for HUNT 3 mente dette beviste at libyggene hadde svart nøkternt på undersøkelsen, og at det derfor var grunn til å ta den på alvor.

Politikk


Alf Robert Arvasli (Arbeiderpartiet) har vært ordfører i Lierne siden 2007, da Arbeiderpartiet fikk rent flertall i kommunestyret med 8 av 15 representanter. Arvasli etterfulgte Arnodd Lillemark (Senterpartiet) som hadde vært ordfører siden 1991 og ikke stilte til gjenvalg. Sosialistisk Venstreparti mistet sitt mandat i kommunestyret i 2007, slik at partier representerte i Lierne kommunestyre i dag er Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Lierne Bygdeliste. Viktige politiske saker i kommunen er regionssamarbeidet med Strömsund kommune i Sverige, samarbeid om felles kommunale tjenester i Indre Namdal, samt rovdyrproblematikken. Kommunestyret er ellers preget av enighet omkring de fleste sakene.
;Kommunestyrevalget 2007

Næringsliv


Den største arbeidsgiveren i Lierne er Lierne kommune, med sine ca. 220 ansatte. Den største private bedriften er Lierne Bakeri med ca. 70 årsverk, et industribakeri som har spesialisert seg på utvikling av norske nisjeprodukter, især lefser og kaker. Produkter fra bakeriet selges i de fleste dagligvarebutikker i hele Norge.
Den viktigste næringsveien i Lierne er allikevel jord- og skogbruket, og man finner ca. 100 gårdsbruk med husdyr i kommunen. Saueholdet har imidlertid gått svært kraftig tilbake, med noen få gjenværende sauebruk i Lierne i 2009 (16 i 2007), mot 80 sauebruk i 1980. Tilskudd til gjeting og elektriske gjerder har redusert problemet noe for enkelte av de gjenværende sauebøndene, men betydelige dyretap fører fortsatt til lav lønnsomhet.
Tidligere dagpendlet mange libygg til Sverige for å jobbe, men i dag er denne utviklingen snudd, og i 2008 var eksempelvis over en tredjedel av de ansatte ved Lierne Bakeri svensker.

Historie

Kultur


Liernes kommunevåpen ble vedtatt 3. februar 1984, og viser tre hvite liryper (''Lagopus lagopus'') på blå bakgrunn. Lirypen er svært vanlig i området, og i eldre tider var jakt på disse svært viktig for å overleve vinteren, og man valgte derfor fuglen som symbol for kommunen. Kommunevåpen med samme motiv finnes i Sirdal og Holtålen.
Kommunens tusenårssted er Sørli museum. Det har iløpet av årene siden 2000 blitt et godt utviklet anlegg med blant annet gårdstun, seter og skogshusvær. Her finnes også en utescene med plass til omlag 300 tilskuere. Totalt er det 16 bygninger på området.
Dialekten som snakkes i Lierne er libygg, en namdalsk dialekt som igjen plasserer seg innenfor det trønderske dialektområdet. Libygg preges av den tette kontakten med Sverige, slik at man finner flere trekk av svensk i dialekten. På samme måte ligger dialekten på den andre siden av riksgrensen svært tett opp til trøndersk, og man snakker gjerne om et norsk-svensk blandingsspråk. Et karakteristisk trekk er at libygg mangler palatalisering, i likhet med jemtsk. Libyggene bruker «i» som førsteperson entall, og omtaler kommunen sin som «Li».
Flyktningerennet er et langrennsløp som årlig går fra Lierne til Gäddede i Sverige. Det er et renn som følger løypen til flyktningene som flyktet fra Norge til Sverige under andre verdenskrig. Det første løpet ble arrangert i 1950, og fra 1964 har man også et løp for kvinnelige deltagere. En oppfølger til flyktningerennet er flyktningerittet som hadde oppstart sommeren 2009. Spjettløpet er et annet sportsarrangement i kommunen, og er et motbakkeløp arrangert årlig av Namdal Løpeklubb siden 2005. Spjettløpet går fra Storeng ved Sandvika til målgang på Spjettfjellet.

Etymologi


Opphavet for stavelsen ''kve'', som går igjen i flere steds- og etternavn i Lierne, er det samme som for «kvener» (som har hatt ulik betydning fra middelalderen og frem til i dag), og sikter til samer. Det norrønt (språk) navnet på området var ''Finnalíð'', hvor også «finner» sikter til samer. Samer utgjorde lenge flertallet av innbyggerne i Lierne. Det nåværende navnet på området kommer av den eldre flertallsformen av «li» (fra norrønt ''líð''), altså en skrånende fjell- eller åsside. I Trøndelag omtales derfor også kommunen ofte som «Li».

Kjente personer fra Lierne


Reidar Bolling (1902–1976), prest og kirkehistoriker
Frode Estil (1972–), langrennsløper
Theodor Hesselberg (1885–1966), meteorolog
Ola H. Kveli (1921–2003), politiker (Venstre)
Arnodd Lillemark (1949–), politiker (Senterpartiet)

Referanser

Litteratur


''Bygdebok for Lierne kommune'', 5 bind. Lierne kommune, 1989–2002.
''Nord-Trøndelag og Fosen – Geologi og landskap''. Norges geologiske undersøkelse, 1997. ISBN 82-7385-170-2.
''Samisk naturbruk og rettssituasjon fra Hedmark til Troms''. Norges offentlige utredninger 2007: 14. Justis- og politidepartementet, 2007. (http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2007/nou-2007-14.html?id=584312 Les)

Eksterne lenker


http://lierne.kommune.no/ Lierne kommune, offisiell nettside
http://www.liernefritid.no/ Lierne Fritid, turistinformasjon
http://www.ssb.no/kommuner/region.cgi?nr=17 Kommunedata for Lierne, Statistisk sentralbyrå
Kategori:Lierne
da:Lierne
de:Lierne
en:Lierne
es:Lierne
fr:Lierne (Norvège)
bpy:লিয়েরনে
it:Lierne
la:Lierne
nl:Lierne (Noorwegen)
nn:Lierne kommune
nds:Kommun Lierne
pl:Lierne
pt:Lierne
ru:Лиерне
sl:Lierne
fi:Lierne
sv:Lierne kommun
vi:Lierne
war:Lierne

Meråker


Meråker (sørsamisk: ''Mearohke'') er en kommune i Nord-Trøndelag. Den grenser i nord mot Verdal, i vest mot Stjørdal og i sør mot Selbu og Tydal. I øst grenser kommunen mot Sverige (Åre kommune).
Meråker sentrum (eller Midtbygda (Meråker)) ligger 25 km fra Storlien og 48 km fra Trondheim lufthavn, Værnes. Kommunen markedsfører seg selv som en friluftskommune. Hovednæringen er industri og jordbruk. Navnet kommer fra det gamle navnet for hest, ''merr'', og ''åker''.

Geografi


: se Wikipedia:Stilmanual/Kommuner#Geografi

Samfunn


: se Wikipedia:Stilmanual/Kommuner#Samfunn

Politikk

Kommunevalget 2003

Meråker smelteverk


I 1898 ble det startet en karbidfabrikk i Kopperå som senere ble ombygd til et silisiumsmelteverk. Hovedproduktet var Microsilica som eksempelvis brukes til tilsettingsstoff i betong, Tannkrem, og leppestifter og utallige andre produkter.
Elkem Meråker er nå ikke lenger i drift, etter at det ble besluttet i 2005 at Elkem Meråker skulle slutte med produksjon av Microsilica i juni 2006. Bygningsmassen er i dag delvis revet ned.
Selskapet har aldri hett Meråker smelteverk, men Meraker smelteverk. Ved nedleggelsen het firmaet Elkem Meraker.

Historie


Meråker ble opprettet som egen kommune 1. januar 1874 da Øvre Stjørdal kommune ble delt i to: Hegra(i Stjørdal kommune) og Meråker. Meråker hadde ved opprettelsen 1&nbsp;861 innbyggere.

Bilder


<gallery>
Fil:Meråker1880-1 lindahl.jpg|Meråker ca 1880
Fil:Meråker1880-2 lindahl.jpg|Meråkerbanen ca 1880
Fil:Meråker1880-4 lindahl.jpg|Kvernhus i Meråker ca 1880
</gallery>
Bildene er tatt 1880–1890, fotograf Axel Lindahl. Fra Nasjonalbibliotekets billedsamling.

Kultur


Musikk


I Meråker har en lokal variant av klarinetten blitt laget i over et halvt århundre. Meråkerklarinetten er ofte etterspurt fra folkemusikk-utøvere, og er blitt eksportert til mange land.

Tusenårssted


Kommunens tusenårssted er Internettkaféen.

Kjente meråkerbygger


Helge Ingstad (1899&ndash;2001), forfatter, arkeolog.
Magnar Lundemo (1938&ndash;1987), skiløper.
Frode Estil (1972), norsk langrennsløper. ( Egentlig fra Lierne, men bosatt i Meråker.)
Vebjørn Selbekk (1969), redaktøren for Magazinet som publiserte Muhammed-karikaturene.
Tora Berger (1981), norsk skiskyter. ( Egentlig fra Lesja, men bosatt i Meråker.)
Petter Northug (1986), norsk langrennsløper. ( Egentlig fra Mosvik, men bosatt i Meråker.)
Marthe Kristoffersen (1989), norsk langrennsløper. ( Født i Troms, men flyttet til Meråker som 9-åring.)

Eksterne lenker


http://www.meraker.kommune.no/ Meråker kommune
http://www.ssb.no/kommuner/1711 Detaljert statistikk for Meråker kommune
http://www.meraker.com/ Turistside for Meråker
http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T1536798&pageid=2 Kultur i Meråker på kart fra Kulturnett.no
http://www.olavsrosa.no/objektinfo.aspx?id=27203 Industrimuseet i Kopperå
http://www.merakerskole.no/ Meråker Grunnskole
http://www.nb.no/cgi-bin/galnor/gn_sok.sh?context=0&offset=0&skjema=0&type=e&tittel=mer%E5ker&Start=S%F8k&fm=1&limit=20&user_offset=1 Historiske fotografier i Nasjonalbibliotekets arkiv
Kategori:Meråker
da:Meråker
de:Meråker
en:Meråker
fr:Meråker
bpy:মেরোকোর
id:Meråker
it:Meråker
la:Meråker
nl:Meråker (gemeente)
nn:Meråker kommune
nds:Kommun Meråker
pl:Meråker
pt:Meråker
ru:Мерокер
se:Muorahká
sl:Meråker
fi:Meråker
sv:Meråkers kommun
vi:Meråker
war:Meråker

Mosvik


Fil:Mosvik 2001 2.jpg
Mosvik er en tidligere kommune i Nord-Trøndelag. Den ble opprettet 1. januar 1901, da Mosvik og Verran ble delt i de to kommunene Mosvik og Verran. Fra 1. januar 2012 er Mosvik en del av Inderøy kommune. Mosvik ligger på en halvøy nordøst på Fosen med landegrense mot Leksvik i sør og land- og sjøgrense mot Verran i vest og nordvest. Den tidligere grensen mot Inderøy i øst var en sjøgrense gjennom Skarnsundet. Hovednæringene er jordbruk og skogbruk, og historisk sett har skogbruk, sagbruk og jektefarten med ved og trelast vært viktig. Mange pendler ut av Mosvik.
Mosvik har de senere år blitt kjent som Petter Northugs hjemsted. En av verdens største skråkabelbruer, Skarnsundbrua, går over Skarnsundet mellom Mosvik og Inderøy.

Geografi


Mosvik er en halvøy nordøst på Fosenhalvøya, omgitt av Trondheimsfjorden på tre sider. Fjordarmene er Verrasundet i nordvest (mot Verran), Beitstadfjorden i nordøst (mot Verran og Steinkjer), Skarnsundet i nordøst (mot Inderøy) og Nordviksundet i sørøst (mot Ytterøy).
Halvøya består av skogkledte åser med morenegrunn med stort innslag av torv og myr. To åsrygger løper i nordøstlig retning, på hver sin side av elva Mossa og Fylkesvei 755. De høyeste toppene er Storknuken (502 moh) på den sørligste ryggen og Bjørnakammen (414 moh) på Røsheia på den nordlige ryggen. Det er bart fjell over 380 moh. De bratte liene på østsiden av halvøya består av forvitringsdekke.
Marin grense er 160 moh. og marine avsetninger i Mosvik sentrum og innover mot Åringgrenda når opp til ca. 100–120 moh, mens det når opp til 160 moh i de slakeste liene i Framverran i nord.
Meltingvatnet (217 moh) er regulert med Mosvik kraftverk siden 1984. Elva Mossa renner om lag 12 km nordøstover fra Meltingvatnet og ut i Trondheimsfjorden ved Mosvik sentrum. Sjøen Langen (191 moh) renner inn i Mossa ved Lille Meltingen.
Elva Slira renner ca 4 km nordøstover fra drikkevannskilden Stordalsvatnet (167 moh) ut i fjorden ved Nervika sør for sentrum. I nordvest ligger innsjøene Hindbergvatnet (132 moh), Røsvatnet (146 moh) og Vennesvatnet (208 moh) som har utløp vestover til Verrasundet. I sørøst ligger Ålvatnet (240 moh) og Torsvatnet (273 moh), som begge har utløp sørover til fjorden. Kaldalselva (11 km) er det lengste vassdraget i sørøst; her har det tidligere vært fløting, til tross for det bratte terrenget.
Giplingøya dyrefredningsområde i Beitstadfjorden ble opprettet i 2003 «for å ta vare på et viktig leveområde for sjøfugl i en region med stor menneskelig aktivitet», mens Torsvatnet vurderes vernet som naturreservat.

Samfunn


Fil:Mosvik 2001 4.jpg nede til venstre, Mosvik skole og barnehage foran moloen. Til høyre industriområdet Nervika med Norsk Limtres fabrikklokaler. Bilde fra 2001]]
Fil:Befolkningsutvikling kommune 1723.svg
File:Mosvik delkretser.jpg
Fil:Fosen kart.jpg og sørvestover med Fosen og Leksvik. I og med bruforbindelsen over Skarnsundet i 1991 og vedtaket om kommunesammenslåing i 2010 ble samarbeidsretningen avgjort østover.]]
Mosbyggene bor i Mosvik sentrum, og i grendene Åsbygda, Venneshamn, Framverran og Trongsundet. I forhold til Statistisk sentralbyrå inndeling i Grunnkretser i Mosvik kommune tilsvarer ''Åsbygda'' grendene langs Trondheimsfjorden i sørøst, med Kaldalen, Sliper og Saltvikhamn. ''Vinje'' er Mosvik sentrum med Nervika og Vinjesjøen. ''Nordbygda'' er grendene langs og på nordsiden av riksvei 755. ''Søndre Fram-Verran'' er området rundt Venneshamn og Grande, mens ''Vestre Fram-Verran'' er området mot Verrasundet. De tre første grunnkretsene tilsvarer «gamle Mosvik kommune», mens de to siste utgjør delen som ble overført fra Verran til Mosvik i 1968.
Mosvik sentrum med ca. 300 innbyggere ligger ved riksveien og Mossas utløp; her finnes butikk, kafé, frisør, kommunehus, industri, sykehjem, skole, barnehage, Vinje bruk og Mosvik kirke.
Riksvei 755 går gjennom Mosvik mellom Vanvikan i Leksvik og Europavei 6 (Norge) ved Røra. Skarnsundbrua over Skarnsundet ligger på denne veien. I Mosvik er Riksvei 755 tilknyttet Fylkesvei 193 (Nord-Trøndelag) fra Meltingen til Verrabotn i Verran kommune, Fylkesvei 192 (Nord-Trøndelag) sørover langs Trondheimsfjorden fra Grande til Sliper ved kommunegrensa til Leksvik og Fylkesvei 191 (Nord-Trøndelag) gjennom Framverran fra Prestvågen til Braset.
Lokalavisen ''Inderøyningen'', som utgis på Straumen (Inderøy) dekker Mosvik. Ellers dekkes Mosvik av NRK Trøndelag og ''Trønder-Avisa''. Mosvik frivilligsentral utgir det månedlige meldingsbladet ''Mosvik-orientering'', som inneholder offentlig informasjon og også er annonseorgan for lokale bedrifter og foreninger; bladet ble inntil 2011 utgitt av kommunen.

Befolkning


Mosvik var aldri noen folkerik kommune. Etter 1950 hadde kommunen på det meste 1&nbsp;207 innbyggere, i 1970. Innbyggertallet har sunket jevnt siden 1970. Per 2011 var det bosatt 19 innvandrere i Mosvik, de fleste av dem kommer fra EU / Nord-Amerika.
Tall fra 2010 viste at Mosvik og Inderøy var de kommunene i Nord-Trøndelag med størst andel innbyggere som pendler ut av bygda til jobb. 26 % av arbeidstakerne hadde mer enn 45 minutter reisevei til jobb. I 4. kvartal 2010 arbeidet 217 innbyggere i Mosvik (53 % av arbeidstakerne), 49 i Leksvik, 35 i Inderøy, 30 i Steinkjer, 18 i Trondheim, 17 i Verdal og 17 i Levanger.

Religion


Mosvik sogn i Den norske kirke har den samme utstrekning som kommunen hadde. Det tilhørte tidligere , og da dette ble nedlagt i 1970, ble Mosvik overført til . Sognene i Inderøy og Mosvik har felles menighetsblad, prester og kirkekontor, og hører til Nord-Innherad prosti i Nidaros bispedømme.
Det er to kirker i Mosvik: Mosvik kirke fra 1884 dekker den sørlige og østlige delen av Mosvik, tilsvarende «gamle Mosvik kommune», mens Vestvik kirke fra 1905 betjener Framverran. Begge kirkene ble bygget som erstatning for tidligere kirker. Det finnes flere bedehus og en Frikirken i Mosvik. Religionssosiologisk sett går det en grense gjennom Mosvik, mellom Framverran, som er preget av folkekirkelig kristentro, og «gamle Mosvik» som også er preget av pietistisk, bedehusnær og frikirkelig kristentro.Idar Kjølsvik (red.) ''Trøndertro : lærerstudenters forskning på tro og livssyn i Nord-Trøndelag.'' Levanger, 2008. ISBN 978-82-7456-593-7</ref>

Offentlige tjenester


Mosvik har fra høsten 2010 én barneskole: ''Mosvik skole'', som ligger i sentrum, sammen med barnehagen og folkebiblioteket. Ungdomsskoleelevene går fra høsten 2010 på ''Inderøy ungdomsskole'' på Straumen (Inderøy). Inntil 2010 hadde Mosvik to skoler: Fra 1992 til 2010 gikk 1.–4. klasse på ''Framverran skole'', mens 5.–10. klasse gikk på ''Mosvik skole''. I 1956 fantes det fire skolekretser i Mosvik: Grande, Langaunet og Sliper i «gamle Mosvik», og Framverran. Skolekretsene Markabygda og Trongsundet ble lagt ned på 1950-tallet.
De nærmere videregående skolene er Leksvik videregående skole og Inderøy videregående skole.
Mosvik hører til Inntrøndelag tingrett, og hørte inntil 2010 til den nå nedlagte Inderøy tingrett.

Næringsliv


Fil:Vinje bruk.jpg, anno 1961]]
Hovednæringene er jordbruk og skogbruk, med Vinje bruk som den største jord- og skogeiendommen. Vinje bruk alene er på 38&nbsp;000 dekar, hvorav 800 dekar dyrka mark, og Vinje er med det et av Norges største private gårdsbruk. Det drives aktivt jordbruk på ca. 60 gårdsbruk. Melkeproduksjon er den dominerende produksjon og utgjør 59 årsverk av totalt 80 årsverk. Samlet melkekvote er 2,2 millioner liter som produseres på 30 produksjonsenheter. Saueholdet utgjør ca. 13 årsverk. I tillegg drives noe kornproduksjon og svinehold på 1 gårdsbruk. 2 gårdsbruk har lagt om til økologisk landbruksdrift. Samla jordbruksareal utgjør 8200 dekar. Av dette utgjør 1000 dekar kornproduksjon, mens resten er grovfôrproduksjon for storfe.
Skogavvirkningen hadde i perioden 2001–2010 en årlig bruttoverdi mellom 5 og 7,2 millioner kroner og utgjorde årlig mellom 14&nbsp;300 og 21&nbsp;800 m³; det meste var gran, og virket gikk med omtrent like store andeler til sagbruk og tremasse.
Lorentsen Trevarefabrikk ble etablert i 1923. Den skiftet senere navn til Trelamell AS. Etter en rekke strukturelle endringer, endret selskapet navn til Nordlamell og deretter til Norsk Limtre AS. Norsk Limtre AS ble etablert i 1979 som produsent av limtre, er en av de største industribedriftene i bygda og har fabrikklokaler i Nervika nær sentrum. Nordlamell AS, som har overtatt limtrefabrikkens tidligere navn, produserer vindus- og døremner i tre, også med fabrikklokaler i Nervika.
Ringstad etablerte i 1991 avdelingen Trønderprotein AS i Mosvik, med fabrikklokaler i Kvennavika ved Skarnsundet. I 1997 ble avdelingen oppkjøpt av Gilde Norsk Kjøtt, og ble fusjonert med Ringstads Farming AS og Hedmark Protein AS til den nye Norsk Protein AS. Fabrikken foredler slaktavfall til dyrefor og gjødsel.
Brødrene Nervik Transport AS ble etablert i 1988 og er et transportselskap med hovedkontor i Mosvik. Anton Jenssen Transport A/S ble etablert i mars 1988, og er et selskap med utspring i Vinje bruk som driver med tømmertransport.
Mosvik har noe annen småindustri og én dagligvarehandel, en Coop marked-butikk, som er en avdeling av Coop. Det har tidligere vært dagligvarehandel i Saltvikhamn (samvirkelag 1934-84), Vinjesjøen, Venneshamn og Selsetvika. Mosvik har lite eller ingen spesialvarehandel; bygda har tre serveringssteder, flere småskala reiselivsbedrifter og to campingplasser. Hyttebygging og salg av hyttetomter er økende, og reiseliv er i kommuneplanen vurdert som et satsingsområde.
Leksværingen Bjørn Lyng startet Elsafe International i 1978 på industriområdet i Nervika. Virksomheten flyttet til Leksvik i 1997.
Grong Sparebank har kontor i Mosvik. Det har tidligere vært to lokale sparebanker i Mosvik. Mosvik Sparebank ble stiftet i 1862 og slo seg i 1988 sammen med og til , som i dag er en del av SpareBank 1 SMN. Verran Sparebank ble etablert i 1907, og fusjonerte med Grong Sparebank i 2006. Verran Sparebank hadde lokaler i Venneshamn, men flyttet til Mosvik sentrum i 2008. Mosvik Sparebank ble stiftet 5 år før Mosvik og Verran kommune ble opprettet, mens Verran Sparebank ble stiftet seks år etter at Verran kommune ble etablert i 1901. Etablering i forbindelse med kommunedelinger er et vanlig mønster ved norske sparebanketableringer.

Historie


Fil:Innherredsferja map.svgs opprinnelige rutenett fra 1950–64 viser hvor kort avstand det er mellom Ytterøy og Mosvik. Før 1964 fantes det ikke vei mellom Kjerringvik i «gamle Mosvik» og Venneshamn i Framverran, og sjøveien var eneste forbindelse. Da veien kom, ble ferjerutene lagt om.]]
File:Vinje kirke mosvik 1774.jpg
Fil:Jekt ved munkholmen wilse.jpgbygging og jektefarten fra de skogrike bygdene i Mosvik og Verran til Trondheim med trelast og ved var av stor økonomisk betydning inntil jernbanen (Hell–Sunnanbanen) ble åpnet i 1902/1905, og utkonkurrerte båttransporten.]]
Fil:Saltvikhamn in mosvik.jpg
Fil:Venneshamn from Skarnsund.jpg i nordøst hadde også rutebåtanløp, ferjeanløp, butikk og bank. <br />Venneshamn ligger i det gamle kjerneområdet for jektbygging: «Fra Kvænnavika ved Skarnsundet til kirkestedet Vestvik var jektbruket og jektbyggingen en betydelig del av arbeidsliv og næringsgrunnlag langt tilbake til 1700-årene, og da spesielt i midten av 1800-årene. Langs stranda her ved Beitstadfjorden ble det bygd jekter på alle gårdene: Vennes, Grande, Følstad, Vestvik og Gipling helt fram til århundreskiftet.»]]
Fil:Skarnsundbrua.jpg som åpnet i 1991 utgjør trolig den største endringen i liv og virksomhet i Mosvik]]
Fil:Gjessing kvennavika 1936.jpg er Mosviks tusenårssted.]]

Inntil 1600


Helleristningene i Kvennavika er det eldste sporet etter menneskelig liv og virksomhet i Mosvik. De tolv fiskefigurene, som alle antagelig forestiller kveite, er den største samling bergkunst med fiskemotiv i Norden. Det er flere små funn av ulike fornminner i Mosvik. «Av de funn som er gjort, kan en slutte at folk har levd og virket her i Mosvik gjennom yngre steinalder. De har livberget seg ved fiske, jakt og litt jordbruk. Folk har det også vært her i bronsealderen, med bedre livsvilkår og høyere kultur, og bygda har vært bebodd, bygd og dyrket både i eldre jernalder og yngre jernalder.» Ved utgangen av eldre jernalder fantes det «heller få gårder i Mosvik … sannsynligvis omkring ti. Noen lå ved utløpet av Mossa, men det var kanskje ikke flere enn Grande, Berg og Vinnan. I Framverran fantes i alle fall Grande og Vennes, kanskje flere». Omkring år 1000 kan det ha eksistert noe over 30 gårder i Mosvik.
Mosvik er første gang nevnt i ''Olav den helliges saga'' kapittel 39 i Heimskringla, der det kort nevnes at Svein Jarl i 1015 gjemte seg for Olav på vei ut fjorden, tett inn under land. I 1304 kom et norsk skip ved navn «Grandebussa» fra Nidarholm kloster til Lynn i England. En busse var et middelaldersk lasteskip, og skipet kan ha hatt navn fra en av Grandegårdene i Trøndelag, mest sannsynlig Grande i Framverran, ifølge Ole Nordgaards bok ''Stod i fortid og nutid''.
I middelalderen skal Mosvik ha vært et skipreide innenfor ''Skøynafylket'' sammen med Ytterøy og fire skipreider i Skogn, dette ifølge Aslak Bolts jordebok. Mosvik var en av de bygdene i Inn-Trøndelag som senest ble reetablert etter Svartedauen; mens det fantes 49 navnegårder ca. 1340, var bare 16 i drift ca 1520. Andel ødegårder omkring 1520 var 67 %, mens bygder som Inderøy (28 % ødegårder) og Verdal (32 % ødegårder) raskere ble reetablert.
Mosviks eldste kirke skal ha stått i grenda Markabygda nær Meltingvatnet på grensen mellom Mosvik, Leksvik og Verran. Det var en stavkirke av ukjent alder som ble revet på 1500-tallet, hvoretter materialene fra denne ble brukt til kirkene i Mosvik og Ytterøy. Mosviks neste kirke, som ble bygget ved Vinje bruk på 1500-tallet, ble revet i forbindelse med at den nye ble bygget i 1884. Den ble beskrevet av Gerhard Schøning i 1774: «''Kirken, som staar paa Gaarden Vingan, er en vel ei stor, men smuk Træe-Bygning, anseelig høi, og opført som en af de gamle Stav-Kirker.''» Det er bevart flere elementer av kirkeinventar fra middelalderen: fra ca. 1225–50, en treskulptur av Maria med barnet fra samme periode og en skulptur av Erkeengelen Mikael med dragen fra før 1350. Alle disse tre eies av Vitenskapsmuseet i Trondheim, men kopier finnes i Mosvik kirke.

Fra 1600. Skog og jekter


Vinje bruk er den største gården i bygda, og sannsynligvis den eldste. Den omtales i Aslak Bolts jordebok i 1432. Gården har gjennom tidene drevet sagbruk, Vannmølle, meieri og annen industri ved siden av jordbruk og skogbruk. På 1600- og 1700-tallet fantes det i alt åtte sagbruk i bygda, hvorav flere ble eid og drevet av handelsmenn i Trondheim. Produksjon av trelast og kippved for salg ved jektefarten i Trondheim var lenge den sentrale næringsveien i bygda, i tillegg til selve byggingen av jektene og salg av jekter. På 1600-tallet ble det også drevet saltbrenning fire steder i bygda.
Utviklingen av sagbrukene på 1600-tallet skapte salg av trelast og økt transportbehov, og behovet for jekter vokste fram til en storhetstid på 1800-tallet, og bidro blant annet til framveksten av Steinkjer by med utgangspunkt i sagbrukene. Jektfart og jektebyggingen skjøt fart på 1700- og 1800-tallet; og ''«ved hundreårsskiftet i 1800 var Inderøy og Verran de fremste jektbygdene og Verran og Mosvik var de bygder hvor det ble bygd flest fartøy.»'' I femårsperioden 1856–60 ble det bygget 75 jekter i , hvorav 34 ble bygget i Ytterøy/Mosvik og Verran. ''«På Stor-Grande i Mosvik ble det i 1860–1890-årene bygd om lag 40 jekter, hvorav de fleste ble solgt til Nord-Norge.»'' Jektevirksomheten omfattet både båter for salg, båter til bruk i egen fraktevirksomhet, og båter som ble solgt nærmest på impuls under vanlige frakteoppdrag, dersom det fantes en kjøper.
Virksomheten på Vinje bruk på 1800-tallet skapte etterspørsel etter arbeidskraft, og mange kom fra Gudbrandsdalen og bygde seg husmannsplasser i Mosvik. På 1800-tallet var det også stor Norsk emigrasjon til USA, og fra 1860 til 1920 utvandret over 700 fra Mosvik og Framverran.

1837. Kommuneinndeling


Ved innføringen av formannskapslovene i 1837 ble hele nåværende Mosvik kommune en del av Ytterøy kommune. Dette var i samsvar med den eksisterende inndelingen i kirkesogn, som er kjent tilbake til 1500-tallet.
I 1867 ble Mosvik og Verran kommune opprettet, og den eksisterte fram til 1901, da den ble delt i de to kommunene Mosvik kommune og Verran kommune. Kommunegrensen fra 1901 gikk gjennom den nåværende kommunen, slik at Framverran hørte til Verran kommune. Verran kommune ble utvidet i 1964 ved en sammenslåing med Malm kommune, og fikk en avskalling i 1968 da Framverran ble overført til Mosvik. Endringen var i tråd med den gjennomgående tenkningen ved kommunesammenslåingene på 1960-tallet: overgang fra sjøveis kommunikasjon til veier. Ytterøy prestegjeld ble nedlagt i 1970. Ytterøy sokn ble da overført til Levanger prestegjeld og Mosvik sokn til Inderøy prestegjeld.
Inntil 1979 utgjorde Mosvik og Ytterøy ett lensmannsdistrikt. Fra 1979 til 2011 hadde Mosvik felles lensmann med Leksvik. Fra 1924 utgjorde Mosvik og daværende Verran ett distriktslegeområde. Senere hadde Mosvik blant annet samarbeid med Leksvik om kommunelege.

Anno 1900


Næringslivet i bygda anno 1900 har blitt analysert i jubileumsberetningen for Verran sparebank, med utgangspunkt i folketellingen for 1900:
:''Dette var ei tid da småindustri, gårdsmeierier og tømmerhandel hadde fått fotfeste i bygdene. De fleste arbeidet riktignok med blanding av håndverk, fiske, jord- og skogbruk. Dette var ei tid da landbruksvarene var blitt handelsvarer. Skogen ble hogd og solgt, og flere steder var det meierier, blant annet i Venneshamn. I folketellingen finner vi skreddere, skomakere, to bødtkere, sju bakere og bakersvenner, 6 handelsmenn og fire betjenter, en blikkenslager, smeder, murere, en møller, en sagbrukseier og en arbeider ved en potetmelfabrikk. Én person arbeidet med å legge telefonlinjer, mens en annen arbeidet ved jernbanen.<br />Størst betydning i distriktet vårt hadde likevel jektebygging og jektefart. I 1900 var det 32 personer som oppga «jekteskipper» og/eller «jekteier» som yrke, mens omlag 50 personer var jektmatros. I tillegg kommer andre yrker som hørte sjøfarten til: 3 båtbyggere, 3 bryggemenn og 3 fiskehandlere. Noen av skipperne var gårdeiere ved siden av, noen var «gårdmannssønn og jekteskipper» og så nok på jektefarten som en mellomspill inntil «han far» tok føderåd og junior kunne ta over gården. Bemerkelsesverdig nok var to av jekteskipperne husmenn.
Jektefarten var imidlertid på nedtur omkring 1900. I 1905 ble jernbanen ført fram til Steinkjer / Sunnan, og med det var fjorden i ferd med å tape sin betydning som transportvei og ferdselsåre.
Det er mye folkeminne om rovdyr i Mosvik. Sist gang det ble skutt en bjørn i Mosvik var i 1907, men i 1917 ble det igjen vedtatt skuddpremie på ulv – uten resultat.

Mot nåtid – kraft og kommunikasjon


Vinje bruk etablerte et privat kraftverk i Mossa tidlig på 1900-tallet. Det ble nedlagt i 1923 da Follafoss kraftverk startet og kunne forsyne deler av Mosvik med strøm. Mosvik kraftverk ble bygget fra 1981 og kom i drift i 1984.
I 1900 ble det tatt i bruk en rikstelefonlinje mellom Mosvik og Leksvik, via Markabygd, med en sentral ved Vinjesjøen. Telefonlinja utover Åsbygda ble finansiert med basarer, i første rekke til Saltvikhamn. I 1912 ble linjen deretter utbygd til Skavlen, Trosed nedre og Slipet. Telefonen ble automatisert på midten av 1900-tallet, og Mosvik telefonsentral ble samtidig nedlagt.
Kommunen kjøpte sitt første administrasjonsbygg nær Vinjesjøen kai i 1924. Her var det lokaler for sykepleier, lege, folkebibliotek og kommunestyremøter.
Det gikk rutebåter langs Trondheimsfjorden fra 1850 til 1974, med anløp i Venneshamn, Vinjesjøen (Mosvik sentrum) og Saltvikhamn. De første rutebåtene var dampskip, og området ble bl.a. trafikkert av dampskipene DS «Nidelven» (1850), DS «Erik Jarl» (1889) og DS Indherred.
''Mosvigen'' poståpneri ble opprettet ved kongelig resolusjoner av 1. september og 22. desember 1858, underlagt Trondhjem, med virksomhet fra 1. mars 1859. I 1859 ble posten til og fra bygda befordret med dampskipene DS «Nordcap», DS «Gler» og DS «Prinds Gustav». Hver åttende dag gikk disse skipene også i rute med hovedposten Trondhjem og Hammerfest. Den 1. september 1858 ble det også opprettet en ukentlig bipostrute mellom poståpneriene ''Mosvigen'' og ''Ytterøen''. I poststedsfortegnelsen fra 1889 var navneformen endret til ''Mosviken'', og den 1. oktober 1921 til ''Mosvik''. Den 1. oktober 1961 ble poståpneriet lagt under Levanger postkontor, og fra 1. mai 1971 ble det en del av Steinkjer postområde. Poståpneriet fikk status som underpostkontor den 1. november 1973, og postkontor C den 10. desember 1976. Det ble nedlagt og erstattet av Post i butikk hos Coop Marked Mosvik i mars 2001 (uke 13).
Med etableringen av Innherredsferja i 1957 ble det mulig å frakte biler over fjorden. Bilvei mellom Mosvik og Leksvik ble åpnet omkring 1960, og i 1964 kom det vei mellom Kjerringvik og Venneshamn som knyttet Mosvik sammen med Framverran. Omkring 1970 kom det bilvei mellom Meltingen og Verrabotn. Ideen om Skarnsundbrua oppsto i 1972, og byggingen av brua ble gjennomført av et eget aksjeselskap og finansiert med bompenger. Brua åpnet 19. desember 1991, og var nedbetalt i 2007.

Kommunesammenslåing 2010–2012


Mosvik deltok i interkommunalt samarbeid gjennom Fosen fra 1988 til 2010, og hadde også flere interkommunale tjenester med nabokommunene Leksvik og Inderøy: Legetjenesten har vært drevet i samarbeid med Leksvik; Pedagogisk-psykologisk tjeneste ble drevet i samarbeid med Leksvik og Inderøy; brannvesen i samarbeid med Inderøy og Steinkjer, og kulturskole i samarbeid med Inderøy. Samarbeidet i Fosen regionråd omfattet samfunnsutvikling, utviklingssamarbeid, hjemmeside og drift av indre tjenester: lønn, regnskap, skatteinnkreving og inkasso.
Kommunens ledelse vurderte at kommunen etterhvert ble for liten til å kunne tilby innbyggerne stabile og gode offentlige tjenester. Den 16. desember 2009 vedtok den å utrede sammenslåing med Inderøy. Motivene kan ha vært mange, men ét av dem var at ''«Fosensamarbeidet ikke hadde gitt de resultater Mosvik hadde håpa på, og samhandlingsreformen og etableringen av et distriktsmedisinsk senter på Ørlandet hadde kanskje vært siste dråpen i begeret for Mosvik».'' Inderøy og Mosvik hadde også samarbeidet om felles ungdomsskole fram til 1992, og ''«Skarnsundbrua fjerna avstandsulempene i stor grad. Da bompengene ble borte i 2007 ble enda et hinder fjerna».'' I en rådgivende folkeavstemning 30. og 31. mai 2010 stemte 58 % av innbyggerne i Mosvik ja til forslaget om å slå sammen Mosvik og Inderøy kommuner. 76,5 % av innbyggerne deltok i avstemningen, som var åpen for alle ned til 16 år. 295 stemte ja til sammenslåing, mens 214 stemte nei.
Sammenslåingen fant sted den 1. januar 2012. Den 9. mars 2011 ble det vedtatt å gi den nye kommunen navnet Inderøy med kommuneadministrasjonen liggende på Straumen i Inderøy. Kommunen fikk det nye kommunenummer 1756. Et servicekontor for Mosvik blir liggende i Mosvik skole. Fellesnemnda for kommunesammenslåing Mosvik-Inderøy vedtok også den 9. mars 2011 at den nye kommunen beholder Inderøys gamle kommunevåpen med fire flyndrer. Våpenet ble gitt følgende begrunnelse: ''«Motivet symboliserer fjordkultur fra tidligere historiske tider og fram til i dag – fra flatfisk på helleristningene i Kvennavika, til det tradisjonsrike flyndrefisket i Børgin. I tillegg symboliserer motivet de fire opprinnelige kommunene Mosvik, Inderøy, Sandvollan og Røra»''.

Kultur


Ord og våpen


Mosvik er et gammelt bygdenavn, og ikke et gardsnavn. Navnet kommer fra elva Mossa mos`sa, som renner gjennom bygda. Elvenavnet forklares vanligvis som avledet av «''mose, myr''». En mulig rekonstruksjon på urnordisk er ''*Mǫs'', femininum genitiv ''Masar''. Navnet ble i Heimskringla skrevet ''Masarvik'' og i Aslak Bolts jordebok fra 1432 som ''Mosawijk''. På 1500-tallet var navneformen ''Mussuicken'' og ''Mossuigenn'', og endog ''Moszevickenn'' omkring 1550. På 1800-tallet var det vanligvis skrevet ''Mosvigen'', og etter 1917 ble ''Mosvik'' den offisielle skrivemåten. Bygdenavnet uttales som ''må'ssvíka'', og innbyggerne kalles ''mosbygg'' ''må'ssbygg'' eller ''må'ssbøgg''.
Kommunevåpenet var ''i sølv to grønne spisser''. Våpenet ble godkjent den 13. juli 1984 og er tegnet av . Spissene symboliserer skogbruket, samtidig som man kan lese en M – kommunens initial – i snittet. Etter at Skarnsundbrua ble åpnet i 1991 har man også tolket bruas to tårn inn i våpenet.

Tusenårssted


Helleristningene i Kvennavika er Mosviks tusenårssted. Denne samlingen av ristninger på gården Kvennavika ved Skarnsundet består av tolv fiskefigurer, som alle antagelig forestiller kveite. Det er den største samling bergkunst med fiskemotiv i Norden.

Museer og kulturvern


Mosvik bygdemuseum ligger ved riksveien, nær sentrum. Museet består av gamle Grande skole, som var brukt som skolestue fra 1866 til 1964; husmannsplassen Nedre Nesset, som kommunen kjøpte i 1985 og som ble flyttet til museumsområdet i 2008; og Kaldalstua, som ble flyttet fra Kaldalen i forbindelse med utbygging av Mosvik kraftverk i 1984. Kaldalstua eies og drives av et eget andelslag som allaktivitetshus.
Mosvik historielag ble stiftet i 1979 og har siden 1985 utgitt en årbok. Laget utgir også kalender med gamle bilder, og arrangerer foredragskvelder.
Bygdebok for Mosvik er planlagt i 4 bind. Første bind utkom i 2010 og andre bind i 2011. Boka utgis av en kommunal bygdeboknemnd som har arbeidet siden 1977.

Aktiviteter


Mosvik har to idrettslag. Mosvik Idrettslag (stiftet 1924) driver ski, friidrett, fotball, orientering, volleyball, trim og barneidrett. Laget har lysløype og turløypenett, sandvolleyballbane, sentralidrettsbane og har utgitt flere o-kart. Fotballaget, som i 2011 spilte i femte divisjon, spiller under navnet MILF, og har med Petter Northugs hjelp fått sponsoravtale med ''Vi Menn''.
Framverran idrettslag (stiftet 1922) driver med ski og trim. Laget har lysløype, trimløyper og skihytte på Røssheia. Bygda har også to skytterlag, jeger- og fiskerforening og flere andre organisasjoner og forsamlingshus.
På Jekta fjordstue åpnet det bowlinghall i 2010.
Utmarka er godt tilrettelagt for fritidsaktiviteter. Det er årlig turorientering, flere åpne koier og hytter og merkede stier både i Røssheia og mot Storknuken. Fiskeplassen ved Liatjønna ved riksveien litt nord for Meltingsvatnet er tilrettelagt for bevegelseshemmede, og ble i 2001 kåret til årets friluftsområde i Nord-Trøndelag. Den gamle bygdeveien fra Åstun til Hamnasetra er tilrettelagt; fra Hamnasetra er det utsikt over Trondheimsfjorden.

Sang og scene


Mosvik har et blandakor, ''Kor 2000'', som ble stiftet i 2000. Det finnes også et barnekor tilknyttet menigheten. Ingen aktive korps, men musikere som deltar på nasjonaldagen. Mosviksangen ble skrevet av Odd Tangstad i 1990.
Mosvik teaterlag ble etablert i 1970, og spiller både revy og komedier. Det arbeides med planer om årlige oppsetninger basert på materiale fra bøkene om Martin Kvennavika.

Kulturpris


Fil:2011-06-09 Northug.jpg fikk kulturstipend fra hjemkommunen i 2002, 16 år gammel]]
Prisen har ikke blitt utdelt hvert år.
Kommunen har siden 1999 også delt ut et kulturstipend til ungdom, som ofte har gått til idrettsutøvere.

Kjente mosbøgg

Referanser

Eksterne lenker


http://www.inderoy.kommune.no Inderøy kommunes nettsider
http://www.mosvik.com Mosvikportalen
http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T929355&pageid=2 Kultur i Mosvik på kart fra Kulturnett.no
Kategori:Mosvik
da:Mosvik
de:Mosvik
en:Mosvik
fr:Mosvik
bpy:মোসভিক
it:Mosvik
nl:Mosvik
nn:Mosvik kommune
nds:Kommun Mosvik
pl:Mosvik
pt:Mosvik
ru:Мусвик
sl:Mosvik
fi:Mosvik
sv:Mosviks kommun
vi:Mosvik
war:Mosvik

Namdalseid


Namdalseid er en kommune i Namdalen i Nord-Trøndelag. Den grenser i nordøst mot Namsos, i sør mot Steinkjer, Verran og Åfjord, og i vest mot Roan, Osen og Flatanger.
Namdalseid ble opprettet som et eget formannskapsdistrikt den 1. januar 1838, men det ble slått sammen med Beitstad allerede i 1846. Namdalseid ble igjen skilt ut som egen kommune den 1. januar 1904. Den 1. januar 1964 ble en del av Otterøy kommune (området sør for Namsenfjorden, unntatt Hoddøy) tillagt Namdalseid.
Kommunen feiret sitt 100-årsjubileum i 2004.
Fil:Namdalseid.jpg

Geografi


Namdalseid har store fjell- og kystområder, og er en yndet kommune for friluftsliv. En av Norges beste smålakselver, Årgårdselva, gjør Namdalseid til en populær destinasjon for hobbyfiskere. Namdalseid har også gode jaktmuligheter, med en stor stamme elg og rådyr, og er en populær hyttekommune. I kommunen ligger Finnvollvatnet.

Samfunn


: se Wikipedia:Stilmanual/Kommuner#Samfunn
Namdalseid er et sokn i Beitstad prestegjeld i Nord-Innherad prosti i Nidaros bispedømme.
Namdalseid er med i Midtre Namdal Regionråd.
Tettstedet Namdalseid har }} innbyggere per 1. januar .

Politikk


Kommunevalget 2007

Næringsliv


Namdalseid er i hovedsak en landbrukskommune, med primærnæringen som hovednæring. Det finnes også noe industri: Namdal Plast AS, Nye Pelsberederiet og Hundseth Mølle (Norgesfòr) er av de største aktørene.

Kultur


Tusenårssted


Kommunens tusenårssted er Sjøåsen friluftsområde. Her er det også plantet seks tusenårstrær av sortene Lønneslekten, ask og Poppelslekten.

Bakgrunn


Tidlig på 1970-tallet kjøpte Namdalseid kommune arealet som ligger i veikrysset mellom riksvei 17 og 766 nord for Åsnesset bru og langs munningen av Årgårdsvassdraget. Deler av arealet ble senere solgt til tomt for Sjøåsen hotell, mens om lag 7600 m2 mellom hotelltomta og strandlinjen ved elvemunningen ble regulert til friluftsområde.
Strandlinjen var et forholdsvis flatt sumpig område hvor vannstanden var påvirket av flo og fjære med en høydeforskjell på om lag 1,5 m. For å gjøre området mer tjenlig til formålet, ble det oppfylt med overskuddsmasse fra anleggsvirksomhet i nærområdet. Den estetiske oppgraderingen startet etter etableringen av Sjøåsen vel i 1995.
I 1997ndash;1998 ble det laget en regulerings- og beplantningsplan for friluftsområdet hvor de private tomteeierne og næringsdrivende oppgraderte sine arealer, mens et tverrfaglig arbeidsutvalg i hovedsak tok seg av utbyggingen av friluftsområdet.
Hovedelementene i planen var planer og profilering av området, stier og veier, parkeringsplasser, fiskebrygge, gapahuk på fiskeplassen, toalettanlegg, grillplasser, sitte- og spiseplasser, grøntanlegg, informasjonstavle, belysning og friluftsscene med amfi. Alt tilpasset handikappede.
Gjennomføringen ble gjort mulig ved hjelp av tilskudd fra Nord-Trøndelag fylkes miljøvernavdeling, BU-midler, tilskudd fra kommunens næringsfond, spillemidler, økonomisk søtte fra det lokale handikaplaget, næringslivet i nærområdet, velvillig bistand fra Statens vegvesen, egeninnsats fra velforeningen i Sjøåsen og innsats fra. Alt, forutenom friluftsscenen, ble gjennomført.
Nord-Trøndelag teater utarbeidet plan for friluftsscenen med amfi, men det lyktes ikke å skaffe de økonomiske midlene til å bygge dette. Sjøåsen friluftsområde ble foreslått som tusenårssted, og dette ble vedtatt i kommunestyremøte 11. november 2009. Det statlige tilskuddet ble brukt til å bygge scenen med amfi.

Tusenårssted


En stein er satt opp på en forhøyning i området, hvor det er montert en skiferplate med inskripsjonen
:Sjøåsen friluftsområde
:Tusenårssted i Namdalseid kommune
Denne ble avduket av ordfører Per Arve Lie på nyttårsaften 1999.

Tusenårstrær


Gjennom Landbruksdepartementets treplantingsaksjon i år 2000 fikk kommunen tildelt en rekke trær av forskjellige sorter.
Etter vedtak ble seks av disse plantet på tusenårsstedet, mens de fleste ble plantet på skolene, barnehagen og idrettsanlegget. Trærne på tusenårsstedet ble plantet av seks tidligere ordførere i en seremoni 25. mai 2000.
Trygve Silset (f. 1908) plantet hovedtreet, en lønn, ved tusenårssteinen. Silset var ordfører i perioden 1948&ndash;1951.
Inge Kaldahl (f. 1924), som var ordfører i periodene 1952&ndash;1959 og 1968&ndash;1971, plantet en ask på grøntanlegget.
Einar Furre (f. 1918), plantet også en ask på grøntanlegget. Han var ordfører i 12 år i perioden 1972&ndash;1984.
Per Arve Lie (f. 1946) plantet en poppel ved grillanlegget. Han var ordfører i perioden 1984&ndash;1987, samt ved tusenårsskiftet.
Bjørn Hagen (f. 1938) plantet også en poppel. Denne ved «Jasteinen». Ordførerperioden hans var fra 1988 til 1995.
Hetty Vårdal (f. 1952) var den første kvinnelige ordfører i kommunen, og var det i perioden 1996&ndash;1999. Hun plantet en poppel ved utegrillen.

Historie


Navnet Namdalseid har en maritim opprinnelse. Tidligere pleide sjøfarere å seile opp Trondheimsfjorden, inn i Beitstadfjorden og derfra dra båtene sine gjennom Namdalseid til Lyngenfjorden ved å bruke vannforbindelsene som eksisterer i kommunen. Dermed slapp man å krysse Follahavet.

Kjente eidbygger


Trond Einar Elden, kombinertløper
Bård Jørgen Elden, kombinertløper
Hallstein Bøgseth, kombinertløper
Laila Leknes, keramiker
Marte Elden, langrennsløper

Referanser

Eksterne lenker


http://www.historier.no/index.php?option=com_sobi2&catid=249&Itemid=305 Lokalhistorie/Lokale historier fra Namdalseid
http://www.ssb.no/kommuner/hoyre_side.cgi?region=1725 Statistikk om Namdalseid (SSB)
http://www.namdalseid.net Namdalseids reise- og næringslivportal
http://home.online.no/~semfos/ Brørsgrendas hjemmeside
http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T929978&pageid=2 Kultur i Namdalseid på kart fra Kulturnett.no
Kategori:Namdalseid
da:Namdalseid
de:Namdalseid
en:Namdalseid
fr:Namdalseid
bpy:নামডালসেইড
it:Namdalseid
la:Namdalseid
nl:Namdalseid
nn:Namdalseid kommune
nds:Kommun Namdalseid
pl:Namdalseid
pt:Namdalseid
ru:Намдалсэйд
sl:Namdalseid
fi:Namdalseid
sv:Namdalseids kommun
vi:Namdalseid
war:Namdalseid

Namsskogan


Namsskogan er en Norges kommuner i Namdalen i Nord-Trøndelag. Den har grenser til Røyrvik i øst, Høylandet i vest og Grong i sør, samt Bindal og Grane i Nordland. En person fra Namsskogan kalles namsskoging.

Geografi


: se Wikipedia:Stilmanual/Kommuner#Geografi
Namsskogan ligger i Namdalen og er omgitt av fjell i øst og vest, og Namsen renner gjennom kommunen og går nesten parallelt med E6.
Namsskogan ligger på Grongfeltet som medfører at det er forekomster av malm, og som har gitt gruvedrift i Skorovas.
Storfrøyningen
Storgåsvatnet

Samfunn


: se Wikipedia:Stilmanual/Kommuner#Samfunn
Kommunen består av de fire tettstedene ''Namsskogan (tettsted)'', ''Brekkvasselv'', ''Skorovatn'' og ''Trones (Namsskogan)''. Namsen renner rett gjennom kommunen og det finnes store naturområder, kommunen er derfor ett attraktivt mål for turisme.
Kommunen har valgt å markedsføre seg med slagordet «toppen i namdalen!». Og det blir utgitt et lokal-blad, «Namsin», ca 9 ganger i året.
Vinteren 2003 fikk ordfører Knut Berger mye oppmerksomhet i media da han uttalte at han syntes folk så for mye på TV, og at han gjerne kunne tenkt seg å lage en TV-lov for kommunen.
Tettstedet Namsskogan stasjon har stasjon på Nordlandsbanen.

Politikk

Kommunevalget 2003

Kommunevalget 2007

Kommunevalget 2011

Historie


Fra Trones kapellsogn til Namsskogan herred


Dagens Namsskogan kommune var i starten et kapellsogn av Grong herred. Trones kapellsogn hadde rundt 1900, ca 596 innbyggere.
Den 13. mars 1919, ble det flertall i Grong herredstyre enig om å sette ned en delingskomite, grunnen til dette var bl.a. avstanden. Representantene for Trones kapellsogn hadde 7mils reise hver vei når herredstyret ble avviklet, og her fantes det ikke noe vei, så på sommer halvåret måtte de gå gjennom myr og vanskelig terreng, og på vinterhalvåret ble skiene tatt i bruk, så reisen tok ofte 3-4 dager hver vei. En annen grunn var at det også ganske ofte var forskjellige interesser fra de forskjellige kapellsognene. <br />
Folkebestanden i Trones kapellsogn var liten, og dette var man også oppmerksom på før delingen, men man var sikker på at befolkningen ville stige med byggingen av Nordlandsbanen, og når det ble drift i Gjersvik og Skorovas Gruber. I tillegg var formue og inntekt større her enn i mange andre herreder i fylket, for Trones kapellsogn var gjennomsnittsformuen for 1916-1921 5687kroner og inntekten 686 kroner.<br />
Den 13. februar 1922 ble delingskomiteens forslag lagt fram. Representantene fra Trones kapellsogn stemte mot, men forslaget gikk gjennom, og fra 1. januar 1923 ble Trones kapellsogn eget herred, ved navnet Namsskogan herred. <br />

Første valg og herredstyremøte


Det første valget i Namsskogan ble holdt på Finvolden gård den 14. mars 1923, på dette møtet ble også Namsskogan delt i 5 ligningskretser, 1. krets: fra Lassemo til og med Trones, 2. krets: Flaatedal til og med Fossmo og Brekka, 3 krets: Bjørhusdal med Namstad, 4. krets: Findvollan til og med Sandmo, og 5. krets: Haabnes til fylkesgrensa. <br />Disse kretsene gjaldt også for fattigvesenet.<br />
Det første herredstyremøtet for Namsskogan ble avholdt 19. mars 1923 på «stedet Trones (Namsskogan)». På dette møtet ble det valgt formanskap, ordfører ligningsnevnd, overligningsnevnd, og medlemmer til forskjellige styrer og råd, bl.a. skolestyre, fattigstyre, skogoppsyn, skogbrandmenn. <br />
På dette møtet ble også det første budsjettet for kommunen satt opp. Første post var fattigvesen, her var sluttsummen 5800kr, skolevesenet ble først opp med utgift/inntekt på 7450kr, vegvesenet fikk 1400kr, og posten til kommunevesenet var på kroner 16&nbsp;120. (''Se tabell'')

Vegbygging


Fil:Nordnorge.jpg
Saker om vegbygging dominerte sakslistene til kommunestyret i 1920-årene. I 1923 var det vegforbindelse både nordover og sørover, og Nordlandsvegen ble åpnet 6. august 1924, men lokale veger var det dårlig med. Under byggingen av siste fase av vegstrekningen Trones (Namsskogan) – Nordlandsgrensen, ble det misnøye ved arbeids-tildelingen, og bygdas folk mente at vegoppsynsmannen tok inn fremmede folk framfor bygdas egne. Det er usikkert om det ble gjort noe med dette, men etter hvert begynte byggingen av lokale veger, og det ble mest sannsynlig en lettere arbeidssituasjon.<br />
I 1926 blir rekkefølgen av vegbyggingsprosjekter innenfor kommunen drøftet, og kommunestyret mente at utbyggingen burde skje i følgende rekkefølge:
# bru over Namsen, ved Lassemo
# veg til Bindalsgrensen, da dette ble sett på som et ledd i vegstrekningen Skorstad – Namsskogan stasjon/Brekkvasselv#Brekkvasselv jernbanestasjon, med bru over Namsen ved Bjørhusdal, eller veg langs nordsiden av Namsen til Namsskogan stasjon.
# ønske om å utbedre vegstrekningen Brekkvasselv – Gjersvik.
# Her så man på bru og veiforbindelse på følgende strekninger:
::
Lindsetmo – Nordlandsvegen
::
Såndåmå – Nyrud
::
Bjørhusdal – Namsskogan stasjon
::
Granheim – Brekka, med fortsettelse av vegen om Kvilåsen, og videre til Trones (Namsskogan)
::
Strompedal – Lindsetmo
::
Kjelmyrfoss – Nessan, med bru over Namsen
I 1950-årene kom det store endringer i det lokale vegnettet. Skogfirmaer bygde ut veiene til skogsbilveger, og nye veier ble bygd i forbindelse med kraftutbygging.
Først etter Andre verdenskrig, i 1945, sto bruen over Namsen ved Lassemo ferdig. I 1951 sto bru over Namsen ved Lindsetmoen klar, i 1954 ved Bjørnstad, og i 1960, da det ble bygget ut bru over Namsen ved Bjørhusdalen. Det siste veg-prosjektet med betydning er bru over jernbaneovergangen ved Flåtådal (1997).

Jernbanebygging og Nordlandsbanen


Fil:Namskogan stasjon.jpg
: ''For utdypende artikkel om Nordlandsbanen, se Nordlandsbanen.''
Da Stortinget i 1923 vedtok at det skulle bygges Nordlandsbane, gjaldt ikke dette i første omgang Namsskogan, men jernbaneanlegg skulle vise seg å få stor innvirkning på kommunen. I 1926 ble planene for strekningen Grong – Nordlandsgrensa vedtatt av Stortinget, og i 1927 var det 470 mann som jobbet på strekningen Grong – Mosjøen, og senere var det opptil 1500 mann som jobbet i sommer halvåret.
Byggingen av jernbanen startet i 1932, men allerede i 1931 forelå det flere søknader om bevilling til kafé og hotelldrift, noe som tydet på at man ventet innrykk.

Skorovas og gruvedrift


Fra århundreskiftet og frem til 1940 ble det drevet undersøkelser i Skorovasområdet som etterlot kishauger, åpne stoller og blotninger i kisforekomsten. Driften på svovelkis ved Skorovas Gruber startet i 1952 og fortsatte frem til 1984.

Kultur


En av kommunens attraksjoner er Namsskogan Familiepark som ligger på Trones (Namsskogan). Parken inneholder en rekke av de mest kjente nordiske dyrene som Bjørnefamilien, Vanlig gråulv og elg.

Referanser

Eksterne lenker


http://www.namsskogan-familiepark.no Namsskogan Familiepark
http://www.visitnamsskogan.no VisitNamsskogan
http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T934298&pageid=2 Kultur i Namsskogan på kart fra Kulturnett.no
Kategori:Namsskogan
da:Namsskogan
de:Namsskogan
en:Namsskogan
fr:Namsskogan
bpy:নামসস্কোগান
it:Namsskogan
la:Namsskogan
nl:Namsskogan
nn:Namsskogan kommune
nds:Kommun Namsskogan
pl:Namsskogan
pt:Namsskogan
ru:Намсскуган
sl:Namsskogan
fi:Namsskogan
sv:Namsskogans kommun
vi:Namsskogan
war:Namsskogan
zh:納姆斯庫甘

Nærøy


Nærøy er en kommune i Namdalen i Nord-Trøndelag. Den grenser i nordvest til Leka og i nord til Bindal i Nordland fylke, i øst til Høylandet, i sør til Fosnes og i vest til Vikna.

Geografi


Saglivatnet
Torfjellet
Hagafjellet
: se Wikipedia:Stilmanual/Kommuner#Geografi

Samfunn


Nærøy er kanskje kjent for byen Kolvereid som er Norges minste by. Andre tettsteder er Abelvær, Foldereid, Ottersøya, Måneset og Gravvik. Kommunen kan nås med hurtigbåt fra Namsos.
Val landbruksskole ligger i Nærøy.
: se Wikipedia:Stilmanual/Kommuner#Samfunn

Politikk


Kommunevalget 2003

Næringsliv


Viktige næringer er fiskerinæring, landbruk samt endel båtbyggerindustri (f. eks Moen slip).

Historie


: se Wikipedia:Stilmanual/Kommuner#Historie

Kultur


Fingalshula, som har Norges største samling av hulemalerier, ligger i Gravvik, Nærøy.
Nærøya gård er et kjent kultsted.

Tusenårssted


Kommunens tusenårssted er øya Nærøya, med Nærøya gamle kirke fra middelalderen som hovedattraksjon. Det er i tillegg etablert en kultur- og
natursti på øya, som også er kommunens bidrag til Fotefar mot Nord. Nærøya, eller Njords øy, var religiøst og administrativt senter fra den
eldre jernalder og fram til midten av 1800-tallet. Øya er i privat eie, og er kun tilgjengelig med båt.
Det kommunale tusenårstreet, en ask, er plantet utenfor Kulturhuset i Nærøy, i kommunesenteret Kolvereid. I tillegg ble det plantet tusenårstrær i disse grendene i kommunen; Abelvær (ved Abelvær Vel), Naustbukta (ved Gravvik hagelag), Foldereid (ved Foldereid hagelag), Ottersøy (ved Ottersøy hagelag), Indre Nærøy (ved Fikkan og omegn Vel), Lund (ved Lund grendelag), Salsbruket (ved Opløfjord Vel) og i Marøya (ved Smevikaunet Vel).
I tillegg fikk disse skolene tildelt hundremeterskog: Kolvereid skole (en lerk og en lønn), Værum skole, Måneset (en lerk og to lønn), Abelvær skole (to lerk og 1 lønn), Nærøy ungdomsskole (tre lerk og to lønn) og Fikkan skole (en lerk og en lønn).

Kjente nærøyværinger


Mikkel Mogenssøn (1590&ndash;1654), prest
Hans von Aphelen (1719&ndash;1779), leksikograf
Petter Dass (~1646&ndash;1707), prest og dikter
Maren Reisner Falch Sverdrup (1865&ndash;1911), maler
Hans E. Kinck (1865&ndash;1926), forfatter
Georg Sverdrup (1770-1850), professor og universitetsbibliotekar

Eksterne lenker


http://www.naroy.kommune.no Nærøy kommune
http://www.kolvereid.no/naroykirka Nærøya gård
http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T1653068&pageid=2 Kultur i Nærøy på kart fra Kulturnett.no
Kategori:Nærøy
da:Nærøy
de:Nærøy
en:Nærøy
es:Nærøy
fr:Nærøy
bpy:নায়েরায়
id:Nærøy
it:Nærøy
la:Nærøy
nl:Nærøy
nn:Nærøy kommune
nds:Kommun Nærøy
pl:Nærøy
pt:Nærøy
ru:Нерёй
sl:Nærøy
fi:Nærøy
sv:Nærøy kommun
vi:Nærøy
war:Nærøy